Teorier om menneskets onde natur
En av de mest innflytelsesrike britiske tenkerne, Thomas Hobbes (1588–1679), regnes som en av grunnleggerne av moderne politisk filosofi. Hans menneskesyn var pessimistisk, og hans begrep «naturtilstanden» dreide seg om at menneskene lever i en konstant krigstilstand, der de styres av frykt for hverandre, og der alle er alles fiender. Hobbes levde på en tid med mye krig, og hans tenkning var nok påvirket av dette.
Public domain image. Cropped.
Filosofens menneskesyn er dystert, med spissformuleringer som at «mennesket er en ulv for mennesket». Hobbes har et våkent blikk for vårt store voldspotensial og mørke drifter og tilbøyeligheter. Hvis lover og politi og øvrighet ikke fantes, vil det oppstå en «naturtilstand» der bare selvoppholdelsesdriften rår. Bander og voldsmenn vil robbe dem som dyrker jord og produserer varer, og dermed hindre all økonomisk vekst.
Med slike lovløse tilstander blir livet «solitary, poor, nasty, brutish, and short» [ensomt, fattig, ubehagelig, dyrisk og kort].
– Fra «Naturtilstanden må tøyles», en artikkel av Morten Fastvold, filosof og forfatter, 28. februar 2017 i nettavisen Fri Tanke.
Man hører av og til at religion formidler et negativt menneskesyn, der menneskenaturen beskrives som ond. Her må man imidlertid huske at religion tilbyr frelse, og et budskap om at menneskenaturen kan forbedres og bli god. Ifølge kristendom ble mennesket sterkt preget av ondskap da det onde kom inn i verden på grunn av begivenheten kjent som syndefallet. I forskjellige retninger innen kristendommen er det ulike syn på hvor sterkt det falne mennesket ble preget av ondskapen. De store protestantiske reformatorene Martin Luther og Jean Calvin hadde et ganske pessimistisk menneskesyn. Den katolske kirken lærer at mennesket har en tilbøyelighet til det onde.
Public domain image. Cropped.
«[Mennesket] kan ikke av hjertens lyst like loven, den vi alle erfarer i oss selv. Det fins nemlig ikke et eneste levende menneske som helst ville vært Guds lov foruten. Enhver kjenner og vet av seg selv hvor vanskelig det er å være gudfryktig og gjøre godt, og hvor lett det er å være gudløs og gjøre ondt. […] Vi er av naturen onde, ulydige, syndens elskere og Guds lovs fiender.» (Fra «Den bundne beslutningsfrihet», et skrift Martin Luther utga i 1525, sitert fra «Luther-ord til katakismebruk», en kommentarartikkel fra 2018 av Kåre Svebak, prest og kirkehistoriker.)
Public domain image. Cropped.
«I sin udugelighet og i sitt slaveri under djevelen har mennesket vilje, fornuft og evne til å bygge hus, skjøtte embeter, styre skip og utføre andre lignende sysler. […] Det har ikke mistet denne evne. […] Men om den overføres til det åndelige rike – i forholdet til Gud, da fornekter vi den. For der er vi fullstendig nedsunket i synder. Alt som finnes i vår vilje er ondt. Alt som er i vår forstand er villfarelse. Hvordan skulle vi da kunne gjøre gode gjerninger, elske Gud… osv?» (Fra «Den store galaterbrevskommentaren, bind 2, side 20, et skrift Martin Luther utga i 1535, sitert fra «Luther-ord til katakismebruk», en kommentarartikkel fra 2018 av Kåre Svebak, prest og kirkehistoriker.)
Jean Calvin sa:
Public domain image. Cropped.
«vår natur er ikke bare tømt for det gode, men så fruktbar jord for all ondskap at den ikke kan unngå å spire.» (Sitert fra «Menneskeheten har moral», en kronikk av Turid Sylte, journalist, Vårt Land torsdag 22. oktober 2020, side 2-3
Paulus innrømmet at han til tider ble overmannet av ondskapen:
«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (Romerbrevet 7,19).
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic. Cropped.
Golding [William Golding, 1911-1993 – britisk forfatter. Skrev romanen Fluenes herre] anses til og med av TV-historikere som en slags inspirasjonskilde til TV-skjermens mest populære sjanger: reality-TV.
