Tanker og atferd redusert til biokjemi
For biologer som Konrad Lorenz (1903-1989) og Henri Laborit (1914-1995) er menneskelig vold bare et uttrykk for et naturlig aggressivt instinkt. På samme måte er menneskets evne til å ofre seg for sin neste bare et ordinært instinkt, som er programmert inn i den menneskelige natur, og som finnes der ikke for individets overlevelse, men for artens. Man kan for eksempel lese i verket med tittelen Etikkens naturlige fundament, at kjærlighet og moral er «en kollektiv genetisk illusjon, som eksisterer for å få oss til å elske våre medmennesker, […] noe som utelukkende har en biologisk verdi.» [8]
[…] det biologiske menneskesynet, som reduserer mennesket til et pattedyr eller en sekk med molekyler, fort kan føre til rasehygiene — altså en tilstand hvor det ikke er grenser for hva man kan gjøre for å kvitte seg med mangler og skavanker hos et menneske. Og hvis mennesket ikke er annet enn et dyr, hva i all verden skal hindre oss i å behandle hverandre som dyr? Nazistene gjorde jo ikke noe annet enn hva enhver gårdbruker ville gjøre hvis det oppsto sykdom i kubåsene: slå i hjel og brenne dyrene!
— Fra «Gudløse hjerner», en kronikk av Olav Egil Aune, kulturredaktør, Vårt Land mandag 14. september 2009, side 2.
Psykiatrien fremstår som en bio-psyko-sosial fagdisiplin. I praksis trumfer biologien det psykologiske og sosiale, selv om det er påvist biologiske årsaker til ytterst få psykiske lidelser. Den utbredte oppfatningen om at psykiske lidelser skyldes kjemisk ubalanse i hjernen, som bringes i balanse med psykofarmaka, bygger ikke på pålitelig forskning.
Det er åpenbart at hjernens biologi er involvert i vår mentale virksomhet, men tanker, følelser og adferd kan ikke reduseres til biokjemiske delprosesser i hjernen. Slik reduksjonisme skaper et faglig tunnelsyn, som kan få fatale konsekvenser […] En 50 år gammel kvinne ble innlagt etter et alvorlig selvmordsforsøk. Hun ble umiddelbart satt på antidepressiver, som raskt også ble fulgt opp med elektrosjokk (ECT). Hun ble deretter utskrevet før en helg. Mandag morgen var hun død.[…] Hun hadde ingen forhistorie med psykiske problemer. Til tross for at sammenbruddet var utløst av helt konkrete psykososiale hendelser ble disse aldri noe tema i behandlingen. Journalen dokumenterer at det knapt ble snakket med henne under det syv uker lange sykehusoppholdet. […] Det er selvsagt kritikkverdig at hun ikke fikk hjelp. Mye verre er det at behandlingen gjorde henne dramatisk dårligere. Først ved å omdefinere den eksistensielle smerten til hjernesykdom. Deretter ved å svekke hennes muligheter til tilfriskning med utelukkende bruk av biologisk rettede intervensjoner som sløvet ned både tanker, følelser og initiativ.
— Fra «Psykiatri på avveier», et debattinnlegg av Einar Plyhn, forlagssjef, Aftenposten mandag 12. oktober 2015, del 2 side 2.
Public domain image. Cropped.
Selv om vi nå har å gjøre med det ideologiske plan, påvirker disse ideene selvfølgelig også andre felt, spesielt kunsten. Derfor bør man ikke bli forbauset over at en kunstner som er blitt hedret som forrige århundres geni, Francis Bacon, oppsummerer sitt syn på mennesket slik:
«Det er klart at vi er kjøtt; vi er vordende skrotter. Hvis jeg går til slakteren, blir jeg alltid forbauset over å ikke være der i stedet for et av dyrene.» [9]
Den materialistiske verdensoppfatning ble tidens løsen, og vår tids sekularisering bunner dypest sett i denne. Men når sjel og ånd søkes forklart som blotte «elektriske impulser i hjernen», kommer karakteristikken av et menneske mer til å ligne beskrivelsen av en robot, og stadig flere erkjenner at det er noe som ikke stemmer.
Dette skjer i den grad at det later til at den materialistiske verdensoppfatnings epoke har kulminert. Det som før var en diskusjon om tro eller ikke tro, synes å bli erstattet av en spiritualitet som bygger på personlig erfaring. Nær døden-opplevelser har tiltatt i et slikt omfang at rent fysiske forklaringer ikke holder lenger. Samtidig som dette skjer i vår del av verden, vet vi at kristendommen andre steder er i rask vekst. Bildet er altså langt fra entydig.
– Fra «Mennesket alene?», et debattinnlegg av Arne Rodvelt Olsen, pensjonert kirkemusiker, Tønsberg, Klassekampen onsdag 27. oktober 2021, side 25.
Teksten er fra seksjonen
Familieverdier
Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien
Fotnoter:
8. Marc Kirsch, i Fondements naturels de l’éthique (under veiledning av Jean-Pierre Changeux), Odile Jacob, 1994.
9. Sitert i L’Événement du Jeudi, 20.- 26. juni 1996, s. 73.