2.3.1.3. Det konkrete grunnlaget folket måtte opprette
Israelsfolket var endelig begynt å følge Moses. Foreløpig lot de seg lede av ham. Dette betydde likevel ikke at betingelsen for å gjøre ting godt igjen for å bli kvitt den falne naturen var fullstendig opprettet. Gjenoppreisningsprosessen som Gud fulgte i sitt arbeid for å etablere betingelsen for å gjøre ting godt igjen for å fjerne den falne naturen, ble invadert av Satan. Av den grunn ble denne lange perioden i Guds gjenoppreisningsarbeid overgitt til Satan. For å gjenoppreise denne tapte perioden, som et folk, ved å gjøre godt igjen, måtte israelsfolket, i kain-posisjon, bli ett med Moses ved å adlyde ham og underkaste seg ham helt til de nådde fram til Kanaan-landet, gjennom hele den perioden som ferden gjennom ørkenen ville ta. Derfor skulle israelittene gå inn i Kanaan etter å ha adlydt Moses på en ydmyk måte gjennom hele ørkenferden. Bare da kunne folket opprette det konkrete grunnlaget.
Selv om israelittene hadde tilstrekkelig tro på Moses til å begynne ferden til Kanaan, visste Gud allerede at de ikke hadde nok tillit til sin leder. Som beskrevet i 2. Mos 13,17 fryktet Gud at de ville bli redde hvis de ble vitner til krig, dersom de ble ledet via den direkte ruten gjennom Filisterlandet. Da ville de igjen miste sin tro og kunne lett dra tilbake til Egypt. Således ville ikke Guds gjenoppreisningsplan kunne gjennomføres. Derfor ledet ikke Gud dem denne veien, men lot dem begynne ferden til Kanaan ved å føre dem over Rødehavet og inn i Sinai-ørkenen, selv om dette ville ta lenger tid. Ved hele tiden å kunne se Guds mirakler og oppleve Guds velvilje (gunst), selv om de ikke hadde tilstrekkelig tro, ville de ikke så lett kunne dra tilbake til Egypt. På denne måten begynte israelsfolket det som skulle ha vært en 21-måneders ørkenvandring sentrert om Moses.
Teksten er fra