Totalitær kjønnsideologi
Professor emeritus ved Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad beskriver de totalitære trekkene ved den radikale kjønnsbevegelsen:
I moderne totalitære regimer er gjerne stat og parti integrert. Da dreier det seg ikke om troskyldige borgerlige partier, men slike som mener å ha en enestående innsikt i virkeligheten. De mener da å ha en selvskreven rett til overta staten for å ta en total styring av samfunnet. For nazister var rasen nøkkelen til slik innsikt, for sosialister den politisk-økonomiske klassen. Det vi har sett i flere vestlige demokratier, også vårt eget, er stadig sterkere integrering av staten og Pride-bevegelsen. Dette er en seksual-politisk formasjon som med kjønnet som utgangspunktet mener å ha den egentlige innsikt i menneskets liv, som gir en selvsagt rett til å forme samfunnet i sitt bilde. Å nivellere ulikheten mellom kjønnene er målet for bevegelsen. Da må fortidens konsentrasjon om heteroseksualitet overvinnes.
I nazismen var arierne «offer» for jødisk undertrykkelse. I marxismen er arbeiderklassen «offer» for utbytting i det kapitalistiske samfunn. For Pride-bevegelsen er de homofile de undertrykte «offer», og da på grunn av heterofiles ideologiske og sosiale dominans. Men «offeret» representerer også kraften som gir historisk forandring. Men da må man bli seg bevisst at man er arier, arbeider eller homofil («ut av skapet»). Da kan man kreve sin «rett» til å endre den gitte virkeligheten. Er man et «offer», gir offerrollen rett til å bestemme over samfunnet.
Når kjønnsforskjellen skal oppheves som grunnleggende for kultur og samfunn, må fremfor alt det heteroseksuelt baserte ekteskapet bli relativisert. Det blir bestemt som en variant blant flere ulike sosio-biologiske relasjonsformer. Vi som avviser dette synet, er å anse som «undertrykkere». Men de homofile trenger stadig «undertrykkere» for å kunne legitimere seg selv politisk-etisk. Derfor argumenterer man ikke mot «undertrykkere». Sjikanen blir gjerne den politiske kommunikasjonsform.
– Fra «Liberalt demokrati på hell?», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor emeritus ved Menighetsfakultetet, avisen Dagen onsdag 6. februar 2019, side 26-27.
Det [Foreningen FRI] er også en bevegelse som vil kunne inneha alle elementer av en totalitær ideologi. I nazismen var arierne «ofre» for jødisk undertrykkelse, i marxismen var det arbeiderklassen som var offer for en kapitalistisk overklasse, og for pridebevegelsen er de homofile de undertrykte ofre.
Ved å være en del av «offeret» (arier, arbeider, homofil) kan man «kreve sin rett» til å endre virkelighetsoppfatningen, og et offer argumenterer du ikke mot. De som prøver seg er «undertrykkere» og møtes gjerne best med sjikane.
Hvor totalitær den ekstreme kjønnsideologi er blitt så vi tydelig da lærerstudenter i februar ble nektet praksisplass fordi de tok sin utdanning ved NLA Høgskolen, som står for et syn som innebærer at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne.
– Fra «Slipp til friske krefter i partiet», et debattinnlegg av Kjetil Bregård, Sandefjord KrF, avisen Dagen onsdag 29. september 2021, side 18.
Et eksempel på horisontal revolusjon var etableringen av Det tredje riket i Tyskland 1933–1935. Ved makt over den etablerte statsledelsen fikk en «privat» politisk bevegelse en posisjon som ga den adgang til å omforme samfunnet etter mønster av egen politisk ideologi. Samfunnets overleverte politiske normer ble neglisjert, slik at avvikere, motstandere og «samfunnsfiender» kunne uskadeliggjøres ved bestemte forholdsregler. […] Verst gikk det ut over jødene. Manglende tilpassing førte til sosial og yrkesmessig blokkering, i verste fall fangenskap. […] Revolusjonen av Tyskland fikk etter hvert bred folkelig støtte. Den horisontale prosess kom også symbolsk til uttrykk.
