Statsdominans, sivile fellesskap, familie
I alle sine former er statssosialismen et dekadent og forvrengt uttrykk for idealet som likhet og universelt brorskap mellom alle mennesker representerer. Det var det idealet den vestlige verden opprinnelig ble inspirert av gjennom kristendommen. I en religiøs tankegang er Gud det øverste prinsipp og det som ligger til grunn for likheten mellom mennesker og knytter dem sammen som søsken. I dagens sekulære samfunn eksisterer det ikke et slikt bånd mellom menneskene. At ordet «brorskap» er blitt erstattet av ordet «solidaritet», er et tegn på at man gjerne vil bli kvitt hele ideen om en faderlig guddom.
Det må påpekes at fremveksten av statssosialismen er et resultat av den industrielle revolusjonen, som har forårsaket et radikalt brudd mellom arbeidslivet og familiesfæren. For å kjempe mot atskillelsen av arbeidet fra familiens verden (i grove trekk det Marx kalte fremmedgjøring) og mot den overveldende makten til den rå kapitalismen, er det en fristelse å skape en overordnet enhet som har som oppgave å være rettferdighetens forkjemper – staten. Ute av stand til å forstå at den ekte solidariteten – den som kommer fra hjertet – har sin opprinnelse i familiebåndene, har staten imidlertid en tendens til å tilegne seg en stadig mer omseggripende makt.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Vi skal stå på egne bein, uten å være avhengige av andre. Vi skal mestre livet alene, og realisere oss selv. I vår tid dyrkes idealet om det sterke, uavhengige og selvtilstrekkelige mennesket. Den moderne velferdsstaten spiller på lag med vår tids individualisme og selvrealiseringsidealer. Velferdsordningene skreddersys for å gjøre oss mer uavhengige av hverandre, og løse oss fra forpliktelser overfor menneskene rundt oss. Og mens staten har påtatt seg et stadig større ansvar for å løsrive oss fra de nære fellesskapene, står vi i et stadig sterkere avhengighetsforhold til staten. I Sammen er vi mer alene diskuterer Erik Lunde det paradoksale i at velferdsstaten er et fellesskapsprosjekt som også overlater folk mer til seg selv.
– Fra en annonse for boken «Sammen er vi mer alene» av Erik Lunde, norsk politiker, teolog og forfatter, Vårt Land fredag 22. januar 2021, side 20.
En sterk stat kan selvsagt styrke individet økonomisk gjennom sine velferdsordninger. Men det som egentlig gjør individet sterkt, er de mindre sosiale fellesskapene vi er en del av, som familie, og vennekrets. Vi trenger hverandre og er sårbare alene. Dette er noe staten ikke kan hjelpe deg med.
Sosialismens store styrke er solidariteten med de svake og den optimistiske troen på at mennesker kan styre utviklingen gjennom politikk. Men sosialismen har en tendens til å ignorere de delene av samfunnslivet som ligger utenfor både markedet og staten, det Alexis de Tocqueville kalte «de mellomliggende fellesskap», som familien, religiøse samfunn, lokalsamfunn og organisasjoner.
— Fra «Konservativ renessanse», en kronikk av Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant for Høyre, og Henrik Syse, filosof og forsker, Aftenposten, morgenutgaven onsdag 8. juni 2011, kulturseksjonen side 4.
Alle mennesker trenger å være en del av et større fellesskap. Føle tilhørighet til noe.
For mange er familien det viktigste fellesskapet. Både som en kilde til nærhet og trygghet, men også som en arena for utvikling. Andre fellesskap kan supplere, eventuelt erstatte, denne funksjonen dersom familien ikke fungerer som den skal.
Slike fellesskap kommer i alle størrelser, former og fasonger. Noen kan tilfredsstille et slikt behov gjennom å gå på jakt med venner, andre finner større tilfredsstillelse i å delta aktivt i den lokale menigheten.
Fellestrekket ved disse fellesskapene, enten det er snakk om skolekorpset, idrettslaget, eller kameratgjengen som sådan, er at du som deltaker i et slikt fellesskap gis tilgang på en arena hvor du kan bryne deg på andre, lære, og lære bort. Bygge vennskap, bidra til utvikling i lokalmiljøet – de positive effektene er mange, og den mestringsfølelsen og tryggheten som skapes gjennom å føle på slik tilhørighet er uvurderlig.
Slik jeg ser det er disse små fellesskapene selve grunnsteinen i et velfungerende samfunn.
– Fra «Det er de nære ting som er viktigst for nordmenn flest», en kronikk av Carl Christian Grue Solberg, første nestleder for Høyres Studenter, avisen Dagen tirsdag 31. august 2021, side 3.
Teksten er fra seksjonen