To former for evighet

Mennesket har alltid trodd at det er evig på to distinkte måter:

  1. Evig i det hinsidige basert på sin individuelle ånd.
  2. Evig her på jorden gjennom sine etterkommere.

Visse kulturer fremhever særlig troen på det hinsidige, mens andre, f.eks. oldtidens hebreere, setter fremfor alt ens etterkommere høyt, særlig de mannlige.

Selv om man ifølge visse religioner (f.eks. katolisisme) best oppnår det evige liv som individ ved å avstå fra å få biologiske etterkommere, blir de to former for evighet generelt forstått som avhengige av hverandre: Hvert menneske føler seg knyttet til sine egne forfedre, som lever, for å bruke det uttrykket, «gjennom» vedkommende individ her på jorden, samtidig som de også lever i det hinsidige.

Det er altså innenfor rammen av arvelinje vi finner de fleste bånd mellom den åndelige verden og den fysiske. Hør bare hva Carl Jung selv vitner om i sin selvbiografi:

«Jeg har forstått det underlige skjebnesfellesskap som knytter meg til mine forfedre. […] Jeg har alltid tenkt at jeg også måtte svare på spørsmål som skjebnen allerede hadde stilt mine forfedre, men som ingen ennå har funnet svar på.» (Fra Ma vie, souvenirs, rêves et pensées (Mitt liv. Minner, drømmer og tanker), Gallimard, «Folio»].

At åndelige ting går i arv fra en generasjon til en annen har også sine negative aspekter: Psykoanalyse viser at visse mentale lidelser, knyttet til en ubevisst skyldfølelse, kan skyldes feiltrinn vi ikke vet om, begått av en av foreldrene eller en av forfedrene (incest, forbrytelser, utroskap). I psykoanalysen blir slike fenomener kalt «gjenferd» ettersom det virker som om en død hjemsøker en levende. (Se Ivan Boszormenyi-Nagy & Geraldine M. Spark, Invisible Loyalties: Reciprocity in intergenerational family therapy).

Det burde være selvinnlysende hvor mangelfull en rent materialistisk forklaring av slike fenomener er. De lar seg i virkeligheten best forklare basert på en forståelse av forholdet mellom oss her på jorden og våre forfedre i den åndelige verden. Dette forholdet er egentlig som et tveegget sverd fordi det kan enten gi oss muligheten til å fjerne våre forfedres synder eller gjøre vårt til at de blir gjentatt. Når en eller annen form for perverse handlinger gjentar seg over flere generasjoner, hører det ikke med til sjeldenhetene at slike handlinger til slutt fører til fysiske problemer hos etterkommerne.

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Vår åndelige virkelighet

Se videoen «Livet etter døden»     Se videoen «Den åndelige og den fysiske verden»