I 1933 kom hakekorsflagget stadig mer i offentlig bruk. Ennå en tid ved siden av det gamle tyske nasjonalflagget, men snart overtok hakekorsflagget som nasjonalt banner. […] Pride representerer en horisontal revolusjon, men i en ny og annen utgave, fordi dens rammer er det etablerte demokratiske statssystemet. Men den historiske analogien til Det tredje rike er likevel vanskelig å overse. I det statlige/kommunale apparat er nå den aktive, men private, ikke-statlige organisasjonen Fri trukket inn for omforming av samfunnet.
Personer, persongrupper og miljøer med plass i det statlige systemet, og som har sin bakgrunn i Fri, har gjort den private bevegelsen til en endringsaktør innen den offentlige administrasjon og politikk. Vel etablert i den statlige sfære får den en halvstatlig funksjon, men med en manglende politisk legitimitet.
– Fra «Pride – en horisontal revolusjon», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor emeritus MF, avisen Dagen tirsdag 5. juli 2022, side 17.
Hvor totalitær den ekstreme kjønnsideologien er blitt, ser vi tydelig i en sak fra Oslo-skolen. I februar 2021 nektes lærerstudenter praksisplass fordi de tar sin utdanning på NLA Høgskolen, som står for et verdisyn der ekteskapet er for mann og kvinne, et syn som for øvrig forfektes av størsteparten av menneskeheten. Aftenposten påpeker at det ikke er misjonærer høyskolen utdanner, men lærere som tross alt er bundet av fellesskolens verdiplattform.
Aftenposten skriver:
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
I sin ytterste konsekvens betyr dette at alle som holder seg med et verdisyn som innebærer at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne, ikke kan jobbe som lærere. Likegyldig om det er matematikk eller gym man skal undervise i.
Men det stikker dypere enn dette: Viktige ledere ved Oslos barneskoler slår fast at en lærerstudent kan nektes praksisplass – selv om studenten har et helt annet syn enn NLA. Kollektiv praksisnekt innføres for dem som studerer ved en institusjon som holder seg med et verdisyn på tvers av flertallets.
Er dette den toleranseterskelen Oslo-skolen holder seg med? […] Og da er det ikke eksamensresultater og pedagogiske evner som avgjør om lærerjobben blir din. Det er om du kan være smittet av et verdisyn som i dag tilhører samfunnets mindretall.
Det som har skjedd på disse fire Oslo-skolene, er verdt et offentlig flomlys. Også fordi det gir et skremmende signal til gode lærere som er aktive i en katolsk eller muslimsk menighet. Disse bør heretter vokte seg vel for å flagge sin religiøse tilknytning på lærerrommet.
For vi kan like eller mislike det, men NLAs verdisyn på ekteskapet er identisk med holdningen vi finner både i den katolske kirke og i samtlige muslimske menigheter. […] Oslo-rektorenes praksis-nei applauderes av Skeivt kristent nettverk. […] Og rektorene argumenterer med at NLA står for en diskriminering som bryter med den toleranse man har som ideal for sine skoler.
Alt dette er lett å forstå. Likevel er ikke dette sakens kjerne. For egentlig er det dyp intoleranse i toleransens navn vi nå får demonstrert. Vi ser et åpent samfunn som lukker seg mot mennesker som ikke følger det etablerte flertallet.
Det er en farlig vei å gå inn på. Og ekstra farlig blir den når det er fellesskolens fanebærere som leder marsjen imot verdimangfoldet.
– Fra «Yrkesforbud i toleransens navn», en kommentar av Harald Stanghelle, kommentator, Aftenposten tirsdag 9. februar 2021, side 3.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
NLA mener altså hva det store flertallet av norske politikere mente for bare ett tiår siden. Nå er ikke dette synet bare i mindretall. De som står for det, utsettes for yrkesforbud – og får ingen støtte fra hovedstadens øverste politiker på området. Annerledes kan det ikke tolkes, når skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) mener problemet ikke ligger i utestengelsen, men i NLA, «som tviholder» på sin egen plattform.
