Statens radikale kjønnsideologi
I et fritt samfunn skal staten selvsagt ikke blande seg inn i den enkeltes livssyn, men den gjør faktisk ofte akkurat det. Den norske stat er blitt stadig mer sekulær og gir sekulære synspunkter forrang og diskriminerer i stor grad religiøse på grunn av deres syn på kjønn og ekteskap. Dagens sekulære stat favoriserer tydeligvis et sekulært livssyn. Daværende partileder Knut Arild Hareide (KrF) kalte til og med i en debatt i programmet Politisk kvarter på NRK TV 25. januar 2018 den nåværende regjeringen for «ytterliggående sekulær».
Sammen med læreboken Seksualitet i skolen peker ressurshefte Undervisning om seksualitet ut en ny retning i seksualitetsundervisningen. Som Vårt Land skrev i går fraråder Utdanningsdirektoratet lærere å omtale kjernefamilien som en «vanlig familie». Hensikten er å ikke diskriminere andre familiekonstellasjoner. […] Kjønnsforskerne Åse Røthing og Stine Helena Svendsen er sentral i utarbeidelsen av ressurshefte Undervisning om seksualitet og læreboken Seksualitet i skolen. Ressurshefte har de utarbeidet i samarbeid med blant andre Aleneforelderforeningen, LLH, Helseutvalget – sammen for bedre homohelse, Hemilsenteret og Sex og samfunn.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
– Det er ikke tvil om at dem som har skrevet dette er marginale miljø med et helt annet ståsted enn flertallet av det norske folk. En del av miljøer er beslektet med de kjønnsforskningsmiljøene som ble eksponert i Harald Eias «Hjernevask». De står for et radikalt syn på familie og foreldreskap. Da blir det feil at de skal være premissleverandør alene, mener Håbrekke. […] Espen Ottosen, informasjonleder i NLM, reagerer sterkt på perspektivet. […] – det blir helt feil om en skal tre ned over hodet på elevene at homoseksualitet er noe de kanskje bør vurdere å prøve ut og er nøyaktig like bra som heteroseksualitet. […] – Jeg tror ikke den eneste grunnen til at ikke et menneske synes homoseksualitet er like naturlig som heteroseksualitet, handler om samfunn og kultur. Jeg tror også det handler om biologi. Å lage en konstruktivistisk tanke om at hvis vi bare oppdrar barn nøytralt, så vil lille Nils, 14 år, tenke: «Hva har jeg mest lyst til? Kanskje skal jeg leve ut mine homofile sider».
– Jeg synes det er håpløst å mene at samfunnet først er tolerant nok når alle idealer er fjernet og alle familieformer sees på som like gode, sier Ottosen, som mener regjeringen med sitt undervisningsopplegg overkjører tilhengere av det tradisjonelle ekteskapet.
– Fra «KrF-topp: – Sexhefte hjernevasker skolelever», en artikkel av Kjetil Gillesvik, Vårt Lands nettutgave 1. juni 2010.
Den som er ytterliggående gir ikke rom for annerledes tenkende. Særlig i møte med minoriteter. Den kristne kirke har i 2000 år ment at seksualiteten hører hjemme i det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. De aller fleste kristne i verden i dag fastholder dette som et sentralt element i deres etiske forståelse − selv om de i den vestlige verden i økende grad er en minoritet. […] I fjor fikk et ektepar avslag på å være fosterforeldre på grunn av sitt religiøse ståsted, kun fordi det har et konservativt syn på kjønn og ekteskap. Argumentasjonen fra BUF-etat [Barne-, ungdoms- og familieetaten] som ble brukt kan gjøres gjeldende for alle nåværende fosterforeldre med slike holdninger. Og den vil i sin konsekvens kunne medføre yrkesforbud for for eksempel lærere og psykiatere med et konservativt homofilisyn. Og for foreldre med egne barn. Jeg utfordret i Ytring på nrk.no daværende barne- og likestillingsminister Solveig Horne om ikke dette var å forstå som et symptom på at den sekulære staten beveger seg i en ytterliggående retning med manglende vilje til å akseptere og tillate religiøse «særstandpunkt». Horne forble taus.
