1.2  UNIVERSELL URKRAFT OG GI-OG-FÅ-FORHOLD

Se videoen «Guds energi og vårt grunnlag for den» for et resymé av innholdet i denne seksjonen.

Hvert vesen som er skapt av Gud, har de fundamentale karakter­trekkene som indre karakter/ytre form og yang/yin representerer. Hvert skapt vesen reflekterer med andre ord Guds egen eksistensform og har de nødvendige elementene i seg for å opprettholde sin egen eksistens. Men eksisterer da ting som helt uavhengige og isolerte vesener, uten forhold til hverandre? Eller eksisterer de i et forhold til hverandre? Fra et rent overfladisk synspunkt eksisterer alle ting som separate vesener. Men alt er skapt av Gud, som selv har en harmonisk natur. Derfor er alt i skaperverket av naturen skapt slik at det eksisterer, vokser og formerer seg bare i harmoniske forhold, der begge parter er gjensidig avhengige av hverandre.

Slike forhold har som mål å realisere ideelle gi-og-få-forhold. Et ideelt forhold blir opprettet når handlingssubjekt– og handlingsobjekt-del [1], de to aspekter som alt som eksisterer, består av, innleder et gi-og-få-forhold med hverandre. Dette forholdet produserer så den nødvendige energien for all eksistens, handling og formering. Hva er så den grunnleggende kraften som produserer slike gi-og-få-forhold?

Alt i skaperverket må først ha energien som virker inne i hvert vesen samt kraften som gjør det mulig å ha et aktivt forhold mellom vesener, dvs. kraften som tjener som den motiverende kraften og produserer gi-og-få-forhold. Vi kaller denne kraften den universelle urkraften.

Den universelle urkraften kommer fra Gud og bestem­mer retningen og målet til alle gi-og-få-forhold. Alle skapte vesener, fra den minste partikkel til vårt enorme univers, blir styrt til å ha forhold innen en større helhet, med ett helhetlig formål. Fordi gi-og-få-forhold mellom handlingssubjekt og -objekt bare finner sted når begge helt og fullt har et felles formål, forstår vi at hensikten med gi-og-få-forhold består i at handlingssubjekt– og handlingsobjekt-part blir ett med hverandre, slik at de sammen utvikler seg til å bli et høyere vesen.

Straks et vesen selv er blitt en forent enhet, er det i stand til å ha gi-og-få-forhold på et høyere nivå med andre vesener. Ved å bli ett med dem i gi-og-få-forhold, utvikler det seg på den måten til å bli et enda høyere vesen. Siden alle ting er skapt for to hensikter, hensikten som består i å opprettholde sin egen eksistens (individuell hensikt) og hensikten som består i å opprettholde helheten (helhetens hensikt), kan universet beskrives som et kjempemessig legeme, et sammenhengende hele, der de ovennevnte to hensikter med skaperverket utfyller hverandre på en harmonisk måte.

Les videre

Teksten er fra

Enhetsprinsippene – totimers resymé

Enhetsprinsippene

Fotnoter

[1]   Alle vesener og ting eksisterer i forhold der de enten inntar en handlingssubjekt– eller handlingsobjekt-posisjon. I Enhetsprinsippene blir uttrykket handlingssubjekt brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en initierende, retningsgivende, styrende, aktiv eller sentral funksjon (rolle) i et forhold». Det finnes selvsagt mange forskjellige forhold i et så mangfoldig univers. Det finnes således forhold der handlingssubjekt-posisjonen er midlertidig og forhold der den er permanent. Uttrykket handlingsobjekt blir brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en responderende, passiv, avhengig eller perifér funksjon (rolle) i et forhold». Dette kan være midlertidig, som i en vanlig konversasjon, der vi vekselsvis tar en ledende eller responderende posisjon, eller det kan være permanent som i forholdet mellom solen og planetene, der de sistnevnte alltid vil være perifére i forhold til solen.