Hvordan samfunnet definerer kjønn
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
1. juli 2016 trådte en revolusjonerende ny lov i kraft her i Norge. Det var en lov om juridisk kjønn, kjønnet man er oppført med i Folkeregisteret. Ifølge loven kan du, basert på hvordan du selv føler, hvilket kjønn du selv føler du er, enkelt skifte juridisk kjønn ved å sende inn en melding til Folkeregisteret. Dette gjelder allerede fra man fyller 16, altså også for barn.
Innføringen av en slik lov representerer et syn på kjønn ikke som noe rent biologisk, men som noe som er bestemt av ens egne følelser. Kjønn blir med andre ord ikke bestemt av kroppen, men i hodet. Helseminister Bent Høie (H), som for øvrig er homoseksuell og selv står for et slikt radikalt syn, var en av forkjemperne for denne radikale og kontroversielle loven.
Loven er blitt sterkt kritisert av mange.
Her er hva en kjent feminist sier:
Om samfunnet skal endre sitt syn på kva kjønn er, vil det få konsekvensar for fleire enn transpersonar, hevda [den svenske forfatteren og kulturjournalisten Kajsa Ekis] Ekman i eit debattinnlegg om trans i Aftonbladet. Kva hender til dømes med statistikk over kjønnsrelatert vald dersom vi ikkje skal snakke om biologisk kjønn? Kva skjer med kjønnssegregerte rom som fengsel, omkledingsrom og krisesenter? […] – Det som interesserer meg er korleis samfunnet skal definere kjønn. Det får konsekvensar for alle, og spesielt for kvinner. […]
– Ta sport, til dømes. Kjønnsdelt idrett finst for kvinner si skuld. Det som er paradoksalt, er at no kan ein som er fødd som biologisk mann, få konkurrere med kvinnene. […] å snakke om «kvinner» og kvinnelege eigenskapar og eigne kvinnerom er plutseleg veldig kontroversielt. […] – Nei, men det må gå an å generalisere. Ein kan seie at ein hest har fire bein. At det finst ein hest med tre bein, endrar ikkje på det. Unntaket stadfestar regelen. Queer-rørsla snur dette på hovudet når dei seier at unntaket tek bort regelen.
– Kritikken min er […] retta mot ideologar og teoretikarar som står for ein teori som går ut på at kjønn ikkje sit i kroppen, men er ein slags essens som eksisterer uavhengig av kroppen. […] Fra artikkelens faktaboks: Dei siste åra har det vakse fram kritikk av kvinnerørsla for å vere ekskluderande for transkvinner, altså kvinner som er fødd som menn. Kritikken kjem særleg frå skeive miljø og kjønnsforskinga, som held fram at kategorien kvinne er noko ein kan velje uavhengig av biologisk kjønn. I Noreg har dette synet fått juridisk gjennomslag. I dag kan folk sjølve definere kva kjønn dei vil ha i offentlege dokument, som til dømes pass.
– Fra «Fekk munnkorg», en artikkel av Maria Dyrhol Sandvik, der hun intervjuer den svenske forfatteren og kulturjournalisten Kajsa Ekis Ekman, Klassekampen torsdag 8. mars 2018, side 34-36. (Ekman hevder at kjønn er biologisk.)
Den nye loven om juridisk kjønn flytter definisjonsmakten om kjønn fra vitenskap til den enkelte persons egen opplevelse av kjønnsidentitet. Hvordan er det mulig? Lever vi ikke i et kunnskapssamfunn?
Den offentlige samtalen omkring endring av juridisk kjønn har vært fraværende og har ikke inkludert befolkningen. Stortinget har innført en lov som berører oss alle, uten at det er foretatt en grundig analyse av hvilke konsekvenser lovendringene medfører på kort eller lang sikt. Om vi ser på de politiske prosessene og tiden det tok før loven om for eksempel selvbestemt abort ble vedtatt av Stortinget var det omfattende prosesser som inkluderte hele befolkningen og gikk over en lang tidsepoke. Når det kommer til noe så fundamentalt som skifte av juridisk kjønn, hastes et vedtak gjennom. Hvorfor?
I regjeringens pressemelding Enklere å endre juridisk kjønn står det: – Lovforslaget er historisk ved at det ikke lenger skal være helsetjenesten, men personen selv som bestemmer om han eller hun har endret kjønn. Nå tar vi enkeltmennesket på alvor. Alle skal få lov å være den de er, sier Høie. Med andre ord så flytter man definisjonsmakten og kunnskapen om kjønn fra fagkompetanse og vitenskap til den enkelte persons egne opplevelse av kjønnsidentitet. […] – Fra «Kjønn er ikke en følelse, Bent Høie», et innlegg av Tonje Gjevjon, spaltist, Dagbladets nettutgave 19. april 2017.
Det er altså følelser, og min egen bestemmelse, som avgjør. Om et menneske på alle måter er en fysisk mann har ingen betydning så lenge vedkommende kjenner seg som en kvinne.
Hvordan vil så idretten forholde seg til dette? Kan enhver mann stille opp som kvinne i OL hvis vedkommende har fylt ut et korrekt skjema? Det vil være den logiske konsekvensen.
Jeg mener det er absurd å gjøre kjønn først og fremst til et spørsmål om følelser. Det gir neppe mening å hevde at jeg føler meg brunøyd og 1,78 høy siden øynene mine er blå og jeg er 1,91. Men penis, testikler og helskjegg skal altså ikke lenger hindre meg fra å kunne bli en kvinne.
– Fra «Penis, testikler og helskjegg skal altså ikke lenger hindre meg fra å kunne bli en kvinne», en artikkel av Espen Ottosen, informasjonsleder Misjonssambandet, Aftenpostens nettutgave 30. mai 2016.
Transideologien har et menneskesyn og en virkelighetsoppfatning som innebærer at mennesket ikke er skapt som mann eller kvinne. Kjønn er en sosial konstruksjon, ikke er en biologisk realitet. Alle mennesker skal fritt kunne bestemme sitt kjønn ut fra følelser og preferanser.
Dette selvbestemte kjønnet er en viktig del av deres identitet. Ikke å respektere dette, kan bli påtalt som diskriminering og hatefull tale, som brudd på deres rett til privatliv og i strid med menneskerettighetene.
Tilhengere av den skeive ideologien mener at statens rolle er å sørge for at deres syn på mennesket, seksualitet og samliv blir lagt til grunn for opplæringen av barn og ungdom og for helsevesenet. Tanken om at barn kan være «født i feil kropp» introduseres tidlig.
Barn og ungdom må ha rett til å endre sitt juridiske kjønn fra 6-årsalderen, slik Stortinget vedtok for fire år siden. Alle nordmenn over 16 år kan nå endre juridisk kjønn uten veiledning eller kontakt med helsevesenet. Skeiv ideologi har allerede gjennom målbevisst lobbyvirksomhet oppnådd stor innflytelse blant norske politikere.
Den skeive ideologiens mål er å få alle land med på en verdensvid samfunnsomveltning som bygger på et nytt menneskesyn og en ny virkelighetsoppfatning. Det dreier seg i høyeste grad om en ideologi, ja, om en ideologisk revolusjon.
– Fra «Skeiv ideologisk revolusjon», et debattinnlegg av Jon Kvalbein, norsk pedagog, redaktør og skribent, avisen Dagen onsdag 16. september 2020, side 18.
Teksten er fra seksjonen