– Fra «Ytterliggående sekularisme, regjeringen og homofili», et debattinnlegg av Endre Stene, lærer Fjellheim Bibelskole, Tromsø, avisen Dagen onsdag 21. mars 2018, side 24.
I vår vestlige tradisjon har de fremste markørene tidligere vært knyttet til nasjonalfølelse og forankring i en kristen virkelighetsoppfatning. I Norge kan dette anskueliggjøres ved eksemplene Grunnloven, nasjonalsang, fedrelandssalme, korset i flagget og feiringen av 17. mai. Slike store felles identitetsmarkører har historisk bidratt til å løfte samfunnet ut av stammekulturen (tribalismen) i snever forstand. […] Identitetspolitikk er intet nytt fenomen. Det nye er at de klassiske identitetsmarkører er i ferd med å fordunste. Det er naturlig å se dette i sammenheng med fremveksten av sekulærliberalismen hvor gudsdimensjonen i våre samfunn er svekket og mennesket selv har tatt plassen som tilværelsens dominante sentrum (Antropocen). Det vestlige livet kan fortone seg som et individualistisk selvvalgs prosjekt hvor vår identitet i mindre og mindre grad forankres i de store nasjonale og religiøse fortellinger. […] Spørsmålet «hvem er vi» er høyst aktuelt, og identitet er i fokus som aldri før. I en verden der den åndelige dimensjon er sterkt svekket er det lett å tenke at kroppen er det eneste vi har igjen. Og da gjelder det å gjøre mest mulig ut av den. Med dette som bakgrunn er det interessant å analysere samtidens Pride-markeringer i hele den vestlige verden. Her hjemme har feiringene nærmest fått en 17. mai-lignende karakter og representerer for mange en erstatning for vår nasjonaldag. Subjektive individuelle oppfatninger av stadig nye kjønnskategorier og seksuelle preferanser gjøres til markører for menneskers kjerneidentitet med krav på anerkjennelse, respekt og rettigheter.
– Fra «Oppsplittingens logikk», et debattinnlegg av Torstein Husby, overlege dr. med. Oslo Universitetssykehus, en av stifterne av tenketanken Skaperkraft, Vårt Land lørdag 24. august 2019, side 35.
17 forskjellige kristne organisasjoner og trossamfunn i Norge har gått sammen om å produsere en felles erklæring om ekteskapet, der de i oktober 2020 oppfordrer Storting og regjering til å beskytte foreldreretten og tros- og ytringsfriheten i møte med dagens stadig mer omgripende radikale kjønnsideologi. Dokumentet fikk tittelen «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll» og ble formulert av en komité bestående av tre lutherske teologer, en katolsk prest og en tidligere pinsepastor.
Avisen Dagen skriver:
Lutherske størrelser som Norsk Luthersk Misjonssamband, Indremisjonsforbundet og Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn har sluttet seg til. Det har også felleskristne bevegelser som Ungdom i Oppdrag, Kvinner i Nettverk og Jesus Kvinner og trossamfunn som Kristent Fellesskap og Den Nordisk-Katolske Kirke.
– Fra «Advarer om at staten kan bli totalitær», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, avisen Dagen tirsdag 20. oktober 2020, side 6-7.
Dagen spør Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Bergen og sekretær for komitéen bak erklæringen:
– Bakgrunnen for bekjennelsen Kirkens grunn under krigen var lovforslag om ideologisk omskolering av befolkningen som skulle implementeres i skoleverket. Det førte til at Den norske kirke satte ned foten og avga en bekjennelse om foreldreretten og om statens mandat. […] – Men det er svært problematisk at vi nå er ved å få en ideologisk aktiv statsmakt som på områder som sentrale i kristen tro ønsker å omskolere befolkningen, en omskolering der radikal kjønnsteori ligger i bunnen. Staten har ikke mandat til å styre innbyggernes tro, livssyn, virkelighetsforståelse og etikk, sier han [Jan Bygstad].
– Fra «Advarer om at staten kan bli totalitær», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, avisen Dagen tirsdag 20. oktober 2020, side 6-7.
Nå kan ethvert menneske over 16 år i dette landet gå inn på skattedirektoratets nettsider og fylle ut en egenmelding. Og vips – så kan du over natten endre kjønn fra mann til kvinne eller omvendt.
