2.1.2. Det konkrete grunnlaget
Moses selv var den sentrale person i planen som Gud hadde iverksatt for å få et helt folk til å opprette det konkrete grunnlaget. Som tidligere nevnt sto Moses i en foreldreposisjon og representerte Gud overfor folket og var «som Gud». Moses var den sentrale person som hadde måttet opprette det vertikale forholdet til Gud som trosgrunnlaget utgjorde. Moses var imidlertid samtidig en profet som skulle etablere et mønster for hvordan Jesus skulle gå fram. Fordi han dermed også var i et «barns posisjon» [7] overfor Jesus, var han den sentrale personen for å opprette det konkrete grunnlaget.
Abel bar fram sin offergave i en foreldreposisjon, i stedet for Adam. Han lyktes i sitt offer, og dermed opprettet han det trosgrunnlaget som Adam skulle ha opprettet. Samtidig kunne Abel også kvalifisere seg til å innta abelposisjonen når det gjaldt å opprette det konkrete grunnlaget. Hvis Moses hadde etablert abelposisjonen for det konkrete grunnlaget, og hvis israelsfolket, i kainposisjon, hadde elsket Moses og adlydt ham på en ydmyk og betingelsesløs måte, ville et helt folk ha lagt en betingelse for å gjøre ting godt igjen for å bli kvitt den falne naturen. Hvis det hadde skjedd, ville det vertikale forholdet til Gud, som var opprettet sentrert om Moses, ha ført til at den riktige horisontale orden ville ha blitt etablert i forholdet mellom Moses og folket. Da ville israelsfolket ha opprettet det konkrete grunnlaget.
Teksten er fra
Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)
Mose rolle i Guds gjenoppreisningsarbeid
2. Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan basert på Moses
2.1. En generell oversikt
Fotnoter:
7) Moses var i abelposisjon overfor folket, som var i kainposisjon. De som innehar disse to posisjonene, må forenes før Messias kan komme. Barna (Kain og Abel) må med andre ord forenes før «den andre Adam» (Messias), som står i foreldreposisjon, kan komme. På denne måten kan Adams familie bli gjenoppreist. Derfor kan vi si at Moses sto i et «barns posisjon» overfor Jesus.