Sektfobi – frykten for «de andre»
Frykten for det ukjente
This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license. Cropped.
Hver dag driver vi med «boksing». Som mennesker setter vi raskt andre i boks. Ifølge forskning tar det under et sekund før vi har betraktet et menneske nok til å sette en eller annen form for merkelapp på vedkommende.[…] Vi blir nemlig litt skremt av det ukjente, det som er utenfor vår kontroll og fatteevne. Det gjelder fenomener i naturen og universet, så vel som mennesker som tenker, tror og handler annerledes enn vi selv ville ha gjort.
Nå vi møter nye mennesker kommer derfor fordommene våre ganske raskt til syne i vårt indre. Når vi skjønner at noen ikke er helt som oss, eller tenker likt, karakteriserer vi vedkommende som «den fremmede». […] Dette skjer nærmest på automatikk, uten at vi setter spørsmålstegn ved stemplingen. Det er stereotypenes yngleplass, hvor fordommene får helt fritt spillerom uten innsigelser.
Tar vi oss noen gang bryet med å sjekke om fordommene våre faktisk stemmer? Eller blir merkelappene hengende ved folk for alltid, når de først er satt?
– Fra «Deltar Kristen-Norge i VM i ‘boksing’?», et debattinnlegg av Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, Vårt Land onsdag 23. september 2020, side 16-17.
Professor i psykologi, Jonathan Haidt, har skrevet en særdeles interessant bok: The Righteous Mind […].
Vi er alle selvrettferdige, er utgangspunktet. Vi er alle mer moralske enn motparten. Haidt forklarer det med at menneskets fornuft ikke fungerer så lenge det er individuelle eller gruppeinteresser på spill […]. Da blir alle sider fullstendig inkapable til å se sannheten, eller forstå motpartens syn. Vi går i forsvar og tror vi har rett.
Sannheten er at så godt som alle mennesker og grupper vektlegger både sannhet og moral. Likevel, eller kanskje derfor, kommer vi alle i kampmodus så snart noen insinuerer at vi bryr oss mindre om sannheten og moralen enn noen andre. Logikken blir da uvesentlig, fordi i kampmodus er det ingen av oss som er villige til å la oss overbevise. Hvis du virkelig vil overbevise noen, sier Haidt, må du først prøve å se verden fra deres ståsted for å få dem ut av dette kampmoduset.
Men hvis du virkelig, dypt og intuitivt, klarer å forstå et annet menneske, står du selvsagt i fare for å åpne deg selv for deres syn.
— Fra «Vi går i forsvar», en artikkel av Gunn Hild Lem, skribent, Aftenposten søndag 23. juni 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 3.
De to amerikanske sosiologene dr. James T. Richardson og dr. Brock Kilbourne skriver om ekstrem intoleranse: «Det virker riktig å bruke det samme argumentet om enkelte medlemmer av antisekt-bevegelsen, særlig om dem som holder fast ved sin frykt for nye religioner, eller utvikler en større frykt, til tross for at det viser seg at en slik frykt er ugrunnet. Det er sannsynligvis større grunn til å tro at en eller annen form for mental forstyrrelse finnes blant folk som er sterkt imot nye religiøse bevegelser, og som føler en trang til å utrydde enhver ny religion, hvor den enn måtte finnes.» Richardson og Kilbourne hevder videre at en konstant frykt for nye religioner må være en fobi, fordi frykten er så irrasjonell, ettersom nye religioner ikke representerer noen konkret trussel mot noen. De fleste av oss har en viss frykt for det ukjente, særlig hvis det er radikalt forskjellig fra det vi tror på, eller slik vi lever.
Da jeg var i Libanon som FN-soldat hadde jeg en god venn. Han mente at lokalbefolkningen best kunne betegnes som kloakkbeduiner. Uttrykket var ikke positivt ment. Etter en stund ble vi kjent med Ghassan, læreren i landsbyen der vi var stasjonert. Ghassan ble raskt oppgradert fra kloakkbeduin til kjernekar. Det samme skjedde med alle de andre vi litt etter litt kom i kontakt med. De andre, de vi aldri hadde snakket med eller hatt noe med å gjøre, forble kloakkbeduiner.
Våren 2008 var jeg i middag i Kairo sammen med en gruppe medlemmer av Det muslimske brorskap. Dette var like etter at saken om Josef Fritzl ble kjent, den østerrikske mannen som hadde holdt sin datter fanget og seksuelt misbrukt henne i flere tiår. Deltakerne i middagen var skjønt enige om at dette nok en gang beviste at Europa var i total moralsk oppløsning. Jeg holdt et spontant foredrag om tilstandene i Norge. Etterpå mente selskapet fortsatt at Europa var en katastrofe, men at Skandinavia nok var et unntak.
Systematiske spørreundersøkelser viser at frykt for, og negative oppfatninger om, «de andre» er størst blant dem som har lite eller ingenting med dem å gjøre. Altså tas frykten best på alvor ved å skape kontakt og spre kunnskap. […] Men i seg selv er det ingen tvil om at kontakt og kunnskap er et uomgjengelig middel for å dempe konflikter. Man oppdager at de andre er folk som oss, med de samme bekymringer, drømmer og daglige gjøremål. De blir rett og slett menneskelige individer og ikke en ukjent truende masse.
— Fra «Fremmed fiende», en kronikk av Bjørn Olav Utvik, førsteamanuensis ved Midtøsten- og Afrika-studier ved Universitetet i Oslo, Klassekampen torsdag 10. desember 2009, side 3.
Teksten er fra seksjonen