Personlig synd
Synd man selv begår
Personlig synd er synd hvert enkeltmenneske selv begår.
Det greske ordet som blir oversatt som synd i Bibelen, er hamartia. Det betyr egentlig «å bomme på målet». På den måten betegner synd hvordan mennesket avviker fra livets sanne standard. Det er mange måter å tenke seg synd. Vi skal her presentere tre.
Den første er onde gjerninger, som vanligvis omfatter ting som mord, tyveri, seksuell umoral, løgn og drukkenskap. Verdens religioner fordømmer alle som én slike synder. Jødedommen regner brudd på den gudgitte lov, Torah, som synd og har 613 lover eller påbud. Katolisismen skjelner mellom såkalte dødssynder og mindre alvorlige synder. De ortodokse kirker har ingen slik gradering av hvor alvorlig synd er. I islam er synd hovedsakelig gjerninger som strider mot Guds vilje.
Men Ola nordmann er ikke et pseudonym hverken for Mor Godhjerta, Frans av Assisi eller engelen Gabriel. Pandemien har brakt eksempler på at nordmenn ikke bare har syndet, men rotet seg borti samtlige av de syv dødssyndene fra katolsk teologi og fra det nå syv hundre år gamle plottet i Den guddommelige komedie av Dante:
Hovmod. Grådighet. Begjær. Misunnelse. Fråtseri. Vrede. Latskap. […] Evig fortapelse rammer knapt noen av dem som bryter reglene. Den norske kirke har ikke tatt dødssyndene bokstavelig siden reformasjonen, for i protestantismen kan alle synder tilgis gjennom tro.
– Jeg ser på dødssynder som laster som er innbakt i de fleste av oss, sier Oslos biskop Kari Veiteberg. Hun kommer med et forslag:
– Hva om nordmenn nå satte opp et refleksjons- eller utfordringsspeil med disse syv syndene – og med dydene på speilets bakside?
Dydene er dødssyndenes motpoler. Ydmykhet står mot hovmod, barmhjertighet mot grådighet, kyskhet mot begjær, velvilje mot misunnelse, måtehold mot fråtseri, tålmodighet mot vrede, innsatsvilje mot latskap.
– Fra «Koronaens 7 dødssynder», en stor reportasje i A-magasinet fredag 14. mai 2021, side 1 og 12-23, vedlegg til Aftenposten på fredager.
Den andre betydning av synd er en selvsentrert tankegang, som gjør at vi forulemper andre enten med vilje eller utilsiktet. Dette er en mer subtil forståelse. Den inviterer til selvinnsikt angående motivasjonen bak vår atferd og hvordan vårt hverdagsliv går utover andre. Synd har kraft: Den gjør oss bundet og blokkerer vår vei til Gud. I Matteus 5,27-28 påpekte Jesus at synd ikke bare er gjerninger, men kan også være våre tanker:
«Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal ikke bryte ekteskapet.’ Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.»
Særlig når vi ser livet i et evighetsperspektiv, blir det viktig å mestre sine tanker. I den evige verden skaper nemlig ens tanker ens omgivelser! Den svenske mystikeren Emanuel Swedenborg påpekte dette allerede på 1700-tallet.
En tredje måte å forstå synd på er å betrakte den som en altgjennomtrengende ufullkommenhet og fallen tilstand, en universell tilstand hos alle mennesker. I et slikt lys forklarer Fader Moon at all synd er et resultat av syndefallet, som gjorde slutt på vårt opprinnelige forhold til Gud og etterlot oss i en tilstand preget av fremmedgjøring og stridigheter. I kristendommen er det særlig protestantismen som legger vekt på at mennesket er syndig av natur. Dette kommer tydelig fram i en syndsbekjennelse brukt i Den norske kirke:
«Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.»
Etter fallet er mennesket i kontinuerlig opposisjon mot Gud — den rene naturen vår er besudlet […] Vi tenker tanker vi ikke burde tenkt, sier ord vi ikke burde sagt og gjør ting vi ikke burde gjort. Vi kjenner lysten til det onde i våre hjerter.
