2.2.1. Forholdet mellom den universelle urkraften og energien fra gi-og-få-forhold
Energien fra gi-og-få-forhold blir skapt når initierende og responderende part har et godt gi-og-få-forhold til hverandre. Dette forholdet blir som sagt satt i gang av den universelle urkraften, som derfor representerer årsak og det vertikale og står i handlingssubjektposisjon i forhold til energien fra gi-og-få. Den sistnevnte formen for energi representerer virkning og det horisontale og står i handlingsobjektposisjon. Den universelle urkraften har sin opprinnelse i Gud og er kraften som Gud projiserer inn i alle vesener ved deres skapelse. Vi kan iaktta energien fra gi-og-få i forhold mellom og innen alle skapte ting. Det er denne energien som gjør at alle skapte ting kan eksistere, formere seg og være aktive.
Selv om den universelle urkraften er et grunnleggende element som alle ting har, har den sin opprinnelse i én årsak, Gud. Derfor er skaperverket harmonisk til tross for sitt mangfold av utallige forskjellige gi-og-få-forhold. Disse er alle startet av den universelle urkraften, og de skaper av den grunn en universell harmoni.
Gi-og-få-forhold blir med andre ord ledet av en felles målsetning gjennom den universelle urkraften. Gjennom sine gjensidige forhold, som er preget av å finne sted innen et stort sammenhengende hele, skaper gi-og-få den nødvendige energien for alle tings eksistens, formering og handling, fra de minste ting til de største.
Retningen til og målet for alle gi-og-få-forhold styres av den universelle urkraften. Gi-og-få-forhold eksisterer ikke bare for at handlingssubjekt og -objekt skal kunne oppfylle sin individuelle hensikt. Gi-og-få har også et høyere formål, nemlig at alle ting skal kunne forenes. Når initierende og den responderende part forenes, utvikler de seg til en større og høyere dimensjon. Den enkelte skapning eller enhet som dannes når initierende og responderende part forener seg på en fullkommen måte, streber så etter å opprette et gi-og-få-forhold til en tilsvarende skapning eller enhet på dette høyere planet. Ved at de blir ett i sitt gi-og-få-forhold, utvikler de seg til en enda høyere eller større enhet. Således er hensikten med alle ting både å opprettholde sin egen eksistens og å støtte helheten. Vi kan derfor si at universet er et enormt legeme, et sammenhengende hele, hvor alle deler har en tosidig hensikt. De to aspektene ved skapelseshensikten griper over i hverandre og er i harmoni med hverandre. (Dette vil bli forklart nærmere i seksjon 3, Skapelseshensikten.)
Teksten er fra