Livsmening – familier med Gud som sentrum
Gud skapte oss ikke bare for å realisere hensikten med livet som individer. Han ville i tillegg at vi alle opplever en dyp kjærlighet til våre medmennesker.
Arbeid, materiell velstand og helse er faktorer som mange trekker fram i en fersk undersøkelse fra Pew Research Center om hva som gir livet mening. Men familie og barn står i en særstilling.
Hele 38 prosent nevner dette som viktig. […] Til sammenlikning nevner 25 prosent arbeid og karriere, 19 prosent materiell velstand, 18 prosent venner og fellesskap og 17 prosent fysisk og psykisk helse. […] Norge er ikke blant de 17 landene som er med i undersøkelsen, men det er andre nordeuropeiske land som Sverige, Tyskland og Storbritannia. Søreuropeiske land, USA og asiatiske i-land som Japan, Taiwan og Singapore er også med.
– Fra «Familie gir livet mest mening for mennesker i i-land», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, avisen Dagen mandag 29. november 2021, side 7.
På mikroplan er Guds ideal for oss mennesker at vi oppretter familier med Gud som midtpunkt.
I forholdet til Gud er derfor en mann skapt for å bli Guds sønn, i forholdet til sin kone en sann ektemann og i forholdet til sine barn en sann far.
I forholdet til Gud er likeledes en kvinne skapt for å være Guds datter, i forholdet til sin ektemann en sann kone og i forholdet til sine barn en sann mor.
For Gud var familiens tiltenkte rolle å være en skole i det som er aller mest dyrebart for Gud, nemlig kjærlighet. Innen familien er vi derfor ment å erfare de fire fundamentale formene for kjærlighet – barns kjærlighet, søskenkjærlighet, ekteskapelig kjærlighet og foreldrekjærlighet.
Buddhismen beskriver hvor viktig familien er: «Støtte sin far og mor, sette sin kone og sine barn høyt og et fredfylt yrke; dét er den største velsignelse» (Sutta Nipata 262).
I Koranen står det: «Som sier: ’Herre, gi oss i våre hustruer og barn en fryd for øyet, og gjør oss til et eksempel for de gudfryktige’» (Koranen 25,74).
Ifølge konfutsianismen er tre av livets viktigste relasjoner innen familien: «Det er fem relasjoner av ytterst stor verdi under himmelen ─ mellom herskere og folket, foreldre og barn, mann og kone, eldre og yngre søsken, venn og venn» (Midtens lære 20,8).
I Lukasevangeliet beskriver Jesus ekteskapet som en gudgitt ordning, at Gud skapte mann og kvinne for at de skulle leve sammen i ekteskap:
Public domain image. Cropped.
Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone av en hvilken som helst grunn?» Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd» (Lukas 19,3-9).
Bernt T. Oftestad, norsk teolog og professor emeritus i europeisk kulturhistorie, påpeker at kjønnspolaritet og ekteskap har et gudgitt formål. For Gud er far-mor-barn virkeligheten som seksualiteten er ment å inngå i. Skaperen ordnet virkeligheten slik:
Kjønn er tvert imot en kroppslig virkelighet og en kroppsfunksjon. Denne kroppsfunksjonen er satt inn i en struktur, bestemt av kjønnspolariteten mellom mann og kvinne. Kjønnspolariteten tjener menneskeartens videre liv. Det kan bare skje ved at to av ulike kjønn, mann og kvinne, lever sammen seksuelt, at de blir til ett i én kropp (1 Mos 2, 24).
Liberalismen vil ved sitt frihets- og lykkeideal bryte opp den naturgitte realitet: mann-kvinne-barn, som er den virkelighet seksualiteten inngår i. […] Det er denne naturgitte virkelighet Skriften bevitner, og den lærer oss at det er en gitt gudskapt virkelighet. Jesus belæring i Matt 19, 3ff. er for oss kristne helt grunnleggende: I begynnelsen, da alt begynte ved Guds skaperhandling, ordnet han virkeligheten ved å skape mann og kvinne og forene dem i seksualiteten. Denne begynnelse forandres ikke. […] Denne antropologiske virkeligheten er ikke etisk nøytral slik at vi fritt og etter behov kan plukke biter av den og kalle dem «kristelige verdier». Nei denne strukturen har et formål som Gud har lagt ned i den: Mann og kvinne skal forenes i ett fellesskap, som skal være fritt og selvstendig i forhold til andre grunnrelasjoner ikke minst de biologiske (far og mor).
