Klima er blitt en religion
Finansavisen beskriver hvordan klimapolitikken ikke lenger er basert på vitenskap, men «er blitt en religion». Avisen viser til at vi spår «verdens undergang basert på noen små avvik fra amerikanske «normaltemperaturmålinger» gjort i perioden 1950-1981.» Gang på gang har dystre spådommer om ekstreme skrekkscenarier vist seg ikke å slå til.
Allerede i 1988 ble boken «Det er sent på jorden» utgitt. Den var skrevet av miljøforsker Magnar Norderhaug, som var den første leder av Norges Feltbiologiske Ungdomsforening, som senere ble til Natur og Ungdom. Han fikk hjelp av Norges Naturvernforbund med teksten. Ifølge boken sto vi overfor mørke fremtidsutsikter. En av hovedkildene var den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA. Finansavisen skrev at CO2-utslippene og drivhuseffekten ville «resultere i 9 grader Fahrenheits økning i temperaturen innen 2020 hvis det ikke umiddelbart ble satt i gang tiltak. Dette ble av den anerkjente, norske miljøforskeren oversatt til en økning på 12,8 grader Celsius. 9 graders økning i Fahrenheit tilsvarer imidlertid 5 graders økning i Celsius.
Ifølge NASA Earth Observatory ble temperaturøkningen i stedet 0,41 grader Celsius.» […]
Det er klart mange er skeptiske til en slik forskning og en sterkt overopphetet klimadebatt. Finansavisen beskriver dette:
Forskerne hevder at jordkloden har eksistert i 4,54 milliarder år […]. Nå spår vi altså verdens undergang basert på noen små avvik fra amerikanske «normaltemperaturmålinger» gjort i perioden 1950-1981. Og Miljøpartiet de Grønne har enda kortere observasjonsspenn enn NASA og US National Weather Services. I deres lederkommentar for valgprogrammet 2019 kan vi lese om tørkesommeren 2018 i Norge som et bevis på den alvorlige klimakrisen.
Den franske sosiologen Emile Durkheim lanserte på 1900-tallet en teori om at den kollektive bevissthet er et resultat av sterkt positivt og negativt press på den enkelte. Fra en veldig tidlig alder lærer enhver person at en type oppførsel resulterer i godkjenning fra jevnaldrende, mens annen atferd utløser subtil eller sterk misbilligelse. På denne måten vil verdiene av gruppen bli verdiene for den enkelte. Det oppstår en kollektiv bevissthet som sikrer at den enkelte er i overensstemmelse med sosiale begreper som lover eller moralske koder, selv om hans eller hennes naturlige tendens er å gjøre noe annet.
I klimapolitikken har den kollektive bevissthet gjort oss kollektivt bevisstløse. Vi stoler blindt på forskningen, media og MDG, og vi har sluttet å hente balansert informasjon fra egne observasjoner og flere tiår med feilslåtte forskningsresultater. Vi har sluttet å «tenke sjæl», som Trond Viggo Torgersen sang om på 80-tallet, og vi har satt til side fagbøkene i vitenskapelig metode, feltmetodikk og statistikk. Klimapolitikk er ikke lenger vitenskap. Det er blitt en religion, og det kan virke som denne religionen nå er i ferd med å erstatte kristendommen i skolen.
– Fra «Klimakrisen – vitenskap eller religion?, en artikkel av Morten Wiese, seriegründer og leder for vekst og innovasjon i Huckletree Pier X, Finansavisen lørdag 27. juli 2019, side 14-15.
Kampen mot CO2-utslippene er blitt religion og «big business». Hva om forskerne tar feil, spør vi i Verdibørsen.
– Det er ikke CO2-utslippene som påvirker klimaet på Jorda, men derimot solflekker og forhold i atmosfæren som påskynder drivhuseffekten og temperaturen, hevdes det i dokumentarfilmen «THE GREAT GLOBAL WARMING SWINDLE», som nå er sett av millioner seere på britiske Channel 4, og som også stadig oppnår høye besøkstall på nettet.
Og mange av de 2500 forskerne i FN’s klimapanel, som la fram sin dommedags-analyse sist uke, ja, de frakjennes sin forskerstatus i denne filmen. […] Nå når kampen mot CO2-utslippene nærmest er blitt en verdensreligion eller ideologi, som ikke skal kritiseres eller motarbeides, er biolog og redaktør for Forskning.no, Erik Tunstad, bekymret for den frie kritiske forskningen og ytringsfriheten.
– Når det nærmest er blitt «kriminelt» å så faglig tvil om klimaforskningen og avisredaksjoner nekter folk å skrive kritisk om kampen mot CO2-utslipp, er det grunn til bekymring! Hvor hadde medisinsk forskning vært i dag om vi ikke hadde hatt kritiske motkrefter innen faget? spør Tunstad og minner om hvordan forskeren Rosenkvist ble hengt ut her hjemme da han i 70-åra sa at sur nedbør ikke forårsaket skogdød. Han ble frosset ut, men i ettertid ble det klart at han hadde rett.
– Fra «– Hele klimahysteriet er svindel», en artikkel av Kai Sibbern på NRK 13. april 2007.
This photo by Kjetil Ree is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license. Cropped.
Miljøpartiet De Grønne (MDG) har elementer i seg som minner meg mye om en religiøs og fanatisk sekt. Det virker som at MDG alene eier sannheten om klima- og miljøsaken i vår tid. Budskapet er ekstremt og ensidig med kamp mot blant annet kjøttforbruk, bensin- og dieselbiler, økonomisk vekst, flyreiser og fortsatt olje- og gassaktivitet. De bryr seg lite om hva folket mener, men trumfer igjennom eksempelvis sykkelveier i Oslo mot bydelenes ønsker.
De som ytrer en viss klimaskepsis i det offentlige rom blir raskt fordømt og irettesatt som «vranglærere». Ifølge MDG finnes det bare én sannhet i klima- og miljøsaken, og den er det MDG som ivaretar.
Men det verste med MDGs sekterisme er skremselspropagandaen og dommedagsprofetiene de grønne politikerne bedriver. Her går de de religiøse sektene en høy gang i å skremme folk med både jordens undergang og fortapelse.
– Fra «Er MDG en sekt?», en debattartikkel av Einar Gelius, prest og forfatter, Dagbladets nettutgave tirsdag 11. mai 2021.
Teksten er fra seksjonen