Det ontologiske argumentet
Det ontologiske argumentet innebærer at forestillingen om Gud som et fullkomment vesen nødvendigvis impliserer at Gud er til. Gud er det høyeste og mest fullkomne vesen. Å eksistere er høyere og mer fullkomment enn å ikke eksistere. Et vesen med alle Guds egenskaper og som samtidig eksisterer, ville derfor være et høyere og mer fullkomment vesen enn Gud. Ettersom Gud jo er definert som det høyeste og mest fullkomne vesen, kan det umulig eksistere et høyere og mer fullkomment vesen enn ham. Derfor må Gud eksistere; ellers ville vi ende opp med en logisk selvmotsigelse.
Public domain image. Cropped.
Anselm av Canterbury (1033-1109), den første som kom med et slikt argument for Gud, formulerte det slik:
P1: Gud er et fullkomment vesen.
P2: Å være fullkommen innebærer å eksistere.
K: Gud eksisterer.
Public domain image.
P1: Jeg har en forestilling om et fullkomment vesen.
P2: Det fullkomne kan ikke ikke eksistere, ellers ville det ikke være fullkomment (dvs. det er mer fullkomment å eksistere enn å ikke eksistere). Sagt på en annen måte: Det fullkomne har alle egenskaper, deriblant eksistens.
K: Å benekte at det fullkomne finnes blir en selvmotsigelse.
Descartes mente at vi har en medfødt idé om noe fullkomment. Ufullkomne skapninger som vi mennesker kan ikke være årsak til noe fullkomment. Årsaken må være Gud. Derfor må Gud eksistere.
Her er an annen variant av det ontologiske argumentet:
P1: Ordet «Gud» har en betydning som blir åpenbart i åndelige opplevelser.
P2: Ordet «Gud» er meningsfullt bare hvis Gud eksisterer.
K: Følgelig eksisterer Gud
Nok en variant:
P1: Jeg eksisterer.
P2: Derfor finnes det noe som eksisterer.
P3: Når flere ting eksisterer, eksisterer også summen av dem.
P4: Derfor eksisterer summen av alle ting.
K: Derfor eksisterer Gud — summen av alle ting.
Teksten er fra seksjonen
Gud
Design-argumentet Det kosmologiske argumentet Det ontologiske argumentet