Foreldrekjærlighet – ideal og virkelighet
Barnet forestiller seg at foreldrene er fullkomne, dvs. en inkarnasjon av Gud. Den absolutte kjærlighetsstandard finnes i barnets sinn som et ideal, som barnet ikke kjenner, men som det lengter etter å oppleve. Når dets foreldre ikke lever opp til en slik absolutt standard, havner barnet midt opp i en konflikt mellom virkeligheten som det opplever, og idealet som det lengter etter. Et lite barn forsøker så langt det er mulig å bringe ideal og virkelighet i samklang med hverandre.
En mann fortalte meg at han i godt voksen alder fortsatt kunne få angst for at noe som liknet spøkelser skulle dukke opp. Han hadde som lite barn blitt sendt til en institusjon og hadde dermed mesteparten av tiden ikke hatt noen foreldre som roet ham og for eksempel sa at det ikke var noen spøkelser under sengen – eller sa at de skulle passe på ham. At det skulle gå bra. At det som ser ut til å være en katastrofe, heller ikke kommer til å ødelegge alt – vi kommer gjennom! Han manglet en indre forsikrende stemme som kunne trygge ham. Kanskje stemmen fra den voksne som roer barnet med en vuggesang før natten.
Stilt overfor ganske vanlige utfordringer i hverdagslivet kunne denne mannen plutselig få for seg at alt skulle rase samtidig i tilværelsen hans. For ham kjentes det helt konkret at en liten tue kan velte et stort lass. En liten uenighet på arbeidsplassen kunne i hans fantasi raskt føre til at han mistet respekten fra sin sjef og falt i unåde, at han dermed måtte sykemelde seg på grunn av stress, at det ble umulig for ham å komme tilbake til jobben, at kjæresten hans mistet interessen for ham når han ikke fungerte bedre, og at han ble så preget av bekymringer at han sluttet å fungere godt som pappa, og dermed også mistet kontakten med datteren.
– Fra «Den tynne hinnen», en artikkel av Karl Eldar Evang, psykolog og psykoanalytiker, Klassekampen fredag 16. april 2021, side 28-29.
Men når barnet vokser opp, begynner det å avfinne seg med at foreldrene er langt fra fullkomne og bare i liten grad i stand til å elske barnet. Dette skaper uunngåelig bitterhet og hat. Generelt kan vi si at et barn som blir elsket mindre enn det forventer, reagerer med en blanding av to slags følelser. For det første vil det se på seg selv som ikke verdig til bli elsket. For det andre vil barnet hate sine foreldre fordi de ikke elsker ham/henne. Den første følelsen gjør at barnet retter sin bitterhet og sine anklager mot seg selv, noe som hindrer barnet i å utvikle selvtillit og en følelse av å være av verdi. Den andre følelsen gjør at barnet retter sitt hat og sine anklager mot foreldrene, noe som før eller senere vil få ham/henne til å anklage samfunnet. Dette er en situasjon du ikke kan vinne i. Det vil alltid være en konflikt mellom disse to slags følelser. Man vakler tvilrådig mellom dem. Det avgjørende vil være hvilken av de to følelsene (to sider ved samme sak) man fortrenger og hvilken man bevisst lar komme til uttrykk i livet sitt.
— Mange foreldre er ikke klar over hvor skadelig det er for barn å bli eksponert for krangling og konflikt mellom foreldrene. Det er viktig at barna får hjelp, men det er foreldrene som har ansvaret for å løse konflikten som ligger bak — og som er årsaken til barnas problemer.
Det sier direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet [BUFdir], som har bedt Folkehelseinstituttet (FHI) studere tiltak som tar sikte på å dempe konflikter mellom foreldre.
Rapporten, som legges frem i dag, viser til at konflikter mellom foreldre kan føre til alvorlige emosjonelle og sosiale vansker for barna.
For noen barn blir disse vanskene både langvarige og alvorlige, uten at foreldrene er klar over det. […] — Det hjelper ikke å sykeliggjøre barn ved å sende dem til oppfølging dersom man ikke gjør noe med hovedproblemet, nemlig foreldrekonflikten, sier hun (…].
— Det vi ser, og som er bra, er at foreldre endrer adferd dersom de får opplæring i hvor skadelig det er for barna å bli eksponert for konflikt. Foreldre ønsker jo å være gode foreldre, men ikke alle klarer å ordne opp selv, sier Trommald.
— Fra «Skyver barna foran seg i konflikter», en reportasje ved Lars Øverli og Per Christian Selmer Anderssen i Aftenposten torsdag 25. juli 2013, hovedseksjonen side 1 og 4-5.
Teksten er fra seksjonen