1. Reformasjonstiden
Reformasjonstiden er den 130 år lange perioden fra Luthers krav om religiøse reformer i 1517 fram til fredstraktaten i Westfalen i 1648, som markerte slutten på krigen mellom katolikker og protestanter.
Etter perioden med forfølgelse i Romerriket hadde paven og den katolske kirkens ledere hovedansvaret for å forberede grunnlaget for Messias. Derfor velsignet Gud dem med en posisjon og autoritet som ga dem enorm innflytelse over nasjoner og samfunn. Men i middelalderen hindret deres korrupsjon og overdrevne innblanding i de troendes liv opprettelsen av grunnlaget for Messias. Når kirken i tillegg misbrukte sin makt i det strenge middelalderske føydale klassesamfunnet, hindret dette mennesket i å gjenvinne den opprinnelige gode naturen som det var skapt med.
Bevegelsen som til slutt brøt ned de middelalderske sosiale forholdene og det korrupte religiøse systemet, utviklet seg i samsvar med hva menneskets opprinnelige sinn lengtet og strebet etter, både på det ytre og på det indre plan. Det var altså både indre og ytre aspekter ved en slik streben.
Således søkte mennesket å tilfredsstille sin indre lengsel gjennom tro, ære, pliktoppfyllelse, et fromt liv og et forhold til Gud. Dets ytre lengsel gjorde at mennesket søkte å utvikle sine kunnskaper (gjennom vitenskap), sin tenkeevne og sine rettigheter.
Først oppsto det en kaintype bevegelse, som søkte å gjenopplive gresk tenkning. Deretter kom det en abeltype bevegelse for å vende tilbake til hebraisk tenkning. Bevegelsen for å gjenopplive gresk tenkning ble kjent som renessansen. Den la vekt på humanistiske verdier som naturens skjønnhet, individets frihet og det jordiske livets verdi. Bevegelsen for å reintrodusere hebraisk tenkning kom til uttrykk gjennom reformasjonen. Ved å vende tilbake til Gud og Bibelens egne ord søkte denne bevegelsen å finne tilbake til ånden de første kristne hadde.
Teksten er fra