Yrkesforbudet skjer i liberalitetens navn, men er uttrykk for det stikk motsatte. Meningstyranni.
Likekjønna ekteskap ble lovlig i Norge så seint som 1. januar 2009, en lovendring jeg støtter fullt ut. Men det kan jo ikke være sånn at folk som mener noe annet enn majoriteten, skal nektes sin soleklare rett til å være «avviker».
– Fra «Religionsfrihet», en artikkel av Arild Rønsen, journalist og forfatter, Klassekampen fredag 5. mars 2021, side 7.
Mens skeiv teori beskriver et løfte om at alt blir bedre med «rett kropp», uten at det finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde at hormonbehandling og kirurgi gir positiv helseeffekt, ofte tvert imot. Foreldre som tar til motmæle og ikke ønsker sine barn igangsatt på slik behandling, beskrives som en trussel for barna.
Jeg har selv lest vedtaksbrev til foreldre fra Barnevernet at «foreldrene står i veien for barnets utvikling i ny identitet». Motstand mot sosial eller medisinsk transisjon blir sett på som omsorgssvikt, og foreldrene kan miste omsorgsretten til sine egne barn.
Derfor reiser foreldre seg over hele verden i en ny foreldreorganisasjon kalt Genspect for å fortelle om hjerteskjærende episoder i møte med skeiv ideologisk påvirkning på sine barn, utført av sexologer, helsepersonell eller andre aktivister. Foreldrene krever vitenskapelig grunnlag for den medisinske praksisen forklart ovenfor, de krever også vitenskapelig grunnlag for undervisningsopplegg i skolen om kjønnsteori. Det gjør jeg også, og det samme kravet har nylig KrF forankret i sitt politiske program.
– Fra «Pride kritiserer samfunnet, men ingen får kritisere Pride?», en kronikk av Truls Olufsen-Mehus, stortingskandidat KrF, Troms og Finnmark, VGs nettutgave torsdag 24. juni 2021.
Nå i juni henger regnbueflagget høyt mange steder i landet. Pride er i gang […] Flaggbruk i de dimensjonene vi er vitne til, mangler sidestykke i etterkrigstiden. […] Når nasjonens flagg er firt ned til fordel for ideologiske flagg, er det grunn til å stille spørsmål, uansett hvor god saken måtte være.
Det som startet med gode intensjoner og med et ønske om en kamp for rettigheter og frihet, begynner å vise nesten motsatte trekk. Hvor god plass er det egentlig nå til å gjøre annet enn å ikle seg flagget, både bokstavelig talt og i overført betydning? Er det rom for å støtte bevegelsen passivt, eller er et nei til flagget ensbetydende med motstand? Det virker som vi beveger oss mot en kultur hvor du er «enten med oss eller mot oss». Dersom det ikke er plass til meningsmotstandere, slår en lett beina under selve saken. For skeive rettigheter må ha sitt fundament i frihet, ikke i tvang. […] Som et protestopprop har bevegelsen sin berettigelse, men i jakten på dominans er den i ferd med å miste sin troverdighet.
Akkurat nå tror jeg mange begynner å bli utilpass med det sosiale presset om å gi sin synlige støtte til bevegelsen – også mennesker som står på barrikadene for skeives rettigheter. For til tross for parolen om mangfold er det lite rom for mangfold av meninger.
– Fra «Er Pride det beste for skeive?», et debattinnlegg av Bendik Baasland, prest i Den norske kirke, Klassekampen lørdag 26. juni 2021, side 42.
Når Nicolai Astrup vil bruke pride-bevegelsens regnbueflagg på offentlige flaggstenger, så går han i fotsporene til kommunistene, nazistene og IS.
I Norge har vi så langt hatt forbud mot å bruke offentlige flaggstenger til å fremme ideologier. Det er kun det nasjonale flagget som har fått vaie.
Dette fordi det norske flagget er det eneste flagget som kan virke samlende på hele nasjonen, enten man tilhører den ene eller den andre ideologien, eller det ene eller det andre livssynet. […] Annerledes blir det når Nicolai Astrup vil henge regnbueflagget opp på offentlige flaggstenger. Da har staten hengt på flaggstangen et ideologisk standpunkt – et standpunkt der staten støtter den ideologien som foreningen FRI og pride-bevegelsen står for.
