Løgn i et åndelig perspektiv
Løgneren i et motsetningsforhold til en større åndelig virkelighet
Klarer vi å heve blikket over den relativistiske virkelighetsforståelsen mange har i dagens individualistiske og ekstremt liberale samfunn, ser vi at det finnes en større åndelig virkelighet med absolutte verdier. Der er hvert ord du sier, av betydning. Der er løgn noe destruktivt, sannhet noe konstruktivt og tillitsskapende.
Religiøse og filosofiske tradisjoner har, både i øst og vest og gjennom årtusen, tendert til å se virkeligheten som en helhet, en harmoni. Den dypeste grunn i virkeligheten kan vi kalle «Naturen», «Væren», «Tao», «Brahman», «Tingen-i-seg-selv» – eller også: Gud.
Og et mystisk mål med tilværelsen er å forenes med virkeligheten. Det kan skje ved å finne seg selv og sitt kall, å tjene og forenes med sine medmennesker, å meditere og be, å leve i harmoni med naturens rytmer – eller også å søke sannhet. En slik «tilværelsen som harmoni»-tankegang er faktisk også helt sentral for blant annet Moseloven og gudsriketanken hos Jesus.
Sett fra et slikt perspektiv blir det å lyve som å lage en rift i virkelighetens vev. Den som lyver, kommer i konflikt med seg selv og de overbevisninger som en har. Løgneren bryter ned tillit til andre rundt seg. Han eller hun stiller seg i opposisjon til selve virkeligheten – til «Gud». På motsatt vis blir enhver sann og velvillig tale et steg mot harmoni, tillit og fellesskap – ja, et steg nærmere «Gud».
– Fra «‘Du skal ikke lyve’», en artikkel av Hallvard N. Jørgensen, teolog og lektor, Vårt Land torsdag 22. februar 2018, side 3.
Teksten er fra seksjonen