— Fra «Vårt tapte paradis», et essay av Andreas Masvie, NHH-student og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft, Morgenbladet nr. 9 i 2015, fredag 27. februar 2015, side 28-29.
Syndsbegrepet har dessuten blitt oppfatta som en individuell moralsk kategori, ikke som en kategori som uttrykker eksistensiell fortvilelse over alt som trekker oss mot ødeleggelse. Dette har vært årsak til en kommunikativ katastrofe.
Det er kanskje ikke så rart at situasjonen har oppstått. I norsk pietistisk sammenheng har syndsbegrepet blitt formidla ved hjelp av sterke virkemidler. Lekmannsforkynnelsen har skapt idealer om en individuell «syndenød». Den har også skapt en gudstjeneste som siden 1889 har blitt innleda med syndsbekjennelsen «Hellige Gud, himmelske Far! Se i nåde til meg arme, syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte…».
Det er et nærsynt syndsbegrep som kommer til uttrykk her. Synden blir kommunisert som noe som utspiller seg i menneskets indre, og som skal identifiseres gjennom sjølransakelse og granskning av egne motiver og handlinger.
Slett ikke rart at syndsbegrepet har blitt oppfatta som en individuell moralsk kategori.
— Fra «Syndene mine», en kronikk av Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar, Vårt Land tirsdag 17. mars 2015, side 16-17.
For kristne er det egentlig umulig å se ned på eller fordømme mennesker som synder. For vi har jo en etikk som innebærer at veldig mye av det vi selv gjør — og veldig mye av det andre mennesker gjør — sees på som synd. Ja, vi tror faktisk Paulus har rett når han skriver i Romerbrevet at det, dypest sett, ikke finnes et eneste rettferdig menneske.
På den måten stempler vi alle som syndere. Samtidig forkynner vi at det finnes tilgivelse for alle synder. Absolutt alle.
— Fra «Vi som synder», et debattinnlegg av Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Aftenposten lørdag 19. september 2015, del 2 side 3.
Det teologiske poenget er altså ikke å være hjerteløs mot sine medmennesker. Slik kan det fort framstå når man forsøker å definere konkret hva andre skal si nei til. Hovedpoenget er å være hjerteløs mot det hjerteløse i oss selv, mot det som hindrer oss i å oppfylle livets hensikt.
– Fra «Tro som skaper smerte», en kronikk av Alf Gjøsund, religionsredaktør, Vårt Land lørdag 1. februar 2020, side 2-3.
Ofte er det lettere å se andres synd enn vår egen.
Er det noe som ikke er som det skal i livet ditt? Men som du likevel vil? Da er jeg sikker på at du er fullt i stand til å overbevise deg selv om at «det må da være greit å gjøre/tenke dette». Hvis du bare vil, får du det til – for hvor det er en vilje, er det en vei.
Paulus [Red.anm: Man tror at det var apostelen Johannes som skrev dette.] skriver: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» (1.1,8 [Red.anm: Skal være 1. Johannesbrev 1,8]). Det er fullt mulig å bedra seg selv. Ikke bare er det mulig, det er lett. Fort gjort.
Det kristne synet på mennesket er grunnleggende positivt: Vi er skapt gode. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, så han at det var «overmåte godt».
Men det kristne menneskesynet er også uhyre realistisk. Ting går galt allerede i tredje kapittel når synden kommer til verden. Ordet «synd», på norsk, kommer av «å gå i sund» – å gå i stykker. Når jeg synder, ødelegger jeg alltid noe i meg; i andre; i forholdet mellom oss; i Guds bilde i meg; og i min likhet med Gud.
– Fra «Om å bedra seg selv», en artikkel av Ragnhild H. Aadland Høen, skribent, kommunikasjonsrådgiver og katolikk, Vårt Land mandag 30. juli 2018, side 24.
Ifølge katolisismen har vi en dragning mot synd, men er ikke syndige av natur.
Synd er ikke nødvendigvis noe man selv begår. Synd kan også være noe man ikke gjør, såkalte unnlatelsessynder, ting man burde gjøre, men av en eller annen ikke får seg til å gjøre.
Teksten er fra seksjonen