Kjønnsidentitet – følelser endrer seg
Det er viktig å forstå at seksuelle følelser kommer og går. De er ikke evig de samme, men endrer seg med tiden. Man kan ikke bare basere livet på følelser.
Jeg har møtt mennesker som kan fortelle at deres seksuelle følelser har endret seg gjennom livet. Det finnes mennesker som har kjent på homofile følelser – eller som fortsatt gjør det – og som i dag lever i gode heterofile ekteskap.
– Fra «Slik skal kristne møte homofile», et debattinnlegg av Espen Ottosen, teolog og filosof, avisen Dagen tirsdag 5. desember 2017, side 19.
Som medmor er ho juridisk likestilt med far. Men kort etter at guten var fødd, gjekk kvinnene frå kvarandre. Derfor har begge ønskt at kvinna med status som medmor, skal bli løyst frå denne. Dette har både by- og landretten sett stoppar for, ifølgje dansk TV2.License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Forfattar og fagleg leiar i tankesmia Skaparkraft, Øyvind Håbrekke, har interessert seg for saka. […] – Sjølv om eg trur, og håper, at dansk Høgsterett vil avvise kravet om fritak frå foreldreskap, så vil barnet vekse opp med kunnskapen om at medmor gjekk til sak for å sleppe å vere mor. Vi ønsker jo ikkje å sette barn i slike situasjonar, seier Håbrekke.
Når eit lesbisk par ber om assistanse til å få barn i Danmark, føregår prosessen som følgjer:
Danske styresmakter let først ein sædgivar mot betaling signere ein kontrakt der han fråskriv seg ansvaret for sitt eige biologiske barn. Så signerer ei medmor ein kontrakt der ho tek det foreldreansvaret som donor ikkje tek. Dette vert kalla intensjonelt foreldreskap, til forskjell frå biologisk foreldreskap.
– Når begge mødrene no går til sak for å oppheve denne kontrakten, blir spørsmålet sett på spissen: Er det kontraktsfesta foreldreskapet like forpliktande som det biologiske, spør Håbrekke.
– Fra «Lesbisk vil ikkje lenger vere medmor», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, der han inrevjuer Øyvind Håbrekke, avisen Dagen mandag 16. september 2019, side 4-5.
Nettopp fordi følelser er flyktige og komplekse, og har dype røtter i vår oppvekst og vår kultur, kan de endres, eller enda riktigere: vi kan lære å leve med dem. Å si noe annet ville utgjøre en dyp løgn om menneskelig erfaring. Hvem er det som med hånden på hjertet kan si at ens selvforståelse og identitet er krystallklar? Bare Gud kjenner oss fullt ut, vi forblir et mysterium for oss selv.
Men homofile følelser gjøres i vår tid til personens identitet fordi det samtidig ligger et dypt kulturelt press som igjen kommer av vår moderne tenkemåte til å identifisere personlighet med følelser. Når det melder seg motstemmer i en sånn subjektivistisk kultur, som Til Helhet og den (autentiske) kristne sjelesørgeriske tradisjon, må den møtes med aggressiv avvisning. De kristne motstemmene truer selve grunnlaget som den liberale LGBT-antropologien hviler på.
Livet handler ut fra denne antropologien ikke lenger om å komme til en gradvis selverkjennelse, men om å finne et fasitsvar som skal bestemme alt annet. Identitet oppfattes, paradoksalt nok, som urokkelig/forutbestemt og helt selvbestemt. Men det er bare tilsynelatende et paradoks: for om skjelning mellom realiteter ikke lenger er tillatt, vil til slutt bare min egen realitet ha gyldighet.
– Fra «Homofili og den forbudte skjelningen», en kronikk av Eirik A. Steenhoff, master i teologi og kirkehistorie, MF, Oslo; master i bioteknologi og etikk, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington DC, avisen Dagen onsdag 13. november 2019, side 24-25.
Mitt ønske er at kristne skal ha rett til å mene – og dermed også si og forkynne – at seksuelt samliv utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne er galt. Jeg vil ikke hindre homofile fra å leve slik de ønsker. I møte med mennesker som ikke er kristne, vil jeg heller snakke om Jesu frelse og Guds store nåde, enn om (kontroversielle) synder. Alle mennesker er syndere, og jeg avviser at homofile er særlig store syndere. […] Jeg har møtt flere som forteller at de har opplevd en endret seksualitet. Jeg tror på deres historier. Også Foreningen Fri mener at menneskers seksuelle orientering kan endre seg gjennom livet. Selvsagt bør vi ikke forby mennesker å søke små og store endringer i livet. Og Stortinget kan da ikke vedta politisk at en seksuell orientering er uforanderlig.
De som har fortalt meg om endring i sin seksualitet (noen har også giftet seg heterofilt) forteller om en prosess hvor målet var å bearbeide utfordringer i livet. Slik sjelesorg er det viktig at kan gis, og er noe annet enn et behandlingsopplegg under overskriften: «Slik kan bli kvitt din homofili». En slik form for homoterapi kan skape unødvendig skam. Det må aldri skapes tvil om at homofile er nøyaktig like verdifulle som alle andre. I tillegg kan noen få et urealistisk håp. Selv har jeg snakket med flotte kristne homofile som har trodd på, bedt om og ønsket endring, men ikke opplevd dette.
– Fra «Greit å forby homoterapi», et debattinnlegg av Espen Ottosen, norsk filosof, teolog og forfatter, Vårt Land lørdag 9. november 2019, side 35.
Når temaet er kjønn, synes følgende prinsipp ganske opplagt: Et Individ kan selv bestemme, avhengig av slne følelser, hvilket kjønn man er. Føler du at du er en kvinne, er det ingen hindring at du fysisk fremstår som mann; ved hjelp av noen tastetrykk kan du skifte juridisk kjønn. Og hva med de som føler at kjønnsidentiteten deres flyter og ønsker å være mann noen dager og kvinne andre dager? Jo, da er forslaget et tredje kjønn og to pass. Følelsene avgjør.
Det underlige er at vi forholder oss helt avslappet til at psykologer eller psykiatere på mange andre områder setter spørsmålstegn ved menneskers følelser. Norsk helsevesen bruker store penger på å over bevise mennesker med spiseforstyrrelser om at de faktisk Ikke er tykke – selv om de føler det slik.
Følelser endrer seg. Spørsmål som berører kjønn (og seksualitet) er både følsomme og komplekse. De som opp¬lever manglende samsvar mellom opp¬levd kjønn og biologisk kjønn, befinner seg utvilsomt i en vanskelig livssituasjon. Derfor er varsomhet nødvendig.
Samtidig blir det fell å legge lokk på all debatt. Vi bør kunne diskutere hvordan samfunnet best kan ivareta de som opp¬lever seg som transpersoner. Hvordan bør vl for eksempel reagere når ei Jente på elleve år plutselig forteller at hun føler seg som en gutt? Bør vl sette I gang medisinsk behandling, kanskje utsette puberteten, hvis hun/han ønsker det?
Hvis du har sett et av de mange TV- programmene om menn som «er fanget i en kvinnekropp», eller motsatt, virker svarene opplagt. Vi skal fullt og helt stole på følelsene til den det gjelder.
Problemet er bare at følelsene ofte endrer seg.
– Fra «Feilaktige følelser», et debattinnlegg av Espen Ottosen, norsk teolog og filosof, Vårt Land onsdag 27. september 2017, side 3.
Teksten er fra seksjonen