Her er et biososialt etisk formål, som konkretiseres naturrettslig ved ekteskapet. Det blir beskyttet ved Guds bud, som skal verne den seksuelle struktur mot ødeleggende angrep utenfra (hor og utroskap). Og den sikres mot indre oppløsning ved avvisning av homofil eller annen skapelsesfremmed seksuell praksis.
Både utroskap, sviktende fellesskap mellom de to og homoseksuell praksis ødelegger den orden Gud har gitt ved skapelsen. Valget er enkelt enten vil man leve i denne orden eller fravike og motarbeide den.
– Fra «Liberal teologi i møte med moderne utfordringer», en kronikk av Bernt Oftestad, professor emeritus, Menighetsfakultetet, avisen Dagen fredag 2. juli 2021, side 22-23.
På makroplan skapte Gud oss for å elske våre medmennesker og skape harmoniske samfunn. Familien er samfunnets grunncelle. Derfor er det hvor mye kjærlighet vi opplevde i familien vi vokste opp i, som i høy grad bestemmer hvor mye kjærlighet vi føler for andre. Eldre mennesker i samfunnet rundt oss blir som våre foreldre og besteforeldre. Våre jevnaldrende blir som våre søsken. Yngre mennesker blir som våre barn.
Sikhismen nevner hva slags verden Gud ønsker: «Nå er den nådige Herrens forordning kunngjort, ingen skal få andre til å lide eller skade dem; Hele menneskeheten skal leve sammen i fred, under et skjold av velgjørenhet fra dem som administrerer» (Adi Granth, Sri Raga, M.5, s 74).
Også den mer enn 2500 år gamle zoroastrianismen beskriver Guds ønske om en bedre verden: «Måtte i denne verden lydighet seire over ulydighet, måtte fred seire over stridighet, måtte sjenerøsitet seire over gjerrighet, måtte kjærlighet seire over forakt, måtte sanne ord seire over løgnaktige ord, måtte sannheten seire over falske påstander» (Yasna 60,5).
Også baha’i-troen beskriver dette: «Hvis kjærlighet og enighet er til stede i en bestemt familie, kommer den familien til å gjøre fremskritt, bli opplyst og åndelig; men hvis det er fiendskap og hat i familien, er det uunngåelig at den blir ødelagt og går i oppløsning. Dette gjelder likeledes for en by. […] Og i siste instans gjelder det også for menneskeheten i sin helhet» (’Abdu’l-Baha, Forkynnelsen av universell fred).
Det viktigste for å realisere vårt sosiale livsmål på makroplan er å leve for andre. Det er ved å leve for andre vi bygger opp fellesskap. Gud skapte oss som sosiale vesener for å leve i fellesskap med andre, ikke bare på mikroplan i våre familier, men også i samfunnet generelt. Individet er ment å leve for sin familie, familien for samfunnet, samfunnet for nasjonen, nasjonen for verden og verden for Gud. Selv Gud lever for andre. Han lever for oss alle.
Fader Moon, grunnleggeren av Familieforbundet, fremhever dette:
«Da Gud skapte menneskene, investerte han seg fullstendig for å utforme dem med den mest verdifulle, ideelle og fullkomne form. Gud skapte Adam og Eva med et ønske om å være til for dem, ikke seg selv. […] Et ideelt vesen eksisterer ikke for seg selv, men for andre, for dem som responderer på ham, og han kan ha et forhold til. Dette prinsippet er den fundamentale årsaken bak universet» (Fra en tale Sun Myung Moon holdt 20. oktober 1973).
Teksten er fra seksjonen