Det ondes problem

I «Det ondes problem» er det tre påstander, og bare to passer sammen. Den første er at Gud er kjærlighet, den andre at Gud er allmektig, og den tredje at forferdelig onde ting skjer. Det er ikke noen motsetning mellom de første to. Gud kan godt være full av kjærlighet selv om han er allmektig. Men det er den tredje påstanden som ikke passer inn i bildet. Hvordan kan en kjærlig Gud tillate at grusomme ting skjer. I tillegg skulle han jo også være allmektig.

Public domain image. Cropped.

Er han da maktesløs siden han tilsynelatende ikke har greid å sette en stopper for all ondskapen? Eller er han rett og slett likegyldig? Dette er en velkjent problemstilling innen religionsfilosofi og teologi og kalles teodicé-problemet, et begrep først tatt i bruk av den tyske filosofen og matematikeren Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716) i boken Essais de Théodicé (1710) om Guds godhet, menneskets frihet og det ondes opprinnelse. Teodicé betyr «Guds rettferdiggjørelse» eller «rettferdiggjørelse av Gud». Men allerede de greske filosofene Heraklit (540-480 f.Kr), Platon (428-348 f.Kr.) og Epikur (342-271 f.Kr.) kom inn på Det ondes problem.

[Det ondes problem] har engasjert meg hele livet, noe som ikke minst skyldes at faren min døde av kreft da jeg var fem år. Hvorfor tillot Gud at det skjedde? Jeg har lett etter svar. I Bibelen har jeg funnet både trøst og interessante perspektiver. Men mange spørsmål står ubesvart tilbake.
– Fra «Så skiftet jeg mening», en kronikk av Espen Ottosen, norsk filosof, teolog og forfatter, Aftenposten lørdag 26. februar 2011, kulturseksjonen side 2.   

Dette er den klassiske problemstillingen. Slik det er blitt formulert, inneholder «Det ondes problem» en logisk brist og skaper en intellektuell barriere, som hindrer mange i å tro på Gud. Opp gjennom tidene har selvsagt teologer forsøkt å modifisere de tre påstandene for å få dem til å passe sammen.

Den norske forfatteren Jon Fosse, for eksempel, løser dilemmaet ved å si at Gud har gitt fra seg sin allmakt.

Photo by Jarle Vines. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.

Skaper ikke ondskapen i verden tvil i deg om Guds allmakt?
Jo, sjølvsagt. Eg trur ikkje på ein allmektig Gud. Eg trur på den veike Gud. Og det er heilt bibelsk. Paulus snakkar om at dei kristne er sterke gjennom sin veikskap. På same måte er den Gud eg trur på, sterk gjennom sin veikskap, og allmektig i den forstand at det er han som vil stå igjen til slutt, når alt det andre er vekke.
Hovedpersonen Asle i Septologien spekulerer også over dette: Hvordan kan Gud være både allvitende, allmektig og kjærlig på én gang? Det går ikke i hop for ham?
Det går ikkje i hop i det heile teke! Det er eit klassisk dilemma, og det blir løyst på ulike måtar. Mitt svar er at Gud er god. Det er eg ikkje i tvil om. […] Men hadde Gud skulle bestemma alt som skjer her, hadde menneska ikkje hatt fri vilje. Vi kunne ikkje skapt kunst. Du og eg kunne ikkje ha snakka og formulert oss som vi vil, og viktigast av alt: Det du kan kalle kjærleik, hadde vore heilt umogleg.
Fordi kjærlighet forutsetter fri vilje?
Ja, viss Gud er kjærleik, må viljen vera fri. Dermed er det på ein måte sjølvsagt at Gud ikkje er allmektig. Han har gitt frå seg si allmakt.
– Fra «Eg er ikkje heime her», en reportasje, der Alf van der Hagen intervjuer Jon Fosse, Vårt Land fredag 31. desember 2021, side 18-24.

Mange har løst hele problemet ved å nekte å tro at Gud eksisterer. Men dét vet vi jo ikke løser noe som helst.     Se videoen «Det ondes problem»

Hopp til løsningen på Det ondes problem

eller Les videre