Kommunikasjon med den åndelige verden
La oss se på rollen den åndelige verden spiller i våre liv. Mennesket er gitt herredømme over skaperverket, både over den åndelige og den fysiske verden. Menneskesinnet kan kommunisere med den åndelige verden, mens menneskekroppen har et nært forhold til den fysiske verden.
– Hvorfor har du skrevet boken «Forunderlige fortellinger», der 65 personer forteller om «uforklarlige» historier?
– Dette er den første boken der så mange forteller åpent om sine opplevelser med åndelige fenomener. Og de aller fleste står frem med fullt navn. Jeg vil synliggjøre hvor vanlig det er å få kontakt med avdøde, folk fra den andre siden. Det er den utrolige uvitenheten rundt dette jeg vil til livs. Folk skal vite at de uforklarlige opplevelsene de har hatt ikke er skremmende, og at det ikke er noe galt oppe i hodet deres.
– Og dette mener du er vanlig?
– Ja, i doktorgradsavhandlingen til Anne Austad, fremgår det at 40 prosent av befolkningen har hatt kontakt med åndeverden. Jeg har selv hørt hundrevis av folk som forteller historier om at de har fått kontakt med den andre siden. Det er langt mer mellom himmel og jord enn det en ser.
– Fra «– Jeg tror ikke på døden», en artikkel der Pål Engesæter intervjuer Harald Garmannslund, norsk forfatter, Bergens Tidende 23. mai 2016 webutgaven.
Licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Märtha og Elisabeth, på hver vår kant, fant etter hvert ut at følelsen av å være annerledes kom av at vi hadde en evne til å fornemme emosjoner og fysiske smerter fra mennesker rundt oss, som vi ikke helt kunne forklare. Vi gjorde begge desperate forsøk på å skru følsomheten av. Dette fungerte dårlig, og ensomhetsfølelsen og usikkerheten vokste gjennom tenårene, inntil vendepunktet kom og vi fant vår egenverdi. Det skjedde ved at vi aksepterte oversanseligheten som en del av oss, og begynte å bruke den aktivt. Det som før hadde vært en sårbarhet, ble til vår egen styrke. Vi begynte begge å integrere spiritualiteten i hverdagen vår […].
— Fra «Annerledes», en artikkel av Märtha Louise og Elisabeth Nordeng i avismagasinet VG Helg lørdag 20. juli 2013, side 12.
Da Lorna var barn på den irske landsbygda, la folk merke til at hun ikke lot til å registrere verdenen rundt seg, huslegen mente til og med at hun var tilbakestående. Det var fordi Lorna ikke bare så vår verden, men engler og ånder også — like livaktig. Lenge trodde hun at alle andre så det samme som henne. […].
Lorna Byrne er en moderne mystiker som til daglig hjelper mange til å få en bedre tilværelse ved å overbringe svar fra det hinsidige på livets små og store spørsmål.
— Fra baksiden av omslaget på «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England og Irland, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.
I september 2010 ble det for alvor bråk da gründerne [av Soulspring, den såkalte «engleskolen», Märtha Louise og Elisabeth Nordeng] ga et intervju til Stavanger Aftenblad og prinsessen sa til avisen:
«Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med de døde heller, på samme måte som med englene. Også den kontakten kan vi opprette når som helst, når vi ønsker det.» […]– Vi har systemer og teknikker som vi bruker når vi kontakter dyr, trær og engler. På samme måte kan vi oppnå kontakt med døde […], svarer Märtha.
– Fra «Himmelsk suksess, en større reportasje der Wenche Fuglehaug intervjuer Prinsesse Märtha Louise, A-magasinet #50, fredag 15. desember 2017, side 1 og 9-13, vedlegg til Aftenposten.
André Kirsebom sier han har hatt kontakt med mer enn 1000 døde. […] — Så du synes det er greit at en prinsesse prøver å oppnå kontakt med de døde?
— Hun må få stå for det hun ønsker. Og millioner av mennesker over hele verden ønsker kontakt med åndeverdenen. Dette er en tro med lange tradisjoner med utgangspunkt i å ville hedre sine forfedre. […] — Men hvorfor er det riktig og viktig å ta kontakt med de døde?
— For det første er det en del av min tro. Og så vet jeg at menneskene som kommer til meg har store fordeler av det, både fysisk og psykisk.
— Hvordan da?
— De har mistet noen som de savner, og får bekreftet at de lever videre på den andre siden. Når de får beviser fra den andre siden, blir de mindre redde for døden. Mange føler seg også mindre ensomme når de kjære ikke er helt borte. Det kan hjelpe mange som sliter. Jeg ser på det som healing. […] — Hvordan foregår dette, helt konkret?
— Jeg endrer tilstand, blir mer åpen og ber en fra den andre siden om å komme. Så beskriver jeg personen som tar kontakt. Jeg føler nærværet og kan se omrisset, kanskje øyne og en hånd. Eller jeg hører setninger. Vanligvis på norsk eller engelsk.
— Og så stiller man den døde spørsmål?
— Ja. Hvis du har lyst på kontakt synes de normalt sett det er hyggelig å stille opp.
— Fra «‘De døde interesserer seg vanligvis ikke for politikk’», en artikkel av Hilde Lundgaard, der hun intervjuer André Kirsebom, prest, medium og healer, Aftenposten lørdag 20. september 2014, del 1 side 26-27.
Mange opplever kontakten med avdøde positivt for sorgprosessen, sier teolog og høgskolelektor Anne Austad. […] Anne Austad ved Diakonhjemmet høgskole er teolog og har forsket på mennesker som kommuniserer med sine døde kjære.
Hun leverte nylig en doktoravhandling om emnet hvor hun har tatt for seg mennesker som enten har hatt en fornemmelse at den døde er til stede i rommet, eller har hatt direkte kontakt med døde venner eller slektninger i form av visjoner, lyder, stemmer, berøringsopplevelser eller lukt.
— Slike erfaringer er vanlige. Internasjonale studier indikerer at opp mot halvparten av sørgende opplever dette, sier Austad.
Hun fortsetter:
— Disse erfaringene kommer ofte spontant. Man kan gjøre noe for at de skal komme, som for eksempel å gå til visse steder der den døde ofte viser seg, men man kan ikke være sikker på at erfaringen av nærvær kommer akkurat da. Den kan også komme på helt overraskende tidspunkt.
— Fra «Teolog: Å snakke med døde kan gi trygghet», en artikkel av David Stenerud, der han intervjuer Anne Austad, i Vårt Land onsdag 17. september 2014, side 4-5.
Teksten er fra seksjonen