Sekteriske kjønnsaktivister
Fanatisk innstilling
Det blir sagt at enkelte organisasjoner drevet av kjønnsaktivister har tydelige sekteriske trekk med en «vi-og-dem»-holdning og fanatiske innstillinger som «de som er imot oss, er reaksjonære mørkemenn».
This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic license. Cropped.
I Esben Esther Benestad Pirellis engasjerte kronikk i Klassekampen 1. august, finner jeg et snev av den religiøse predikanten. Begeistring etter kjønnsbekreftende behandling utloves. Kjønnseufori mot kjønnsdysfori, litt som himmel og helvete, og riktig kjønn som frelse?
Analyser og advarsler avfeies. Irreversibel hormonbehandling bagatelliseres i strid med Folkehelseinstituttets vurdering. Spesialistteamet ved Rikshospitalet desavueres, de har visst ikke riktig utdanning.
Den som ikke er med meg, er mot meg?
– Fra «Litt religiøst?», et debattinnlegg av Jo Eggen, forfatter, Klassekampen lørdag 15. august 2020, side 38.
Styresmaktene har med sjølvidentifisering av kjønn og den nye kjønnsidentitetsreligionen skapt eit synkehól av vankunne som me nektar å godta at våre ungar og den oppveksande slekta skal ramla ned i.
Skoleelevar lærer nå at konstruksjonen «kjønnsidentitet» er kven ein person verkeleg er. Det me før kalte personlegheit, individualitet eller kanskje sjel, er samla opp i begrepet «kjønnsidentitet». «Kjønnsidentitet» som lausrive frå kroppen er kompetansemål på 4. trinn, i naturfag, for å få eit skinn av å vera fakta.
Kjønnsidentiteten, lærer barna, kan tyda at dei er «fødde i feil kropp». Kjønn er ikkje lenger to, men mange, med basis i kjensler og metafysikk. Foreningen Fri skriv nå bramfritt på nettsidene sine: «Ansatte i skole og barnehage skal ha grunnleggende kompetanse om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, samt ha en forståelse for hva kjønnsmangfold er». Lærarane skal altså marsjera i takt og vedkjenna seg den nye kjønnstrua: jenter kan ha penis, menn kan vera lesbiske kvinner. Men dette var ikkje sant før, og er ikkje sant nå.
– Fra «Kjønnsidentitetsreligionen som skulen forkynner, er eit overgrep mot barna våre», et debattinnlegg av Anne Kalvig, nestleder i WDI Norge, Women’s Declaration International, Stavanger Aftenblads nettutgave tirsdag 7. juni 2022.
Nå oppfører «priderne» seg som om de eier Oslo, at det er gitt at alle roper hurra for dem og at de skal få mange millioner kroner av våre skattepenger hvert år blant annet gjennom foreningen Fri. Og de blir fornærmet hvis noen sier at flagget ikke bør få det privilegium det er å vaie over offentlige bygninger, på fotballbaner etc. Hvor kommer denne frekkheten fra om den ikke skyldes massiv backing fra medier og myndigheter? […] Mange homser og lesber er også kritiske. «De aller fleste homser og lesber går ikke i Pride. Det er flott med mangfold, men Pride står ikke for mangfold (…….). Pride er et autoritært prosjekt og de er ikke ulik autoritære religiøse menigheter når det kommer til meningsmangfold. Organisasjon bak demoniserer alle som er uenige med dem. Hvis folk bare visste ville de nok tenkt seg om før de deltok i Pride», ifølge Tonje Gjevjon som er lesbisk.
– Fra «Verden vil bedras (dedikert til Åge Hareide)», en artikkel av Lars Birkelund, skribent, på nettavisen steigan.no onsdag 7. juli 2021.
Homo-ideologien har sterke religiøse trekk. Ja, jeg våger å kalle det nettopp en ny religion. Og tydeligvis en fanatisk, truende religion. Nåde den som ikke vil gå i paraden! Homoparaden brukes som en terrortrussel. Hvis du ikke går i paraden, fortjener du dom som intolerant, diskriminerende, «homofob»! For «de homofile» er «født sånn» av selveste Skaperen, forstås! De har krav på representasjon i politikken, TV-en, helsevesenet og Kirken.
