Et samfunn som avskaffer heteronormen
I navnet til sin samfunnsfilosofi har Vestens samfunn i stadig større grad unnlatt å ære og beskytte ekteskapet som institusjon. Det virker som om både venstre- og høyresidens budskap legger for dagen en total likegyldighet overfor familien. Det tradisjonelle ekteskapet har ikke lenger en privilegert status sammenlignet med andre samlivsformer. Man har lenge forvist hymens lenker til den eksklusive private sfæren og dermed fratatt ekteskapet dets sosiale betydning. Det er et meget alvorlig feiltrinn ettersom det tradisjonelle ekteskapet er en grunnleggende faktor i sosialiseringen av individet. Ved å gifte seg påtar en mann og en kvinne seg et visst samfunnsansvar, spesielt når det gjelder å oppdra sine barn.
Det er gode grunner for å anta at familien og ekteskapet er blant de viktigste ressurser for å bygge samfunnet. Stabile familier skaper trivsel både for barn og voksne, noe som i seg selv er en positiv faktor for eksempel i samfunnsøkonomisk perspektiv. Forståelsen for samlivsbruddenes omkostninger, ikke minst for barna, er voksende. Kristen samlivsetikk bygger på verdier som er positive for samfunnet som helhet. Og den våger å stille spørsmålet om ikke det å fremme overordnede verdier som troskap og integritet, gjør det nødvendig å avstå fra å realisere enkelte andre verdier.
— Fra «Samliv og nestekjærlighet», en kronikk av Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen, og Morten Dahle Andersen, teolog og markedskonsulent ved Høgskolen i Staffeldtsgate, Vårt Land mandag 28. november 2011, side 22-23. Alfsvåg har vært leder og Andersen sekretær for et samlivsetisk utvalg, nedsatt av åtte lutherske kirkesamfunn og organisasjoner.
På den annen side må samfunnet uttrykke sin støtte til og gå inn for å beskytte den unge familien. Samfunnet har imidlertid i lengre tid hatt en likegyldig holdning til familier basert på ekteskapet, samtidig som slike familier har hatt en likegyldig holdning til samfunnet. En slik likegyldighet er et tegn på at det går nedover både med familie og samfunn.
Få fremhever familieidealet i dag. Derfor vet ikke mange at det overhodet finnes et slikt ideal. Kjernen i idealet er ekteskapet mellom mann og kvinne. Radikale kjønnsaktivister forfekter imidlertid i likestillingens navn helt andre samlivsformer. Deres agenda er å gjøre alle samlivsformer likestilte og avskaffe heteronormen. De vil at norm og unntak blir likestilt. Idealet med far, mor og barn er med andre ord ikke bedre enn andre måter å leve sammen på. Det skal være like flott å ha én forelder som to. Det skal til og med være like flott å ha to mødre som én eller to fedre som én.
Men det fins mange motstandere av en slik tenkning. Filosofen og forfatteren Roger Scruton (1944-2020) sa for eksempel at homofili «ikke er normalt»:
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic.
Inntil sin død sist søndag var den engelske filosofen Roger Scruton den klareste og mest allsidige talsmannen for konservativ tenkning noe sted. […] Han hadde en rekke politiske motstandere, langt på vei på grunn av uttalelser om at homofili «ikke er normalt» og at den amerikansk-ungarske finansmannen George Soros driver et slags «ideologisk imperium». For svært mange var Scuton kontroversiell, men meningene bør tolkes inn i hans langvarige engasjement mot totalitær ideologi.
– Fra «Roger Scruton var i utakt med samtiden. Heldigvis!», en kommentar av Alexander Zlatanos Ibsen i Morgenbladet nr. 3 i 2020, fredag 17. januar 2020, side 21.
Mange religiøse mennesker er sterkt imot en slik kjønnsaktivisme. Samtlige religioner forfekter nemlig heteronormen. Det samme gjør naturen – skal man sette barn til verden, er det nødvendig med heteroseksualitet. Til tross for det arbeider kjønnsaktivister finansiert av våre skattepenger målbevisst for å bryte ned universelt aksepterte normer og gå imot det som er naturlig. Dette er selvsagt fornuftsstridig, men likevel har flertallet av politikere og mediefolk svelget de radikale kjønnsaktivistenes propaganda.
Bernt T, Oftestad, professor emeritus ved Menighetsfakultetet, beskriver hvor langt utviklingen er kommet her i Norge:
Den ideologiske kjerne i Pride-ideologien er å bryte ned grensene mellom hetero- og annen seksualitet – i eget sinn og i samfunnet. Det politiske virkemiddel for å oppnå det, er ikke å argumentere, men performativ eksponering av egen avvikende seksualitet og promiskuitet. Å tre frem i det offentlige med spektakulære uttrykk for avvikende seksualitet blir på denne måten et argument i seg selv, for handling er språk, og språk er handling, heter det. Her slår et marxistisk tenkesett igjennom: Det er ikke tilstrekkelig å fortolke virkeligheten, den må forandres.
I totalitære regimer som Sovjetunionen, Det tredje rike og DDR ble det krevd deltakelse i de symbolhandlinger som målbar statens ideologi. Pride-toget propaganderer for seksuell frihet fra normer på det seksuelle feltet. Når man deltar, signaliserer man tilslutning til den ideologi som målbæres, og man bidrar til at denne symbolhandlingen får en totalitær funksjon. Et annet og viktigere politisk symbol er homoflagget. Det er i ferd med å bli et «merke» som skal uttrykke noe mer enn individets seksualmoralske identifikasjon. Målet er å gi bruk av dette tegnet alminnelig gjennomslag. Det vil signalisere at Norge er blitt en «homostat».
– Fra «Liberalt demokrati på hell?», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor emeritus ved Menighetsfakultetet, avisen Dagen onsdag 6. februar 2019, side 26-27.
Pride-bevegelsen har som mål definitivt å avvikle den kristne tradisjonens seksualetikk som normerende for samfunnet. Det betyr at heteroseksualitet som utgangspunkt oppfatning av samliv, formering og familie skal vekk.
I stedet skal en helt annen ideologi overta. Den kan betegnes erotisisme. Det legges da vekt på den erotisk-seksuell vitalitet som den innerste kjerne i humaniteten. Å utfolde den blir et overordnet mål i menneskets liv. I det ligger erfaring av selve «lykken».
Samfunnets og statens oppgave blir å sikre denne form for livsutfoldelse for så mange som mulig. All undertrykkelse av vitaliteten må bort. Det må skje en frigjøring fra så å si alle seksualetiske bud og normativitetskrav, slik at den enkelte fritt kan finne og realisere sin variant av det seksuelle mangfoldet. Det gis flere kjønn og det skjer overganger mellom ulike kjønnsidentiteter. Seksualiteten har intet normativt eller normalt uttrykk.
Denne ideologien er nå i ferd med å endre samfunnet så dypt og bredt at det må kunne kalles en revolusjon.
– Fra «Pride – en horisontal revolusjon», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor emeritus MF, avisen Dagen tirsdag 5. juli 2022, side 17.
Teksten er fra seksjonen