Prostitusjon
Mektige profitører står ofte bak
FN-konvensjonen fra 1949 omhandler bekjempelse av handel med personer og utnyttelse av andres prostitusjon, og skiller heller ikke mellom tvungen og frivillig prostitusjon. FN definerer prostitusjon som vår tids slaveri. […] Prostitusjonsforsvarerne sprer gjerne om seg med floskler og klisjeer, og liker ikke å forholde seg til volden, mordene eller de samfunnsmessige konsekvensene av å akseptere at fattige kvinner blir solgt, mishandlet og importert.
Myten om den lykkelige kvinnen som fritt og selvstendig velger å selge kroppen sin, er nettopp det, altså en myte. Det er nettopp fordi svært få jenter/kvinner vil velge et liv med overgrep, vold og fornedring at menneskehandelen er god business. Legalisering av alle aspekter ved prostitusjonshandelen øker først og fremst antallet horekunder. Med mange horekunder og få frivillige prostituerte, blir det ubalanse i markedet, og da gjelder det å frakte inn fattige kvinner som ikke kan velge. Slik er det internasjonale prostitusjonsmarkedet. Prostitusjon og menneskehandel er to sider av samme mynt.
— Fra «Mannsrettigheter», en kronikk av Asta B. Håland, Kvinnegruppa Ottar, Klassekampen mandag 17. august 2015, side 3.
I den globale verden er der tre hovedstrategier for å forholde seg til prostitusjon: I mange land er alle parter kriminalisert, som for eksempel i Thailand. Det fungerer ikke: Menneskehandelen florerer, og de som i praksis blir forfulgt og straffet er kvinnene, absolutt ikke kundene og hallikene. I andre land, som Tyskland og New Zealand, er alt legalisert, og bordelleiere og andre profitører har gylne tider. Det fungerer heller ikke: Stadig er det kvinnene som blir mest forfulgt, utnyttet og drept. Og antall kunder, vold mot kvinner, mafiaorganisasjoner og annen organisert kriminalitet øker. I motsetning til dette har feminister over hele verden kjempet for den nordiske modellen det altså kjøp av seksuelle tjenester er ensidig forbudt. De seneste årene har denne kampanjen hatt stor suksess; Canada, Nord-Irland og Litauen har vedtatt sexkjøpslover, og flere land følger.
Prostitusjonsindustrien er under hardt press og har derfor de siste 10-15 årene konsentrert seg om å få gjennomslag i menneskerettsorganisasjoner. Prostitusjonsindustrien er interessert i å beskytte profitten sin, og de har milliarder til disposisjon. Med vedtaket om å jobbe for legalisering av prostitusjonshandelen er Amnesty nå en del av prostitusjons-lobbyen. Dette beklager vi dypt.
— Fra «Mannsrettigheter II, svar til Patricia Kaatee», et debattinnlegg av Asta B. Håland, Kvinnegruppa Ottar, Klassekampen torsdag 27. august 2015, side 24.
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic. Cropped.
«Men i sexindustrien har en part makt, kontroll og penger, den andre har ikke det. På en eller annen måte gjør vi oss selv blinde for det,» [sier Taina Bien-Aimé, leder av Coalition Against Trafficking in Women, i et intervju i Agenda Magasin].
En viktig forutsetning for denne blindheten er at sexindustriens talsmenn og hjelpere hevder å representere de prostituerte. Når liberalister som Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri har argumentert for å likestille prostitusjon med arbeid, har det for eksempel vært helt avgjørende at de har kunnet gjøre det sammen med en som kaller seg sexarbeider. Det har vært nedslående å se hvor lett slike enkeltstemmer har fått drukne stemmene til andre prostituerte. […] Stemmer som forteller om å gradvis miste seg selv, og som ønsker tilgang på arbeid, utdanning og helsehjelp framfor å bli «anerkjent som sexarbeidere.»
At slikt ikke gjør inntrykk på ungdomspartiene til Venstre og Fremskrittspartiet er ikke overraskende; mer forstemmende er det at organisasjoner som Amnesty og Fri har slukt agnet.
En annen forutsetning for sexarbeidermyten er at det er umulig å være et offer dersom man selv har tatt et valg: Ideen om et sårbart subjekt er rett og slett utenkelig. […]– Sitert fra «Sexarbeidermyten bidrar til å opprettholde undertrykking og tvang», en kronikk av Jonas Bals, norsk politisk rådgiver, fagforeningsmann og skribent, Klassekampen lørdag 15. juni 2019, side 2-3.
– Sitert fra «Sexarbeidermyten bidrar til å opprettholde undertrykking og tvang», en kronikk av Jonas Bals, norsk politisk rådgiver, fagforeningsmann og skribent, Klassekampen lørdag 15. juni 2019, side 2-3.
Prostitusjon er kynisk utnytting av andre menneskes problem. Det er, og skal vera, forbode å kjøpa seg retten til å utnytta andre menneske sine kroppar.
– Fra «Arbeid?», et leserinnlegg av Leiv Olsen, Stavanger, Klassekampen torsdag 11. juli 2019, side 20.
Teksten er fra seksjonen