3.3.1. Den første velsignelsen
Guds første velsignelse til mennesket er dets individuelle fullkommenhet. Ved å utvikle et godt gi-og-få-forhold mellom sitt sinn og sin kropp, og ved å forene dem, sentrert om Gud, danner en person grunnlaget med fire posisjoner på individplan og blir et Guds «tempel» (1. Kor 3,16). Når slike fullkomne individer blir fullstendig ett med Gud i sitt hjerte (Joh 14,20), får de Guds karakter og har hele tiden ham i sentrum for sine tanker og handlinger.
Når et menneske oppnår Guds første velsignelse, vil det naturlig dele hans følelser som sine egne. Derfor vil det være absolutt umulig for et slikt menneske å begå en forbrytelse, for ved å gjøre det ville det føle den samme smerten som det ville påføre Gud. Et slikt menneske ville i stedet bare ønske å bli fullkommen som responderende part i sitt forhold til Gud. Når et menneske oppnår individuell fullkommenhet, får det et fullkomment, levende forhold til Guds hjerte og tilfredsstiller hans ønske om å gi kjærlighet. Hvis mennesket hadde oppfylt den første velsignelsen, ville det ha blitt et vesen med et slikt forhold til Guds hjerte. Man ville ha blitt responderende part i forholdet til Gud, og Gud ville ønske å elske et slikt menneske som sitt barn. Mennesket ville da ha blitt fullkomment som en konkret frukt av Guds vertikale kjærlighet [17] .
Teksten er fra
Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)
Skapelsesprinsippene
3. Skapelseshensikten
Fotnoter:
17) Se fotnote 9. På samme måte som forholdet Gud-menneske og forholdet foreldre-barn beskrives som vertikale forhold i Enhetsprinsippene, er den kjærlighet som hører slike forhold til, vertikal kjærlighet.
9) I Enhetsprinsippene henviser et vertikalt forhold til «et forhold mellom vesener på fundamentalt forskjellige nivåer eller i fundamentalt forskjellige posisjoner». Det blir derfor brukt for å beskrive forholdet mellom Gud og menneske, forholdet mellom foreldre og barn, eller forholdet mellom Messias og et vanlig menneske, for å nevne noen eksempler.