3.2. Betingelsen for gjøre ting godt igjen for å bli kvitt den falne naturen
På denne måten opprettet Esau og Jakob posisjonene til Kain og Abel slik de eksisterte på tidspunktet da Gud aksepterte Abels offergave.
For å oppfylle betingelsene for å gjøre ting godt igjen for å fjerne den falne naturen, måtte Esau, som var i kain-posisjon, for det første elske Jakob, som var i abel-posisjon. For det andre skulle Esau gjøre Jakob til en mellommann mellom seg og Gud. For det tredje måtte Esau ydmykt adlyde Jakob og underkaste seg hans herredømme. For det fjerde skulle Esau innta en posisjon hvor han kunne arve det gode fra Jakob, som Gud hadde velsignet, for så å spre det.
Det er en bevegende historie hvordan Jakob anstrengte seg for å få Esau til å motta ham med åpne armer, og hvordan han fikk Esau til å underkaste seg frivillig. Da Jakob vendte tilbake til Kanaan fra Karan, hadde Esau fremdeles ikke stoppet å bebreide ham for å ha lurt velsignelsen til seg. Esau kom imot Jakob i spissen for en hær på fire hundre mann. Da Jakob fikk bud om det, ba han til Gud. Samtidig gjorde han alt som sto i hans egen makt.
Jakob tenkte:
«Jeg vil gjøre ham forsonlig stemt med den gaven jeg sender foran meg. Siden vil jeg tre fram for ham; kanskje han da tar vennlig imot meg» (1. Mos 32,20).
Fra alt det han eide, forberedte han en gave til sin bror: mer enn fem hundre dyr, som han sendte foran seg. Han tok kyr og okser, kameler, sauer, geiter og esler. Alle var resultatet av hans harde arbeid og slit i Karan. Jakob utarbeidet også en alternativ plan hvor han delte folkene og dyrene opp i to flokker. Hvis den ene ble angrepet, kunne den andre flykte (1. Mos 32,7-8). Da han fikk øye på Esau, plasserte Jakob kona som han elsket høyest (Rakel), og deres sønn (Josef) bakerst, slik at de var forberedt på å flykte hvis det ble nødvendig (1. Mos 33,1-2). Han gikk selv foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom bort til sin bror (1. Mos 33,3). Han gjorde alt han kunne med den største ydmykhet:
«For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg» (1. Mos 33,10).
Esau var så imponert av alle anstrengelsene Jakob gjorde samt hans oppriktige og ærlige holdning, at han mottok sin yngre bror med åpne armer. Jakob var så innstilt på å oppfylle Guds vilje at han virkelig hadde anstrengt seg for å få en varm mottakelse. Det står skrevet i 1. Mos 33,4: «Men Esau sprang imot ham og slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.» Esau uttrykte sin kjærlighet for Jakob og ga ham en varm velkomst, selv om Jakob hadde lurt fra ham den for Gud så verdifulle førstefødselsretten. Derfor var de to brødrene i stand til å opprette betingelsen for å gjøre ting godt igjen for å fjerne den falne naturen.
Teksten er fra