Det onde – en høyst virkelig kraft
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Verdensbildene i kommentarfeltene er så grunnleggende annerledes at det tvinger ham [Øyvind Strømmen, ekstremismekjenner, journalist og forfatter] til å tenke.
– Du begynner å lure på om det er noe av det de sier som har en rot i en virkelighet som du selv ikke anerkjenner.
Grumset har fått ham til å gruble mer.
– Jeg tror mer på ondskap, at ondskap er noe som finnes. Det er ikke bare et ord, det er noe mer, noe metafysisk. Ondskap er noe reelt som får mennesker til å begå handlinger som objektivt sett er onde.
Hva får nordmenn til å skrive til AUF-ere på Facebook at de burde ha omkommet på Utøya?
– Fra «Hatdykkerne», en reportasje ved Tone Magni Finstad Vestheim om forskning på terror og ekstremisme, DN Magasinet (en del av Dagens Næringsliv på lørdager) lørdag 11. august 2018, side 34-43.
Enten djevelskapen blir begått av maktsyke despoter, fanatiske ekstremister eller stormannsgale herskere, er det et unektelig faktum at millioner og millioner av uskyldige mennesker er blitt ofre for vanviddet. Ondskap er ikke et teoretisk begrep, men en høyst virkelig makt.
Da jeg intervjuet filosofen Lars Fr. H. Svendsen etter terroren 22. juli, spurte jeg ham om «ondskapen» – om det var et anvendbart begrep. Svendsen svarte raskt (etter minnet): «Ja, hvis dette ikke er ondskap, er ingenting det.»
Photo by Hilde Falkanger. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Det var en øyeåpner. Ja, det finnes ondskap – og noen er villige, og i stand, til å sette den ut i live. Den onde handlingen har ingen nyanser. Den er ond. Og ondskapen må bekjempes, den må stås opp mot.
Det er en erkjennelse som ikke er forenlig med pasifisme. Vi må forsvare oss mot ondskapen. Med alle midler, også med vold om nødvendig. […] Vil man forsvare det man holder kjært når det virkelig spisser seg til? Selvsagt vil man det.
– Fra «Kampen mot ondskapen», en kommentar av Hans Petter Sjøli, norsk journalist og forfatter, VGs nettutgave søndag 8. mai 2022.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt og stortingspresident Masud Gharahkhani besøkte 8. mai 2022 Ukraina, traff president Zelenskyj og så med egne øyne de grusomme ødeleggelsene Putins hær hadde forårsaket:
Photo by President.gov.ua. License: Creative Commons Attribution 4.0 International. Cropped
– Det å se ondskapen med egne øyne som vi gjorde her – massegraver, bombingen av famiiliehus – at det skjer i Europa i 2022, at barn skal oppleve det.. det er ren ondskap, sier han til VG på telefon fra Kyiv.
– Fra «Huitfeldt møtte Zelenskyj: − En veldig sterk person», en nyhetsartikkel av Ingri Bergo og Jørn E. Kaalstad, VGs nettutgave søndag 8. mai 2022.
For de fleste av dem som har overlevd totalitære konsentrasjonsleire, eksisterer djevelen. Ondskap er ikke et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie.
Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Djevelen bodde i bataljoner av korsfarere som — med pavens velsignelse – marsjerte mot Jerusalem, plyndret, voldtok, myrdet, stakk «hedenske» barn på stekespidd og grillet dem levende. Den var i legene som tok jobb i Auschwitz og åpnet gasskamre for å sjekke hvor mange som døde. Den var triumferende i sovjetiske apparatchiks som trente skolebarn i å rapportere sine foreldre til politiet.
– Fra «Djevelen og jomfruen», en kronikk av Nina Witoszek, professor, senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 27. april 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4.
Ondskap kom inn i verden i tidenes morgen da de første to mennesker ble lurt bort fra Gud og hans kjærlighet av et opprørsk åndelig vesen, en engel. Siden da har ondskapen spredt seg, utviklet seg og blitt mer og mer raffinert. I vår tid forsøkte onde regimer basert på kommunisme og nazisme å overta hele verden. Det er for øvrig flere likhetstrekk mellom disse to totalitære ideologiene enn mange aner.
Public domain image. Cropped and resized.
«Den kjente filosofen Hannah Arendt drøfter fenomenet ondskap med utgangspunkt i hendelser under andre verdenskrig. Den radikale ondskapen avspeiler seg i totalitære samfunn. Det innebærer at mennesket ikke har en fri vilje med individuelle ferdigheter og behov. Alle kan byttes ut eller elimineres hvis de ikke tjener systemet. Den banale ondskapen karakteriserer hun som handlinger uten tanke på om noe er godt eller ondt. En handler nærmest på autopilot fordi systemet krever det. Egne refleksjoner om hva handlingen fører til, er fraværende. Man trenger verken å være moralsk skrøpelig eller å ha onde hensikter for å foreta handlinger som går hardt utover andre mennesker. Det kan skje oss alle om vi er tankeløse og ureflekterte.»
– Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
– Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
Jeg har ikke selv vært i retten. Men mange kommentatorer har vært opptatt av at Anders Behring Breivik fremstår som iskald. Det tolkes som manglende empati, og dermed som ondskap. […] Ondskap handler neppe bare om mangel på medmenneskelighet. Mennesker mener ofte å ha gode grunner for onde handlinger. Her har den kristne kirke mye å beklage. […] For noen tiår siden ville marxistisk ungdom fengsle foreldrene sine når revolusjonen kom — så fremt de tilhørte «borgerskapet». I dagens Egypt støtter minst halvparten av befolkningen dødsstraff for konvertering. Betyr det at egyptere flest mangler empati?
Jeg tror ikke det er så enkelt. Men ideologi kan være farlig — i ulike utgaver.
– Fra «Den lettvinte ondskapen», en kommentar av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, Aftenposten torsdag 31. mai 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 2.
– Det var ikke bare Hitler som drepte jøder, men vanlige tyskere, som ikke var psykotiske eller strafferettslig utilregnelige.
Kringlen mener Breivik ikke er noen gåte.
– Da har det vært mange gåter opp gjennom tiden. Det er ingen grenser for menneskelig ondskap.
– Tenk på tortur, og alle drap som er skjedd opp gjennom historien, også i moderne tid, sier han [Kringlen].
– Fra «— Ondskap er ikke alltid en sykdom», en artikkel av Klaus Børringbo og Marie Melgård, Aftenpostens nettutgave mandag 11. juni 2012.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Men hvorfor velger tilregnelige mennesker å gjøre ondt? [Filosof Lars Fredrik] Svendsen skiller mellom ulike former for ondskap:
● Instrumentell ondskap. Onde handlinger er ikke et mål i seg selv, men et middel til å oppnå personlig vinning. For eksempel ser vi det i alvorlige vinningsforbrytelser.
● Idealistisk ondskap. Man gjør noe ondt i den tro at man gjør noe godt. Gjennomsnittsterroristen havner her, og Breivik er selve kroneksempelet, ifølge filosofen:
– Han fremstiller seg selv som drevet av så store idealer at han føler det han gjør nå er mer meningsfylt enn hva han har gjort noen gang. Her er det imidlertid viktig å understreke at disse idealene er perverse. Men det gjør ikke Breivik til mindre idealist.
● Dum ondskap. Vi handler uten å reflektere over om vi gjør godt eller vondt, altså moralsk tankeløshet.
● «Normal» ondskap. Sistnevnte kategori er mest utbredt, ifølge filosofen. Og de aller fleste av dem som utfører de mest grusomme handlinger, er helt normale mennesker:
– Politibataljon 101 under andre verdenskrig bestod av helt vanlige menn fra Hamburg-distriktet som ikke skilte seg fra andre mennesker på noen som helst relevant måte. Likevel deltok de i massiv nedslakting av jøder. Det er ikke slik at noen av oss er forhindret fra naturens side å gjøre de mest forferdelige ting, sier Lars Fredrik Svendsen. […] – Vi må bevisstgjøres at det finnes noen moralske absolutter som ikke kan overtres. Vi må også erkjenne at de ikke kan overstyres av hensyn til egen vinning eller et stort ideal. Det er i hvert fall et skritt på veien.
– Fra «Ondt blod», en artikkel av Caroline Teinum Gilje i Vårt Land fredag 20. april 2012, side 24-25.
Sykepleieren i førkrigstidens Tyskland og under den annen verdenskrig deltok ikke bare i utryddelsen av handikappete, barn og eldre i eutanasiprogrammet fra 1941–1943. De deltok også videre i perioden som kalles «Wild Eutanaisa», som varte fra 1943 til krigens slutt. […] Og sykepleiere deltok på alle områder av nazistenes utryddelsesprogram og i en rekke ulike funksjoner.
Det var sykepleiere som brakte flest kvinner i direkte kontakt med holocaust. De var veiledere i rasehygiene. Sykepleiere var med å selektere mentalt og psykisk handikappete til asylene, eskorterte dem til gasskamrene og ga de dødelige injeksjonene. Sykepleiere deltok gjennom det tyske Røde Kors i felttoget på Østfronten og bistod ved å holde kampmoral oppe og gi psykisk støtte til soldater og politifolk som deltok i massemyrderier med opp til 30000 drepte sivile hver dag. De deltok i seleksjonene av jøder til leirene, inspiserte helsetilstanden i ghettoene og besøkte ghettoer av ren nysgjerrighet. De stod på perrongen og bevitnet fortvilte innesperrete voksne og barn i togvogner på vei til henrettelser. Sykepleiere var kort og godt primære vitner, tilskuere og deltakere i holocaust i Europa. Heinrich Himmlers kone var selv en stolt sykepleier.
Nesten ingen sykepleiere ble dømt i rettssakene etter krigen. […] – Fra «Makt kan føre til ondskap», en artikkel av Per Nortvedt, professor emeritus Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, i Sykepleien, fagblad utgitt av Norsk Sykepleierforbund, 2. oktober 2014.
Teksten er fra seksjonen