Man skulle jo tro at dette var en spøk. Men Nei. Hele Stortinget, med unntak av KrF og Senterpartiet, har stilt seg bak loven. Det vi alle trodde vi visste, behøver ikke lenger å stemme. En gutt er ikke lenger en gutt. En pike er ikke lenger en pike. Keiseren har fått nye klær [Uttrykk fra et eventyr av H.C. Andersen]. Det har vår nasjonalforsamling bestemt.
Det spesielle ved eventyret er at de som ikke så hvor praktfull keiserens nye klær var, dugde heller ikke å bekle sitt embete eller de var utillatelig dumme. Alle var selvsagt redde for å miste sin stilling og ingen ønsket heller å bli oppfattet som dum. Følgelig lovpriste alle keiserens nye klær.
Slik er det også her. Det enkleste og mest bekvemme er å følge tidens strømninger – hvor fordummende de enn er. Ingen har lyst til å skille seg ut og pådra seg andres vrede. Vi ønsker å være mest mulig samstemte. Dette fører med seg et press til å mene det samme. Følgelig lovpriser vi alle keiserens nye klær.
– Fra «Keiserens nye klær», et debattinnlegg av Per Haakonsen, forfatter og foredragsholder, avisen Dagen tirsdag 20. oktober 2020, side 21.
Den verdslige seksualmoral er blitt redusert til et minimum, slik at det nå bare er snakk om to enkle prinsipper – gjensidig samtykke (altså ikke voldtekt) og beskyttelse mot smitte (prevensjon)
Ved hjelp av det første argumentet – at variasjoner i seksuell orientering er en naturlig del av menneskets seksualitet – har homobevegelsen lyktes i å forskyve debatten fra et spørsmål om livsstil til et spørsmål om biologisk identitet, på samme måte som hudfarge har med biologisk identitet å gjøre. Uansett hvor mye publisitet de har fått, er påstandene om homoseksualitetens genetiske opprinnelse i høyeste grad spekulative, for ikke å snakke om at de går imot darwinismen − en lære lite motsagt av biologene – ettersom homoseksualiteten er steril og derfor logisk sett burde vært eliminert ved hjelp av den naturlige utvelgelsen. Ved hjelp av det andre og mer utspekulerte argumentet − å kunne velge sin egen seksualitet − forsøker man å overbevise oss om at seksuell livsstil er et valg av kultur (og man fremmer en ny homoseksuell eller biseksuell «kultur»). Denne tankegangen søker til og med å bli kvitt begrepet «seksuell identitet» og redusere det til ren sosial kondisjonering.
Påvirket av all oppmerksomheten dette har fått i media, utvikler de militante homoseksuelles sak seg raskt, så raskt at Den norske stat har satt i gang et radikalt samfunnseksperiment og blitt talsmann for en radikal kjønnsideologi ikke bare i skole og samfunn, men til og med i barnehagen. Indoktrineringen må begynne tidlig skal den være effektiv. Staten hevder at det ikke er viktig at ens foreldre er av motsatt kjønn, og at et barn er i biologisk slektskap med én av foreldrene eller begge. Kristne nettverk er blitt formet for å gå til kamp mot det de kaller «statens radikale og demoniske kjønnsideologi». Ledende kristne påpeker at verken staten eller Den norske kirke har noe mandat til å omdefinere en ekteskapsordning innstiftet av Gud. De hevder at statskirken er blitt en «frafallen kirke», en skjøgekirke og en homokirke.
Det må imidlertid understrekes at homobevegelsen ikke bare har forsvart homoseksualiteten. Den har også i stor grad bidratt til å fremme en seksuell liberalisme i alle dens former. Dominique Fernandez, en av de mest fremstående homoseksuelle intellektuelle, påpeker: «Å sjekke, bytte partner, ha gruppesex, hengi seg til sine lyster og begrave sjalusien, det er den homoseksuelle kulturs bidrag til vår tids levevis.» [14]
Les også Radikalt – unntak like normalt som norm
Teksten er fra seksjonen
Familieverdier
Den ideologiske, kulturelle og politiske kampen om familien
Fotnoter:
14. Nouvel Observateur, 15.-21. august 1991.