Tilfeldige mutasjoner skaper bare feil og sykdom
Informasjonteori: Støy kan ikke tilføre informasjon
En fisk har ikke lunger. Hvis et dyr uten lunger skal gi opphav til et dyr med lunger, må det skje en stor mengde med mutasjoner. Men disse mutasjonene må samarbeide. Faguttrykket er at de må være koordinerte. De må alle føre til dannelse av en lunge.
Men ifølge populasjonsgenetikere – som er spesialister på dette feltet, tar det så lang tid å få tilstrekkelig antall koordinerte mutasjoner at den tilgjengelige tid er altfor kort til at makroevolusjon er mulig. Dette kalles «The waiting time problem». Derfor ser det ikke ut til mutasjoner kan føre til nytt liv. Og vi må heller ikke glemme at mutasjoner er årsak til mange sykdommer hos mennesket.
– Fra «Intelligent design og livets mangfold», et debattinnlegg av Kjell J. Tveter, professor emeritus i kirurgi og urologi, dr.med., avisen Dagen fredag 8. april 2022, side 32.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Genetikere har gjort tallrike forsøk med bananfluer, og utsatt dem for et bombardement av mutasjoner.
Det fører til enten en normal bananflue, en bananflue med misdannelser eller en død bananflue. Bananfluen er og forblir bananflue.Public domain image. Cropped.
Professor Richard Lenski startet for vel 25 år siden et forsøk med bakterien E. coli som har blitt fulgt i 65.000 generasjoner. Det har skjedd flere mutasjoner i løpet av tiden som har bevirket en del kjemiske forandringer.
Men bakterien er og forblir E. coli, og viser ingen tegn til å bli noe annet selv etter så lang tid og mange tusen generasjoner. Det synes ikke å være vitenskapelige fakta som viser at mutasjoner kan gi makroevolusjon.
– Fra «Fra en pensjonert professor», et debattinnlegg av Kjell J. Tveter, professor emeritus i kirurgi og urologi, avisen Dagen tirsdag 10. november 2020, side 21.
DNA er et ekstremt komplekst molekyl. Hvis man sammenlikner en organisme med et fly og DNA med flyfabrikken, kan man forstå at den minste feil i produksjonsplanen kan forårsake en katastrofe, men på ingen måte noen forbedring. Generelt sett er det en absolutt lov i informasjonsteori at «støy» (tilfeldige forstyrrelser) aldri kan tilføre informasjon. Det er fullstendig i motsetning til alt vi vet om overføring av informasjon, at tilfeldige mutasjoner kan tilføre informasjon inn i DNA.
Det betyr at tilfeldige genetiske mutasjoner bare kan skape feil eller sykdom. Det blir også bekreftet av eksperimenter: tilfeldige genetiske mutasjoner skaper aldri noe annet enn syke individer eller til og med monstre som vanligvis er ute av stand til å overleve eller i alle fall til å formere seg.
Tilfeldige mutasjoner er generelt ansett av darwinistiske evolusjonister for å gi mulighet for evolusjonære skritt. Pierre-Paul Grassé (1895-1985), tidligere president av Det franske vitenskapsakademiet, er sterkt uenig og sier at mutasjoner har ingenting med evolusjon å gjøre. Hans oppsummering er:
«En del av tidens biologer snakker om evolusjon så snart de ser en mutasjon. Da er det underforstått at de støtter følgende syllogisme: ‘Mutasjoner er de eneste evolusjonære variasjoner; alle levende vesener gjennomgår mutasjoner; derfor gjennomgår alle levende vesener en evolusjon.’ Denne logiske formuleringen er imidlertid uakseptabel: For det første fordi dens hovedpremiss verken er åpenbar eller generell; for det andre fordi dens konklusjon ikke stemmer med fakta. Uansett hvor mange de kan være, skaper ikke mutasjoner noen form for evolusjon»( side 88 ).
Han fortsetter med å påpeke at bakterier — gjenstand for studier utført av mange genetikere og molekylærbiologer — er organismene som produserer flest mutanter. Likevel anses bakterier å ha «stabilisert seg for en milliard år siden!» Han betrakter de «uopphørlige mutasjonene» som «simpelthen arvelige svingninger rundt en gjennomsnittsposisjon — en sving til høyre, en til venstre, men intet endelig evolusjonært resultat (side 87 ).» Han spør:
«Hvordan forklarer den darwinistiske mutasjonforståelsen av evolusjonen den kjensgjerning at artene som har vært mest stabile — noen av dem de siste hundrevis av millioner år — har mutert like mye som de andre? ( s.88 )» Fra Evolution of Living Organisms, Academic Press, New York, N.Y. 1977, side 88.)
