3.3. Opprinnelsen til det utvalgte folket
Jakobs seier var ikke bare hans egen individuelle seier. For første gang i menneskets historie fantes det nå et menneske som hadde oppnådd en seier for Guds side. Da Jakob var på vei tilbake til Kanaan fra Karan, sloss han med en engel og vant over ham. Dermed opprettet han, som det første falne menneske, ved å gjøre ting godt igjen betingelsen for å kunne gjenoppreise menneskets herredømme over englene. Derfor fikk han navnet Israel og ble selve grunnsteinen for opprettelsen av det utvalgte folk (1. Mos 35,10-11).
I 2. Mos 3,6 sa Gud: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Det betyr at Guds plan med sitt arbeid, sentrert om Abraham, ble oppfylt gjennom Isak og Jakob. I lys av den betydning de hadde for Guds gjenoppreisningsarbeid, kan vi derfor si at disse tre generasjonene representerer én generasjon.
Jakob fikk Esau til å underkaste seg frivillig, slik at Esau ved å gjøre ting godt igjen kunne legge betingelsen for å fjerne den falne naturen. For første gang var nå et mønster opprettet for hvordan man må gå fram for å få den satanske side (kain-siden) til å underkaste seg Guds side (abel-siden). På denne måten greide Gud å etablere et enkeltmenneske og en familie som seierrikt ved å gjøre ting godt igjen hadde opprettet betingelsen for å få Satans side til å underkaste seg. Nå kunne Gud begynne å oppdra et utvalgt folk og få det til å bli tallrikt.
Fra en slik synsvinkel ble jødefolket Guds utvalgte folk som et resultat av Jakobs seier da han fikk den satanske siden til å underkaste seg. Derfor ble Jakobs fremgangsmåte et mønster (en modell) på hvordan man må bære seg ad for å oppnå Satans underkastelse. Moses, profetene og hele israelsfolket måtte senere følge denne mønstergyldige fremgangsmåten. Derfor gir israelittenes historie oss historiske detaljer om mønsteret for hvordan et helt folk måtte gå fram for å få Satan til å underkaste seg.
Av den grunn måtte israelsfolkets historie nødvendigvis bli den sentrale historiske kilden til informasjon om Guds gjenoppreisningsarbeid fram til tiden for Jesu komme. Dette er grunnen til at Det gamle testamentet inneholder en slik detaljert beskrivelse av israelsfolkets historie, selv om dette kan se ut til ikke å ha noen relevans for oss mennesker i dag.
La oss nå se nærmere på betydningen av Rom 9,11-13, hvor vi leser at Gud «hadde uvilje mot» Esau fra han var i sin mors liv. At Gud hadde uvilje mot Esau, er bare et uttrykk for at Esau, av grunner som hadde med Guds gjenoppreisningsarbeid å gjøre, befant seg i kain-posisjon, på Satans side. Han kunne kun kvalifisere seg til en bedre posisjon gjennom betingelser for å gjøre ting godt igjen. Esau oppfylte sitt eget ansvar ved å elske Jakob og gi ham en varm velkomst. På det grunnlaget kunne Esau innta den «gjenoppreiste Kains» posisjon og til slutt motta Guds kjærlighet og velsignelse (1. Mos 36,7).
Teksten er fra