Du er ånd allerede nå
Du blir ikke plutselig ånd når du dør
Man blir ikke plutselig ånd når man dør. Allerede mens man lever fysisk her på jorden, er man en ånd, som ens fysiske kropp er en bolig for.
Licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported.
I en materialistisk kultur som vår blir kroppen lett et uttrykk for vår identitet og selv-forståelse. Identitet og selvbilde må bygge på noe mer.
– Fra «Kampen mot kroppspress», et debattinnlegg av Geir Jørgen Bekkevold, stortingsrepresentant for KrF, Dagsavisen tirsdag 30. juli 2019, side 21.
Rasisme skyldes for det meste et mangelfullt menneskebilde og mangel på begreper og forestillinger som omfatter mer enn den fysiske materielle verden. Det mest grunnleggende for en relevant menneskeforståelse er at mennesket er sammensatt av et fysisk materielt legeme, en sjel og en individuell ånd; et «jeg». Mangler vi forestillingen om sjel og ånd, kommer vi kun å se det fysisk materielle legemet. Det øvrige kan vi da ikke se eller forstå. Det forblir i beste fall noe gåtefullt som vi kan undre oss over. Men rasisten undrer seg ikke. For ham blir det som å se en potteplante hvor han ser bare potten. Han kan ikke se hvor vakker selve blomsten er, han kan ikke se dens farger, han kan ikke vite om den trenger lys eller skygge, om den trenger vann eller stell og han kan ikke glede seg over den. For rasisten er det kun potten som er virkelighet.
– Fra «Om rasisme», et debattinnlegg av Sven Åke Lorentsson, pensjonist og fritenker, Klassekampen torsdag 9. juli 2020, side 26.
Licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
I en viss forstand har vi selv i vårt jordiske liv en sterk tilknytning til den åndelige verden. Den berømte sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung (1875-1961) hevdet at den åndelige dimensjonen må inkluderes skal vi forstå menneskets psyke. Vi er hele tiden i kontakt med allslags åndelige «størrelser», vanligvis uten å være klar over det. Mange mener at vi i våre drømmer besøker den evige verden.
— Fra «Åndeverdenen», en artikkel av Helene Næss, religionshistoriker, i Klassekampen tirsdag 26. juli 2005, side 5.
Photo by Bjarne Thune. Licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Asbjørn [mannen] gikk over til den andre siden, som Margit [Margit Sandemo, kjent forfatter] kaller det, i 1999.
— Han er her hele tiden. Er det noe jeg lurer på, så spør jeg ham. Vi har en mann som holder til ute i gangen der. Både Tove [datteren] og jeg har sett silhuetten hans. Vi har hatt en liten hund på besøk her, og den begynte å knurre. Men han er på ingen måte skremmende, og det kan godt være det er Asbjørn. Noen ganger, hvis jeg savner ham sterkt, kan jeg føle det som om det er en lett fjær som stryker over armen min, forteller Margit, som alltid har vært åpen om at hun ser vesener fra andre dimensjoner.
— De som aldri har opplevd åndeverdenen, har gått glipp av en dimensjon av livet. Jeg begynte å se gjenferd allerede i sjuårsalderen. […] Nå kan Margit bare ane åndeverdenen. Hun aksepterer evnene, og de har vært en naturlig del av livet. Men det var først da en psykiater på sykehuset kunne fortelle henne at hun ikke var gal — bare veldig åpen for andre dimensjoner — at hun følte en sterk lettelse.
— Fra «— Jeg snakker med min døde ektemann», en artikkel der Ann-Irén Gunnheim intervjuer Margit Sandemo, i Allers nr. 18, 29. april 2013, side 8-10.
Hvorfor fengsles så mange av klarsynte Lena Ranehag [et kjent svensk medium]? […] Ranehag engasjerer, hun er her og der. […] Hun er midt mellom — i to verdener hele tiden, som hun sier. En selverklært problemløser, som kan sende brysomme ånder over til den andre siden, eller formidle viktige beskjeder som aldri ble sagt før døden inntraff.
Ranehag blir kontaktet av eiendomsmeglere som vil ha husrenselser før salg, enker som vil ha kontakt med sin avdøde mann, og folk som vil finne katten sin.
— Fra «Ånden er nær», en reportasje ved Bjørn Egil Halvorsen i A-magasinet fredag 9. mars 2012, side 20-26, vedlegg til Aftenpostens morgenutgave.
Photo by Bjarne Thune. Licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Joralf Gjerstad, bedre kjent som Snåsamannen, fortalte i en samtale med leder for skredsøket i Jamtfjellet i Vefsn hvor den siste omkomne etter skredulykken befant seg.
Før den siste omkomne […] ble funnet torsdag hadde leder av skredsøket Oddgeir Johansen det han beskriver som en sterk samtale med Snåsamannen, skriver Helgeland Arbeiderblad.
Snåsamannen ba Johansen forestille seg at han befant seg i rasområdet.
— Han forklarte at han nå så stedet og ba meg om å snu meg mot nord. Da kunne han ned til den minste detalj beskrive terrenget, fjellene rundt og hvordan raset så ut. Han anga deretter området der den siste omkomne befant seg. Jeg kan ikke tenke meg at han skulle ha noen forutsetninger for å kunne beskrive stedet så nøyaktig som han gjorde, sier Johansen.
— Fra «Snåsamannen anga funnsted i skredsøk», en artikkel i Aftenposten søndag 30. mai 2010, del 1 side 8.
Michael Winger (31) sier til Dagbladet at det var han som tipset politiet.
Han er selverklært «klarsynt» og forteller at han «så» savnede Frank André Gundersen ved enden av en grusvei i en skråning. Deretter hadde han vært i området og lett sammen med hundeføreren Erlend Laupsa (46) og hunden.
— I går kveld fikk jeg klare signaler om hvor det kunne være, og en gang etter klokka 19.30 dro jeg ut sammen med en kamerat. Da fant vi grusveien og 400-500 meter inn i skogen lå det en død person ved en bekk, sier Winger til Dagbladet.
— Han liknet på bildet jeg har sett av savnede Frank André Gundersen, sier han videre.
— Fra «Michael hjalp politiet å finne den døde i Nes», en reportasje i Dagbladets nettutgave torsdag 29. mai 2014.
Teksten er fra seksjonen