Jeg er av erfaring fullt klar over at våre barn on unge allerede indoktrineres i denne ideologien i den offentlige barnehage og skole (samt i mye annen sekulær ideologi og troslære). Men Astrup tar den ideologiske propagandaen og indoktrineringen et langt skritt videre når han nå vil henge den ideologien som han står for opp på landets offentlige flaggstenger. For det er ingenting som symboliserer ideologisk makt og suverenitet som flagget på toppen av flaggstangen. Det visste både kommunistene i Russland, nazistene i Tyskland og IS i Midtøsten.
– Fra «Astrup og regnbueflagget», et debattinnlegg av Sigurd Eikaas, pastor, i avisen Dagen fredag 31. juli 2020, side 25.
Kjell J. Tveter, professor emeritus, knytter de totalitære trekkene ved vår tids ekstreme kjønnsideologi til den totalitære venstreekstreme ideologien kulturmarxisme.
Man forstod at man måtte få kontroll over det som påvirker tankegangen til folk flest.
Det førte til det vi kaller kulturmarxisme, som har som klar målsetning å omforme samfunnet og fjerne spesielt all innflytelse fra kristendommen ved å: 1. Kontrollere media. 2. Kontrollere utdannelsessystemet. 3. Kontrollere underholdningsbransjen. 4. Politisk kontroll, derved også kontroll av lovgivning. 5. Kontrollere språket. Å kontrollere hva folk kan og ikke kan si og mene. 6. Å øke statens makt parallelt med reduksjon av familiens betydning.
Dette er et totalitært program.
– Fra «Hva er tankebygningene bak organisasjonen Fri og Pridebevegelsen?», et debattinnlegg av Kjell J. Tveter, professor emeritus, avisen Dagen torsdag 27. juni 2019, side 19.
Vi er, håper jeg, enige om at alle må få leve sine liv som de vil, og at tanke- og ytringsfriheten gjelder. Mange ønsker ikke å bli påtvunget de samme verdier eller den samme virkelighetsoppfatning som hersker hos LHBT-pressgrupper. Jedraszewski har rød erfaring og kjenner intuitivt ensrettingsforsøkene og intoleransen igjen.
– Fra «LHBT-ideologiens totalitære ansikt», et debattinnlegg av Håkon Bleken, advokat, Aftenposten torsdag 13. februar 2020, side 42.
Pride-bevegelsen bygger på ideen om at alt er flytende med tanke på kjønn og seksualitet, og det er umulig å støtte Pride og ta avstand fra ideen om flytende kjønnsidentitet og mulighet for kjønnsskifte. Denne forståelsen av kjønnsidentitet som flytende er for øvrig en logisk konsekvens av det å gi homofile/lesbiske par rett til å få barn […].
Utfordringen er altså at den behandlingen vi som samfunn tilbyr unge med kjønnsdysfori, er 100 present ideologisk betinget. Som Sovjetunionen matte forkaste troen på marxismen for å kvitte seg med planøkonomien, må vi forkaste troen på Pride og flytende kjønnsidentitet for å redde våre unge fra å bli ødelagt på operasjonsbordet. Troen på kjønnsskifte er en frukt av et samfunn gjennomsyret av postmodernistisk forståelse av mennesket, et samfunn som har forkastet troen på Gud som skaper. Det […] er en tragedie av enorme dimensjoner.
– Fra «Kjønnsskifte: En tragedie, ikke skandale», et debattinnlegg av Kjell Skartveit, forfatter og lektor, avisen Dagen tirsdag 3. mars 2020, side 21.
Hvilken intoleranse og hvilke totalitære holdninger som er vokst fram i den ideologiske kampen om kjønn og familieverdier, ser vi tydelig gjenspeilt i holdningen til journalister i store medier som Aftenposten, VG og Dagbladet for ikke å snakke om den ekstremliberale foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – FRI.
