Det ondes opprinnelse
Se videoen «Det ondes opprinnelse»
— Jeg tror det finnes en god kraft og en dårlig kraft. Det er en kamp mellom dem. […] — Jeg nekter å tro at det onde oppsto i menneskesinnet gjennom evolusjon. Det er mer personlig og gjennomtenkt. Ateistenes tro på at alt er tilfeldigheter, får jeg ikke til å stemme. Det er som om krefter prøver å lure og forføre oss.
— «Rikskatolikken», en artikkel der Arne Berggren, forfatter, intervjues av Astrid Dåstøl, Vårt Land lørdag 19. november 2011, side 30-32.
Kampen mellom det gode og det onde er imidlertid, som vi har sett, ikke en evig kamp i den forstand at den alltid har eksistert og vil alltid eksistere, i all evighet. Av og til kan ondskapen virke så sterk og destruktiv at det får en til å tro at det kanskje finnes en ond gud, i tillegg til den gode Skaperen vi har lært å kjenne gjennom de abrahamske religionene.
– Jeg hadde forestilt meg Djevelen som en slags anti-Gud, som Guds nesten-jevnbyrdige motstander. Dette var nærmest en form for to-gud-teologi: En snill gud og en slem gud står på hver sin side i kampen, men den snille Gud vinner til slutt, fordi han er litt sterkere, spissformulerer Haaland [Gunnar Haaland, førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Fakultetet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet]. […] Oppfatningen som Haaland hadde, om en grunnleggende kamp mellom gode og onde makter, er han nok ikke alene om.
– Denne dualistiske måten å tenke på er ganske vanlig i flere indoeuropeiske kulturer og religioner, blant annet i persisk religion. Men i kristendommen er monoteismen det grunnleggende. […] Haaland kaller det en «begrenset dualisme innenfor en monoteistisk ramme».
– Fra «Måtte jekke Satan ned litt», en artikkel av Eivind Algrøy, der han intervjuer ovenfor nevnte Gunnar Haaland, avisen Dagen fredag 29. mars 2019, side 16-17.
Det onde kommer heller ikke fra Gud, men kom inn i verden på et visst tidspunkt. Kilden til det onde er ikke Gud.
[I den jødiske skapelsesberetningen] er vold og ustyrlig begjær ikke en del av verden slik den opprinnelig var skapt av Gud. Dette kommer først inn ved syndefallet, og nå er menneskene selv ansvarlig for å ha invitert disse kreftene inn.
– Fra «Jomfrufødselen», en kronikk av Helene K. Næss, religionshistoriker, Klassekampen torsdag 10. oktober 2019, side 3.
Det har skjedd et syndefall, og det gis en Djevel, en ond makt.
Den er nærværende og virksom i verden for å lage uorden i det skapte og ødelegge mennesket. Det utspilles en konflikt mellom Gud og Satan om mennesket. Det gir virkeligheten et dualistisk mønster.
Men partene i konflikten, Gud og Satan, er ikke likeverdige. I følge Bibelen er Satan en skapning, dvs. en engel, som er falt bort fra Gud og har vendt seg mot ham (Sak 3,1f. Job 1,6; 2,8).
Bare Gud er uskapt, bare han kan skape, opprettholde og nyskape virkeligheten. Satan kan ikke skape, bare ødelegge det skapte. Kampen mellom Gud og Satan varer inntil Kristi gjenkomst, da Satan og det onde blir definitivt beseiret.
Vi står overfor en historie som begynner med skapelsen og fullendes ved tidens slutt med Gudsrikets fulle gjennombrudd og en ny himmel og jord (Åp 21-22,6). Vår virkelighet er altså historie. Det er en avgjørende dimensjon ved kristen virkelighetsoppfatning.
– Fra «To utganger», en kronikk av Bernt T. Oftestad, professor emeritus ved Menighetsfakultetet, avisen Dagen fredag 10. juli 2020, side 24-25.
I de monoteistiske religioner er begivenheten da det onde kom inn i verden, kjent som syndefallet
I sitt klassiske verk «The Symbolism of Evil» går Paul Ricoeur gjennom de myter om ondskap vi finner i religionene fra Midtøsten og rundt Middelhavet. Han mener å finne fire mytiske grunntyper, som hver på sin måte søker å forklare ondskap. Den første og eldste er ondskap forklart som kaos. Verden er i utgangspunktet kaotisk og ond. Gudene tvinger kaoset i kne og skaper et ordnet kosmos. Menneskenes oppgave er å støtte gudene i dette arbeidet. Den andre forklaringen er ondskap som hybris (overmot). Denne finner vi i klassisk gresk mytologi. Gudene griper inn i hovmodige menneskers liv og sørger for at deres svakheter tar fullstendig overhånd. Den tredje typen finner vi i gnostisk og platonsk tradisjon. Her er den gode ånden fanget i en ond materie. Den fjerde er Adamsmyten. I den jødisk/kristne/islamske tradisjonen er det ulydighet overfor Guds bud — og med dette et fatalt valg om å gå i ledtog med djevelen — som forklarer ondskap.
— Fra «Ondskap», en artikkel av Helene Næss, religionshistoriker, Klassekampen onsdag 14. mai 2008 side 7.
Det interessante når vi begynner å forstå betydningen av symbolikken i syndefallsberetningen i de abrahamske religioner, er at den inneholder elementer fra samtlige av de ovennevnte måter å forklare det onde på.
For det første ble menneskets verden og den opprørske del av englenes verden kaotisk fordi de sentrale aktører handlet stikk i strid med prinsippene som skaper harmoni og fred. Ettersom de første sentrale aktører var opphavet til hele menneskeslekten, trakk de alle med seg inn i en kaotisk ond verden.
Har du møtt uttrykket «Pandoras eske»? Det dukker opp i litteraturen fra tid til annen og stammer fra gresk mytologi. Der skrives det at Pandora var den første kvinnen på jorden. Zevs laget henne så vakker at han ville gi henne liv. Mange guder ga henne forskjellige flotte egenskaper i gave. Pandora betyr «den evnerike». En av evnene hun fikk i gave var nysgjerrighet. Det var en egenskap hun aldri lot hvile. Da hun giftet seg fikk hun i bryllupspresang av Zevs en enestående vakker boks, pyntet med gull og vakre steiner. Boksen var låst, men det nygifte paret fikk nøkkelen. Pandora fikk beskjed om at hvis hun ville leve lykkelig sammen med sin nye mann, måtte hun aldri åpne boksen. En god stund gikk og paret levde et lykkelig og fredfullt liv. Etter hvert ble likevel nysgjerrigheten så stor at Pandora åpnet boksen. Da den åpnet seg, fløy elendighet og ulykke ut. Sykdom, fortvilelse og andre onder kom ut i verden. Dette har bedrøvet menneskene siden.
— Fra «Å åpne eller ikke åpne?», en kronikk av Steinar Ekvik, sokneprest, Vårt Land fredag 6. august 2010, side 22-23.
Teksten er fra seksjonen