– Fra «Paraden», et leserinnlegg av Erling Neerland, prest, avisen Dagen mandag 28. januar 2019, side 16.
Les også Homoseksualitet og falne engler
This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license. The image has been cropped.
Men homoseksuelle aktivister som går inn i en masseidentitet, blir upersonlige, som alle andre som slutter seg til sekteriske bevegelser. Nå er de (ca. 1-3 prosent av befolkningen) ikke marginalisert lenger, de har makten.
– Fra «Homoseksuelle aktivister er ikke marginalisert lenger», et debattinnlegg av Nina Karin Monsen, norsk filosof og forfatter, Aftenposten lørdag 10. august 2019, side 34.
Det er begynt å gå opp for mange at organisasjonen Fri er en livssynsorganisasjon, som er blitt gitt særbehandling med rett til å forkynne sitt livssyn, skeiv kjønnsteori, i skole og barnehage. Dette er en mulighet ingen andre livssynsorganisasjoner har.
Dersom det medfører riktighet at noen kommuner har tildelt organisasjonen Fri en særposisjon til å formidle sitt livssyn, vil dette også være i strid med diskrimineringsloven. Hvis organisasjonen Fri skal få tillatelse til å formidle sin lære angående seksualitet, må også andre religioner og livssyn få tilsvarende mulighet til å formidle sin lære om det samme temaet. Foreldre som måtte oppleve at deres barn møter en slik undervisning, bør sende en klage til den aktuelle kommunen med begrunnelse i både barnehageloven og diskrimineringsloven.
– Fra «Hvordan møte skeiv kjønnsteori?», et debattinnlegg av Jorunn Hasle, Varteig, avisen Dagen fredag 29. mai 2020, side 24.
Den sekteriske holdningen «det er bare vi som har rett» kommer tydelig til uttrykk i homobevegelsen og hos aktivister for radikal kjønnsideologi.
Det er både noe dypt paradoksalt, og samtidig forståelig, ved at en bevegelse som historisk springer ut av et ønske om mangfold, og krav om aksept for annerledeshet, i stadig større grad domineres av ledende personer som med voldsom moralsk indignasjon fordømmer alle som ikke uforbeholdent støtter, og alltid har støttet, «saken», definert som det til enhver tid gjeldende radikale prosjektet.
Disse følges av en rekke andre, fra mange partier og organisasjoner, som bare går stille og rolig i takt.
– Fra «Homoelitens intoleranse», en kronikk Torstein Ulserød, rådgiver og jurist i den liberale tenkesmien Civita, Aftenposten tirsdag 13. februar 2018, del 2, side 20-21.
Og det er utrolig hvor lett en slik sekterisme får slippe til i norske medier og hvor ukritisk den behandles av pressen. Man skulle tro at sekterismen får florere fritt i Aftenposten, VG, Dagbladet og Dagsavisen og at redaktører og journalister er talsmenn for den.
Hvor sekterisk media er blitt, ser vi i en overskrift i Aftenposten 10. april 2015, der en biskop som ikke ville ordinere en lesbisk som prest, ble anklaget for å skape avsky for kirken. Den homoseksuelle artisten Tooji skapte avsky blant kristne over hele Norge ved å bruke Frogner kirke til innspilling av en pornografisk sex-video med homosex foran alteret. Da kunne du knapt lese en eneste kritisk kommentar i samme avis. Saken ble lenge ikke nevnt. Etter hvert ble det fremhevet hvor modig Tooji var. Artisten hevdet at å elske er en menneskerett, og at menneskerettigheter må gå foran religion. Og i beste intolerante homofascistiske stil føler han selvsagt også at han som homoseksuell aktivist har all rett i verden til å krenke religion, men at religion ikke har rett til å si noe kritisk om homofile. 
Den samme Tooji ble for øvrig også valgt av Aftenposten som den ene av to jurymedlemmer som skulle dømme i en skrivekonkurranse avisen inviterte til sommeren 2015 for barn og ungdom mellom 13 og 21 år med tema «Hva er moderne kjærlighet?»
Teksten er fra seksjonen