Den politiserte organisasjonen bruker kamuflerende begreper som det er vanskelig å si seg uenig i; «mangfold», «likhet» og «valgfrihet». Spørsmålet er da om foreningen også anerkjenner meningsmangfoldet. Er det enda rom for å mene at mor- far-barn- konstellasjonen står i en særstilling? FRI gjorde seg her til talsmann for et meningsdiktatur. Det var utidig og respektløst.
– Fra «Utidig fra FRI mot Ropstad», et debattinnlegg av Ole G. Jensen, Oslo, Aftenposten fredag 25. januar 2019, del 1, side 32.
Les også Homoseksualitet – intoleranse
Medier og venstresiden kan virke som rene mikrofonstativet for FRI.
Et godt eksempel er nettopp hvordan VG gjorde et stort nummer ut av at statsråd for barne- og familiedepartementet sa klart fra at han ikke tenkte å gå i homoparaden Oslo Pride. VG-journalist Eirik Mosveen spør igjen og igjen, til sammen 16 ganger – med 16 varianter av spørsmålet – hvorfor i all verden Ropstad tør å ikke stille opp. Det kan lett virke som om Mosveen er så hjernevasket av fri sex-ideologien til FRI at han ikke kan begripe at andre ikke er det. Eller kanskje journalisten fikk spørsmålene på forhånd fra FRI? Inntrykket man får, er i hvert fall at det ikke er lov å ha andre meninger enn FRI!
Her er VGs 16 varianter av samme spørsmål:
– Kommer du til å gå i homoparaden «Pride»?
– Hvorfor skal du da ikke gå i paraden?
– Men hvorfor vil du ikke gå i tog? Kunne ikke det være hjelpsomt hvis man ønsket å få ned diskriminering av homofile?
– Statsråder i dette departementet har som tradisjon å gå i “Pride-paraden” Hva gjør at du velger ikke å gjøre det?
– Hvorfor ikke?
– Du må ikke, men det ville kanskje være naturlig gitt historikken i dette departementet?
– Men mange vil tro at grunnen til at du ikke vil gå i homoparaden er at du ikke er så positivt innstilt til homofile som dine forgjengere og din regjeringskollega Trine Skei Grande, som har varslet at hun nettopp vil gå i paraden?
– Er du det [statsråd for alle barn og alle familieformer] når du ikke vil gå i den paraden?
– Alle de andre som ikke går i paraden er ikke statsråd i dette departementet.
– Det er ikke det at du må gå, men du sier at absolutt ikke vil gå?
– Så du kan komme til å gå likevel?
– Du har bestemt deg for ikke å gå?
– Men nå er du statsråd, og da er det en litt annen situasjon?
– Det ble lagt merke til at din forgjenger som partileder, Knut Arild, gikk i «Pride»-paraden i 2016, og det skapte veldig mange negative reaksjoner mot ham innad i KrF. Er det grunnen til at du ikke vil gå?
– Men du og Hareide har et forskjellig syn på homofile ettersom han gikk i paraden og du ikke skal gjøre det?
– Hva synes du selv om paraden?
– Sakset fra «KrF-Ropstad nekter å gå i homoparaden», en artikkel av Eirik Mosveen og Lars Joakim Skarvøy i VGs nettutgave tirsdag 22. januar 2019.
Også Aftenposten fungerer som mikrofonstativ for FRIs totalitære holdninger. Typisk eksempel finner vi i et av de mange store oppslagene om fri sex på Aftenpostens sider for barn og ungdom, der avisen lar en ekstremliberal sexolog, som representerer en undervisningsmodell utviklet av LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner; nå er navnet FRI – gi råd til en mindreårig, en 15 år gammel gutt, om å eksperimentere med sex og «nyte at du er nysgjerrig og kose deg med å utforske og kjenne etter hva du tennes og tiltrekkes av.» Øverst på listen over steder der det er «hjelp å få», står ungdomstelefonen til Skeiv Ungdom (– Fra «Er jeg homofil?», en artikkel på Si;D-siden for barn og unge mellom 13 og 21 år, Aftenposten lørdag-seksjonen 1. april 2017, side 36.) Som om det ikke er sexpress nok rettet mot unge, kjørte avisen spalten om sex lenge fast hver lørdag og lot ovennevnte rådgiver og en annen gi «råd» til unge. Man kan jo spørre om ikke dette heller bidrar til å gjøre barn og unge enda mer forvirret i et ultraliberalt samfunn med fri sex, der alt er tillatt, og der det ikke fins normer.
