Immanens og transcendens
En transcendent Gud aktivt involvert i prosesser i naturen
Tror man at Gud er immanent, tror man at han holder til i universet. Universet har ikke sin årsak i noe utenforværende som påvirker det. Universet er Gud, og Gud er universet. Panteisme er en variant av en slik immanenslære. Spinoza og Einstein var kjente panteister.
Public domain image. Cropped.
På Spinozas tid mente man at universet var evig og uforanderlig – og at det derfor ikke trengte en skaper. Det hadde alltid eksistert. Han la vekt på at naturen var styrt etter lover. Naturen hadde en innebygget orden som den ikke kunne fravike. Alt i naturen måtte skje i henhold til disse lover. Man kunne ikke regne med at Gud av og til intervenerte i naturen, for da ville Han jo bryte sine egne lover. Spinoza mente man måtte betrakte Bibelen som ethvert annet litterært verk.
– «Vårt sekulariserte gudsbilde – vår sekulariserte gudstro», en kronikk av Kjell J. Tveter, dr. med., professor emeritus, i avisen Dagen mandag 10. mars 2014, side 19.
Mange romantiske poeter som William Wordsworth, William Blake, Samuel Coleridge, John Keats, Alfred Tennyson, Walt Whitman, Oscar Wilde og Goethe var panteister. Panteister tror ikke på en personlig Gud med trekk som ligner på menneskets.
Tror man at Gud er transcendent, eksisterer han atskilt fra universet. Gud skapte universet. Materien i seg selv er livløs. Gud er nødvendig for å skape levende vesener. Platon var inne på dette med sitt demiurge-begrep – en slags håndverkerfigur som former og opprettholder universet, nødvendig for å forme den livløse hyle/materie.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Den greske filosofen Epikur, som levde tre århundrer før Jesus, hevdet at gudene ikke blander seg inn i det som skjer i verden. Verden er styrt av atomenes tilfeldige baner, og følger sine egne lover helt uten noen inngripen utenfra. Verden har ingen guddommelig eller overnaturlig mening, og menneskene må innrette sine liv som best de kan ut fra denne innsikten.
Dette verdensbildet kan selvsagt begrunne ateisme. Men det kan også ligge under det motsatte, mener Wright, nemlig når kristne apologeter argumenterer for det overnaturlige. Dermed aksepterer man det epikureiske skillet mellom Gud og verden. Gud blir forvist fra den naturlige verden til en overnaturlig sfære, hvorfra Han vilkårlig griper inn eller lar være å gripe inn i verden på for oss uforståelige måter.
– Fra «Tilbake til Jesus», en bokanmeldelse av Erling Rimehaug, tidligere redaktør i Vårt Land, der han anmelder «History and Eschatology. Jesus and the promise of natural theology», en bok av Nicholas Thomas Wright, britisk teolog, Vårt Land mandag 20. juli 2020, side 20-21.
Nominalismen var en teologisk retning i middelalderen som understreket at Gud er annerledes enn skaperverket, og hans transcendens fremheves sterkt. Gud forholder seg til den synlige virkeligheten først og fremst gjennom sin makt og myndighet. Denne tradisjonen fremhever og en kontrast mellom det Gud gjør som Skaper og det han gjør som frelser. Den har hatt dyp innflytelse på vestlig kristendom.
På 1900-tallet opplevde vestlig kristendom å bli fortrengt fra skanse til skanse av en virkelighetsforståelse uten Gud. Teologien forsøkte å beskytte troen mot denne utviklingen ved å skille Gud fullstendig fra den skapte virkeligheten. Han er helt utenfor og åpenbarer seg i sitt ord «rett ovenfra» uten anknytningspunkter i skaperverket.
– Fra «En liten Gud?», en kronikk av Tore Laugerud, Areopagosprest, avisen Dagen mandag 2. februar 2015, side 3.
Tror man at Gud er både immanent og transcendent, da finnes han både i denne verden og utenfor den.
Ifølge Enhetslæren, som forener immanens og transcendens, skapte Gud verden, men er også aktiv i den gjennom naturlige prosesser – et slags indirekte styre. Alt har en indre og en ytre dimensjon. Materien har en innebygd retningsgivende natur. Vi finner orden og kompleksitet i materien.
Den naturlige verden vokser gjennom et indirekte styre. Gud skapte verden til å fungere etter visse prinsipper. Disse har en innebygd evne til å regulere og styre skaperverket.
Guds ytre skikkelse
Guds ytre skikkelse og selve urkraften i universet – en kraft som også finnes i Gud – er grunnlaget for kreftene vi finner i naturen. I den forstand er Gud immanent i og med at han er aktivt involvert i og gjennom prosesser i naturen.
Universell urkraft
Kraften som er kilden til energien som gjør at kreftene og energien nødvendig for de skapte tings eksistens blir produsert. På grunn av den universelle urkraften inngår yin- og yang-elementene som alt som eksisterer, består av, gi-og-få-forhold. Slike gi-og-få-forhold produserer så all nødvendig energi for alt som eksisterer, dvs. energien nødvendig for ting som ethvert vesens eksistens, formering og virksomhet (funksjoner).
Gi-og-få-forhold og universell urkraft
Skaperverket er harmonisk i alt sitt mangfold, uavhengig av de utallige typer gi-og-få-forhold som den universelle urkraften initierer. Ved hjelp av den universelle urkraften blir med andre ord de forskjellige gi-og-få-forholdene styrt mot et enhetsskapende mål.
Retningen og målet for alle de forskjellige gi-og-få-forholdene i universet bestemmes av den universelle urkraften. Gi-og-få-forhold finner ikke bare sted for at partene i slike forhold kan nå sine egne individuelle mål, men også for en høyere hensikt – å skape en større enhet på alle plan overalt i universet.
Teksten er fra seksjonen