Grådighet
Grådighet, et skadelig overdrevet begjær etter penger, eiendeler, mat eller andre ting, er tradisjonelt beskrevet som en av dødssyndene. Kalles avaritia på latin. Før i tiden brukte man ordet havesyke på norsk. Ifølge Lukasevangeliet sier Jesus:
«Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod» (Lukas 12,15).
Jesus advarte mot penger og sa at de lett kunne bli en avgud, som han kalte mammon (fra arameisk). I Matteusevangeliet sier Jesus:
«Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Matteus 6,24).
På den måten forbandt Jesus grådighet med negative åndsmakter, i den forstand at en som vil ha for mye, lett blir påvirket negativt åndelig, noe som gjør at man tar skade på sin sjel.
Grådigheten, denne lysten til å kave til seg mest mulig i livet, og som kanskje er noe av motoren i vår velstandsøkning, har kirken advart mye mot. Kjærlighet til penger er roten til alt ondt, leser vi i bibelen, og den bærer i seg et subtilt opprør mot Gud om at han ikke sørger for sine egne. Derfor har kirken tidvis sett på grådighet ikke bare som en synd, men som en avgud, en last som fører mennesker bort fra Gud og påfører mennesker mange slags lidelser. I stedet for å sette sin lit til Gud, klamrer den grådige seg fast til det materielle, i håp om å sikre seg. Den grådige står dermed i fare for å bli innkrøkt i seg selv og kan lett miste syn for det gode, det vakre og det skjønne rundt seg.
– Fra «Grådighet er en svakhet i viljen», en kronikk av Kim Larsen, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen, VG søndag 4. august 2019, side 36.
Teksten er fra seksjonen