Premisset for denne typen programmer – fra Big Brother til Temptation Island – er at folk oppfører seg som dyr så snart de slippes fri. «Jeg leste Fluenes herre gang på gang», uttalte en gang vedkommende som står bak suksessen Survivor. «Jeg leste den da jeg var tolv, enda en gang da jeg var tjue, enda en gang da jeg var tretti, og så en gang til da vi laget programmet.»
Sjangerens mor er MTVs The Real World. Siden 1992 har hver episode begynt med en deltaker som sier: «Dette er den faktiske historien til sju fremmede […]. Se hva som skjer når folk slutter å være hyggelige med hverandre og begynner å opptre mer realistisk.»
Lyge, bedra, krenke og såre – hver gang fremstilles dette som «realistisk» og «sant». Men de som har satt seg inn i hvordan slike programmer lages, blir rystet over mengden bedrag som er påkrevd for å bringe frem det verste i mennesket. Kandidatene blir løyet for, skjenket fulle og spilt ut mot hverandre. […] Men historier er sjelden bare historier. Ofte virker de som et nocebo. Psykolog Bryan Gibson s nye forskning viser at folk kan bli mer aggressive av å se på TV-programmer bygd på Fluenes herre-konseptet. Sammenhengen mellom barn som utsettes for brutale bilder, og aggresjon senere i livet er sterkere enn sammenhengen mellom asbest og kreft, eller mellom kalsiuminntak og beinmasse.
Enda tydeligere er effekten kyniske historier har på vårt verdensbilde. Britiske forskere oppdaget at jenter som ofte så på reality-TV, hevder at man må være slem og løgnaktig for å komme seg opp og frem her i verden. «De som forteller historien om en kultur behersker menneskets atferd», uttalte medieviter George Gerbner en gang.
– Fra «Folk flest er gode – den sanne historien om Fluenes herre», en artikkel av Rutger Bregman, nederlandsk historiker og forfatter, på hjemmesiden til Spartacus forlag, spartacus.no. Publisert 2020/10/09
Bregman [Rutger Bregman, nederlandsk historiker og forfatter] mener at, i det minste siden Thucydides’ [ca 460-400 f.Kr – gresk historiker] tid, har folk latt seg lure av det han kaller ‘fernissteori’: synet på at mennesker i utgangspunktet er barbariske og kun flotter seg med et ferniss eller tynt lag av sivilisasjon. Ifølge Bregman er dette en ‘nocebo’ (det motsatte av en placebo): en forutsigelse av negative hendelser, som skjer hvis vi tror på forutsigelsen. Som eksempel gir han blitzen [tyskernes flyangrep mot Storbritannia 1940-1941] og de alliertes bombing av tyske byer under annen verdenskrig. I begge tilfeller var angrepet basert på ideen om at aggresjon skulle knekke ofrenes moral. I virkeligheten skjedde det motsatte: hver side ble ansporet i sin følelse av solidaritet og motstandsvilje. Hvis tyskerne og de allierte hadde visst at det verste kan få fram det beste i mennesker, hvis de med andre ord hadde hatt et mer positivt syn på menneskenaturen, mener Bregman, kunne noen av de mer dystre hendelsene under krigen ha vært unngått.
Mens ‘fernissteori’ har eksistert en stund, mener Bregman at saken er blitt forverret de siste tiårene av fremveksten av nyheter døgnet rundt, noe som gir en kontinuerlig strøm av negative historier. Disse forårsaker negative forutsigelser og negative hendelser, som igjen danner grunnlaget for flere negative historier. Bregmans mål er å bryte denne syklusen. Hvis vi kan få et mer optimistisk syn på menneskeheten, mener han, kan vi bygge en verden vi kan være mer optimistiske for.
– Fra «A History of Our Better Nature», en bokanmeldelse ved Gabriel Roberts av «Humankind: A Hopeful History» av Rutger Bregman, nederlandsk historiker og forfatter, the Oxonian Review 13. august 2020.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Netherlands. Cropped.
«Fluenes herre» er blitt sammenliknet med «Robinson Crusoe», Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne.
Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding det stikk motsatte.
I hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar.
Tittelen «Fluenes herre» er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp «Fluenes herre».
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse.
– Fra «‘Fluenes herre’ – en moderne apokalypse», en kronikk av Nils-Petter Enstad, forfatter, avisen Dagen onsdag 25. september 2019, side 24-25.
Teksten er fra seksjonen