Frykten for de døde
Beretninger om gjengangeri oppstår spesielt ved dødsfall utenom det vanlige, som ble oppfattet som en «dårlig død». Enten det er drap, død etter unormalt sinne, eller plutselig dødsfall sittende i en seng eller i en stol, handler det ofte om uoppgjorte konflikter som gjør at den døde går igjen. Frykten for at dette skulle skje, påvirket gravferdsritualene.
– Fra «Frykten for de døde», en artikkel av Torbjørn Tumyr Nilsen i Klassekampen fredag 19. mai 2017, side 24-25.
Den samme artikkelen beskriver hvor sterk frykten for gjenferd har vært opp gjennom tidene. Like vest for den engelske byen York ligger Wharram Percy, en liten by som ble folketom på begynnelsen av 1500-tallet. Der ble det i 1963 og 1964 gravd fram 137 oppkuttede beinrester fra minst ti forskjellige personer. Mange har forsøkt å forklare funnet, men ifølge en artikkel i Journal of Archaeological Science: Reports har forskere nå konkludert med at den mest troverdige forklaringen er frykt for at de døde skulle gå igjen. Folk ser ut til å ha trodd at de ødelagte beina ville forhindre at de døde kunne komme og hjemsøke de levende. Simon Mays fra Universitetet i Southampton er biolog som har spesialisert seg på gamle beinrester. Han er mannen bak forskningen og sier: «Ideen om at beina fra Wharram Percy er levninger fra lik som er brent og lemlestet for å hindre dem i å stå opp fra gravene, er den som passer best med funnene våre.»
Det har vært en lignende frykt for gjenferd her i Skandinavia. I Bockstensmyr i Varbergs kommune i Halland på den svenske vestkysten fant man i 1936 et godt bevart lik, som ble kjent som Bockstensmannen. Man har beregnet at han må ha dødd mellom 1350 og 1370. Liket ble slått ned i bakken med påler, en eikepåle gjennom hjertet og to bjørkepåler andre steder på overkroppen. Forskere mener at pålene ble brukt for å forhindre at mannen skulle gå igjen.
Blykors er kjent fra store deler av landet, men en betydelig andel av dem kommer fra Stavanger bispedømme, […] Det at dikt fra en lærd, religiøs tradisjon finner veien til blykorsene, knytter korsene fra Stavanger bispedømme tett opp mot bispestolen, og viser at bly ble brukt til amuletter og magisk-religiøse formål også i mer lærde kretser. Dette ser vi ikke bare i korsene fra Stavanger bispedømme; også andre steder finner vi tekster på amuletter og kors med så god latin at det ikke kan være tvil om at risteren i alle fall til en viss grad var latinkyndig […]. Flere av disse korsene kommer fra førkristne graver.
Dette kan virke som en pussig omstendighet for funn av kors, særlig fordi det er liten tvil om at korsene ble laget og gravd ned godt inne i middelalderen, flere hundre år etter at gravhaugene ble anlagt. Dette har ledet Helge Sørheim til å argumentere i en artikkel fra 2004 i tidsskriftet Medieval Scandinavia for at korsene ble brukt til eksorsisme for å drive vekk onde ånder eller gjengangere fra gravene.
Blykors fra middelalderen ble altså ikke bare brukt til å beskytte og hjelpe datidens døde; de kunne også beskytte de levende ved å holde onde krefter vekk.
– Fra «Guds ti navn», en artikkel av Karen Holmqvist, stipendiat ved Norsk institutt for kulturminneforskning, Klassekampen mandag 5. august 2019, side 11.
Vi ser også hvordan de døde spilte en rolle under feiringen av forskjellige festdager opp gjennom tidene.
Etter hvert smeltet romerske festdager som Feralia og Pomona sammen med den keltiske nyttårsfeiringen. På Feralia kunne man se de døde og føre samtaler med dem. […] I italiensk folklore heter det at natten til første november vender de døde tilbake og går gjennom gatene i lange prosesjoner. De bærer lys og søker tilbake til sine jordiske hjem. Deres nærmeste etterlatte har derfor redd opp senger og satt fram mat og drikke. […] Selv om kirken har gjort mye for å overta den hedenske Samhain, overlevde mange ritualer. Det var vanlig å sette ut vin og brød til de dødes ånder. I middelalderen ga man gjerne mat til fattige barn, som måtte love å be for gavegiverens døde slektninger.
– Fra «Folkefesten», en kronikk av Rune Blix Hagen, norsk forfatter og historiker ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Klassekampen onsdag 31. oktober 2018, side 22-23.
Teksten er fra seksjonen