Når staten ignorerer familien
I det sosiale idealet som er skapt av den lange jødisk-kristne tradisjon, er det familien som er det uunnværlige ledd mellom Guds kjærlighet og kjærligheten mellom mennesker. Familien utgjør den grunnleggende celle i samfunnet. Det er grunnen til at den katolske kirkens sosiale doktrine er basert på subsidiaritetsprinsippet, som hevder at det er skadelig å tillegge et høyere fellesskap funksjoner som mindre grupperinger kan ta seg av. Ifølge en slik tenkemåte må man gi til familien så mye sosialt ansvar som mulig og samtidig midlene til å oppfylle det – spesielt på områder som å gi moralsk opplæring, la det som er sunn folkeskikk, gå i arv, samarbeide for å få gjøremålene hjemme unna og vise solidaritet overfor sine medmennesker.
I dag er mange som forstår hvor viktig familien er, begynt å innse at det ikke bare var kommunisme og nazisme som satte staten over familien. Liberalismen gjør det samme. I kommunismen var det proletariatets diktatur og arbeiderklassen som var viktig, i nazismen den ariske rase, i dagens liberalisme er det individets friheter som blir opphøyet over alt annet. Ingen av disse ideologiene gir samfunnets fremste sosialiseringinstitusjon – familien – den sentrale plassen den burde ha.
En grunnleggende menneskerettighet er retten til respekt for sitt familieliv. Dette er en sentral bestemmelse i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og følger også av FNs barnekonvensjon. Norge ble nylig felt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), med knusende 13 mot 4 stemmer, for å ha krenket en mor og hennes barns rett til familieliv. Dommen i Strand Lobben-saken, som den ofte benevnes, ødelegger glansbildet av Norge som et barnerettslig forbilde. […] EMDs dom har sin faglige forankring i barnets rett til familieliv. EMD har ofte uttalt at det klart er i barnets interesse å opprettholde bånd til sin biologiske familie, så sant foreldre ikke «has proved particularly unfit». EMD legger som hovedregel til grunn at omsorgsovertagelser skal anses som midlertidige, og at målet skal være gjenforening mellom barn og biologisk familie.
Myndighetene har plikt til å arbeide aktivt for tilbakeføring av omsorgen, alternativt tydeliggjøre at gjenforening er i strid med barnets beste. Denne plikten følger også av barnevernsloven, som pålegger barnevernet en plikt «til å legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet», så sant det ikke er i strid med hensynet til barnet.
Det er likevel vår erfaring, rettslig som psykologisk, at hverken barnevernet eller rettssystemet vurderer grundig nok hvilke alvorlige konsekvenser det kan ha for barn å miste all, eller svært mye, kontakt med sin biologiske familie.
— Fra «Norge trenger en barnevernskommisjon», en kronikk av Ragnhild E. Pettersen, psykolog og sakkyndig, og Geir Kjell Andersland, jurist og tidligere fylkesnemndsleder, Aftenposten fredag 13. september 2019, side 32.
Også en reportasje i Aftenposten om en innvandrerfar med to sønner tiltalt for barneran illustrerer noe av dette:
— Fra «‘Farsrollen er ikke mye verdt i Norge’», en artikkel av Frode Sætran i Aftenposten lørdag 28. desember 2013, hovedseksjonen side 6-7.
Biskopen i Tromsø [Berislav Grgic] gikk klart og skarpt ut mot handlingsplan for kjønnsmangfold i Tromsø. […] I planen stilles det krav til ansatte i barnehage, barneskole og ungdomsskole at de har «bevisste holdninger, som presenterer heterofili og ikke-heterofili som likeverdige variasjoner av samliv og seksualitet, uten å fremstille ikke-heterofili som avvik fra normalen.» […] Dette er et program som må karakteriseres som revolusjonært i forhold til kristent og katolsk menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Bærende for kristen tenkning om menneskets sosiobiologiske eksistens er den treleddede naturlige og gudgitte realitet: mann og kvinne i en heteroseksuell relasjon som har barnet som frukt. Dette er basis for ekteskapsinstitusjon og for seksualetikk. Denne virkelighet kan skades ved brudd på etiske normer, gitt med det 6. bud [Du skal ikke bryte ekteskapet].
Tromsøplanen har som mål å bryte ned kunnskap om og etikk i samsvar med denne virkeligheten. Det skal anvendes en pedagogikk slik at alle etter hvert skal «glemme» at denne virkeligheten eksisterer og er naturlig og etisk rett i forhold til unaturlige seksuelle varianter.
– Fra «Totalitær liberalisme», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo, Klassekampen lørdag 3. februar 2018, side 44-45.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) synes ikke det er bekymringsfullt at mange små barn er i barnehagen mer enn 41 timer pr. uke. Ofte har hun sagt at det er spesielt viktig at små barn er i barnehage, fordi det er da vi som mennesker «formes mest». Enkelte forskere er uenig og viser til at vi ikke vet hvilke uheldige konsekvenser det kan få at små barn, som er i en avgjørende tilknytningsfase, er så mye i barnehagen.
De som forsvarer svært lange opphold i barnehagen, legger vekt på at personalet er kompetent. Undersøkelser viser riktig nok at det mangler et stort antall førskolelærere i norske barnehager, og at andelen ufaglærte har økt. […] Er det da så farlig om barna er sammen med en førskolelærer eller med mor og far? Er det noen forskjell?
Det er i hvert fall én vesentlig forskjell […] som ikke kan undervurderes. Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og alle elever like mye. Det er ikke lett, det skjønner alle, men det er faktisk oppdraget.
Likevel får de det ikke til. Undersøkelser viser for eksempel at lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter. […] Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede her blir sosiale vinnere.
Med foreldre er det helt annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. […] Foreldre flest elsker sine barn over alt på jorden — enten det er på grunn av deres kvaliteter eller på tross av deres problemer.
Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og det å være sammen med sine egne barn. Det vet ikke minst lærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben og barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en kjempestor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.
— Fra «Er det forskjell på lærere og foreldre?», en kronikk av Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 3. juni 2011, kulturseksjonen side 2.
Teksten er fra seksjonen