Han sammenligner mutasjoner med skrivefeil som oppstår når man kopierer en tekst.
På Darwins tid var det vanlig å tro at larver og annet småkryp oppstod av seg selv inne i en gjødselshaug. Dette kalles spontan generasjon, som er troen på at primitivt liv blir til av seg selv — spontant — når forholdene ligger til rette for det. Vår erfaring tilsier noe helt annet, nemlig at livet er informasjonsbasert. Evolusjonslæren hevder at livet i fjern fortid oppstod spontant av ikke-liv. […] Mutasjonene gis æren for oppbyggingen av biologisk orden og genetisk informasjon. I virkeligheten er det stikk motsatt: Mutasjoner virker nedbrytende på biologisk orden og genetisk informasjon. Mutasjoner er støy — en kraft som bryter ned den finstemte informasjonen, harmonien og balansen som er nedlagt i skaperverket.
— Fra «Pippi, empiri og darwinismen», et debattinnlegg ved Willy Fjeldskaar, en av Skaperkrafts stiftere, og Peder Tyvand, leder for Origo Norge, avisen Dagen torsdag 12. april 2012, side 22.
Jean Rostand (1894-1977, fransk biolog og filosof) oppsummerte dette problemet i sin bok L’Évolution des espèces (1932) – Artenes evolusjon:
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
«De mutasjoner som vi vet om, og som noen ønsker å gjøre ansvarlige for oppbyggingen av den levende verden, er vanligvis organiske mangler, feil (tap av pigment, tap av et organ) eller fordobling av allerede eksisterende organer. Uansett bringer de aldri noe virkelig nytt eller originalt på det organiske plan, intet som man kunne tro kunne bli et fundament til et nytt organ eller begynnelsen på en ny funksjon. […] Jeg kan ikke få meg til å tro at disse arvelige feilene har vært i stand til, selv med den enorme tidsperioden evolusjonen har tatt, å bygge hele den levende verden med sin rikdom, sitt strukturelle raffinement, sine overraskende tilpasninger […] Jeg kan ikke se noe som tillater meg å fornemme de dype forandringene, den fantastiske metamorfosen man må forestille seg i evolusjonens historie når vi tenker på overgangen fra virvelløse dyr til virveldyr, fra fisk til padder, fra padder til krypdyr, fra krypdyr til pattedyr.»
Makroevolusjon har nemlig bare to årsaks-mekanismer: Endringer i arvestoffet, det vil si mutasjoner, og naturlig utvalg. Naturlig utvalg makter ikke å skape noe nytt – dens viktigste oppgave er å ta vare på de sterkeste i en art slik at den ikke dør ut.
Det betyr at mutasjoner blir den viktigste årsaksfaktor for makroevolusjon. Mutasjoner kan gi makroevolusjon kun på to måter: 1. Mutasjoner under graviditet og 2. mutasjoner i kjønnsceller.
Skal mutasjoner i fosteret føre til en ny art, må de komme tidlig under graviditeten, i den periode hvor organer anlegges. Men slike tidlige mutasjoner er ikke forenlig med liv siden de fører til dramatiske endringer.
Da gjenstår mutasjoner i kjønnsceller. Kjønnscellene inneholder den opplysning som bestemmer avkommet. Hvis mutasjoner skal gi nye organer, for eksempel en lunge eller et øye, må de samarbeide.
De kan ikke være tilfeldige, men koordinerte. Populasjonsgenetikere forteller oss at det tar så lang tid å oppnå det tilstrekkelige antall koordinerte mutasjoner at den tilgjengelige tid ikke strekker til. Dette kalles gjerne «waiting time» problemet.
Matematikeren Ulam sa for mange år siden at det var ikke tilstrekkelig tid til at øyet kunne bli til ved mutasjoner. Hvis mutasjoner i kjønnscellene ikke kan gi endringer som fører til makroevolusjon, rakner hele evolusjonslæren så langt jeg kan forstå.
– Fra «Er makroevolusjon mulig?» en kronikk av Kjell J. Tveter, professor emeritus i kirurgi og urologi, avisen Dagen mandag 26. oktober 2020, side 18-19.
Teksten er fra seksjonen