– Fra «Totalitær liberalisme», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultetet i Oslo, Klassekampen lørdag 3. februar 2018, side 44-45.
Hvor totalitær den radikale kjønnsideologien er, ser vi i et varsko fra over hundre akademikere og forskere fra Storbritannia:
Det er svært urovekkande å lese at innan det internasjonale akademiske miljøet og blant forskarar innan transfeltet har fleire opplevd å bli trakasserte, motarbeidd og freista knebla og sensurert. I England har det gått så langt at i oktober 2018 bad ei gruppe på over 100 akademikarar/forskarar frå ulike fagområde styresmaktene om beskyttelse mot ideologisk motiverte angrep innan dette feltet.
Barn og unge med utfordringar knytta til kjønnsidentitet er ei samansett gruppe vi treng å møte med omsorg og respekt, men også med god og sikker informasjon. Både i undervisingsamanheng, i det førebyggande arbeidet og i behandling er det viktig å hente informasjon frå oppdaterte, kunnskapsbaserte og pålitelege kjelder. Dessverre er dette langt ifrå situasjonen slik den framstår i dag.
– Fra «Kjønnsideologi på avveie», en kronikk av Marit Johanne Bruset, psykologspesialist, Vårt Land mandag 3. juni 2019, side 16-17.
Fire feminister protesterte i en kronikk i VG på den «illegitime innføringen» av autoritær kjønnsideologi i språk og lovverk:
Kvinner og jenter, og lesbiske især, er spesielt utsatt, og vi har lenge advart mot konsekvensene av ideologien og […].
I Norge eier FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) Pride, og regnbueflagget som nå vaier i ukesvis fra offentlige flaggstenger, viser til FRI og deres ideologi. Sandaker-Nielsen later til å tro at Pride og FRI handler om kampen for homofile og lesbiskes retter, selv om han bruker uttrykk som LHBT+ og kjønnsidentitet.
De fleste andre har fått med seg at FRI er en aggressiv forkjemper for at kjønn skal bli forstått som en følelse og et valg, ikke en materiell virkelighet, og at de langt på vei har lykkes med å innføre denne ideologien i barnehage- og skolesektor, i helsesektor, i politikk og i lovverk.
Innføringen har skjedd uten offentlig debatt, konsekvensutredninger og vanlige politiske prosesser. FRI har fulgt IGLYO-manualen for å få gjennomført politiske endringer uten folkelig motstand.
Den internasjonale sammenslutningen for homofile og lesbiske, IGLA og ungdomsorganisasjonen IGLYO, arbeider for transaktivisme og kjønnsidentitetsideologi. Slik fikk vi Lov om juridisk kjønn i 2016, med en helseminister Høie som trekker på skuldrene når feminister sier at loven virker diskriminerende mot jenter og kvinner, og bryter med FNs Kvinnekonvensjon.
IGLYO berømmer Norge for å være et foregangsland for radikal kjønnsidentitetsideologi, som eneste land der barn ned til 6 år kan «skifte kjønn».
– Fra «Åpen folkekirke og kjønnsidentitetsideologi», en kronikk av Christina Eline Ellingsen, Rita Lock Nilsen og Anne Kalvig, Women’s Human Rights Campaign (WHRC) Norge og Anne Marve, Lesbiske Feminister Norge, VGs nettutgave søndag 18. juli 2021.
Teksten er fra seksjonen
Synet på kjønn
Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien
Familieverdier
Les også Faren fra det totalitære
Les også Fra ekstremliberal til totalitær homoaktivisme
Les også Totalitær identitetspolitikk
Les også Tankegodset bak totalitær kjønnsideologi
Les også Homoseksualitet – intoleranse
Les også Kampen om familien