Antisemittisme i muslimske miljøer
Nazistene systematiserte jødehatet på en grusom måte i sine jødeutryddelser og fikk det tyske og østerrikske folk, og mange andre, med seg. Men hatet og løgnene er fremdeles der, selv om navnet på dem som hater, og dem som blir forfulgt, er nye.
Men når det ropes «død over jødene», når synagoger tennes på og jødisk eiendom vandaliseres – da er jeg redd noe av det kommer fra det jødehatet som finnes i islam. Det er mange vers i Koranen om å beskytte og respektere jøder. Men det er også vers om å utrydde jødene. Og det er de som i altfor stor grad kommer til uttrykk.
I Oslos gater ropes oppfordringer til å ta livet av jødene, med ord som er hentet fra islamske tekster. Hvorfor kommer det ikke en kraftig og samstemmig fordømmelse av dette? Finnes det noe program for å motvirke antisemittisme i moskéene? Våger muslimske ledere å slå ned på jødehat når sinnet mot Israel flammer opp?
Og har de arabiske landene gjort noe som helst for å stanse det utbredte jødehatet i befolkningen?
«Selv når muslimske statsledere av og til greier å bruke diplomatisk språk om Israel ute i verden, er moskeene i hjemlandet deres fulle av rop om død over jødene», skriver den pakistanske journalisten Kunwar Khuldune Shahid i den israelske avisen Haaretz.
– Fra «Hvorfor hates jøder på grunn av Israel?», en kommentar av Erling Rimehaug, Vårt Land tirsdag 18. mai 2021, side 16-17.
I fjor ble det rapportert 541 saker i Frankrike der motivasjonen er nettopp antisemittisme. Det er en økning på 74 prosent.
de siste årene har en økning i antisemittisk hatkriminalitet ofte kunne spores til den arabisk-israelske konflikten.
EUs byrå for grunnleggende rettighter (FRA) publiserte i desember 2018 en stor spørreundersøkelse blant Europas jøder. Med 16.500 respondenter i 12 land er det tidenes største undersøkelse blant Europas jøder:
• Der oppgir over 85 prosent av de spurte i Frankrike at den arabisk-israelske konflikten har en innvirkning på deres følelse av sikkerhet.
• 33 prosent av de spurte jødene i Frankrike angir at gjerningspersonen bak angrep kom fra et ekstremt muslimsk miljø. 21 prosent oppga at gjerningspersonen kom fra et venstreekstremt miljø, og 7 prosent oppga en høyreekstrem gjerningsperson.
– Fra «Datteren ble truet med gasskammer», en reportasje ved Helene Skjeggestad, Aftenposten søndag 2. juni 2019, side 1 og 6-8.
Sammen med «homo» og «hore» er «jøde» et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Norske jøder, som utgjør en ørliten minoritet på knappe 1400 personer, forteller om frykt for å vise sin jødiske identitet og tilhørighet. Synagogene i Trondheim og i Oslo må ha omfattende sikkerhetstiltak. I 2010 fortalte foreldrene til en jødisk gutt til NRK at verken lærere eller rektor brydde seg om at sønnen ble utsatt for jødehat og drapstrusler. NRK hadde i forkant av dette brakt nyheten om at jødiske elever i norsk skole opplever jødehat fra muslimske medelever, og at jødehat er blitt legitimt blant mange elever med muslimsk bakgrunn. Guttens mor fortalte at sønnen hadde blitt trakassert over flere år av elever med muslimsk bakgrunn, og at det var snakk om en klar antisemittisk trakassering, som hadde utartet både verbalt og fysisk. De fortalte gutten at alle jøder skal drepes, og brukte kallenavn som «jødesvin» og «jødefaen». Moren reagerte sterkt på tilbakemeldingen fra lærere, som sa at dette ikke var noe de kunne få gjort noe med. Etter at hennes barn hadde fått dødstrusler og skulle skytes fordi han var et «jødesvin» fortalte moren at hun hadde opplevd at en lærer sa: «Dette er noe som skjer med oss alle».
– Fra «Den groteske historien om ‘jødesvinet’», en reportasje ved Robert W. Kvalvaag, forfatter og dosent i religion, livssyn og etikk ved OsloMet, Vårt Land lørdag 3. oktober 2020, side 26-29.
Photo by Larry D. Moore. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
«Jødene fortjener ikke å leve», mener mange i det muslimsk-amerikanske miljøet Ayad Akhtar beskriver i romanen sin. Selv ser han likheter mellom jødedom og islam.
«Det finnes bare én løsning. […] Å drepe alle sammen. […] Hitler gjorde nettopp det Koranen varslet, og som Allah advarte dem om at kom til å skje. [Jødene] har fortjent tyngden av Guds vrede. Igjen og igjen».
Sitatet er hentet fra pakistansk-amerikanske Ayad Akhtars debutroman «Begynnelsen på et farvel», alias «American Dervish», som nylig er oversatt til norsk. Personen som kommer med de jødehatende replikkene, er ikke alene, men kun ett eksempel på antisemittismen som gjennomsyrer store deler av det muslimske miljøet den henter handling fra, også på 1970- og 80-tallet som oppvekstromanen er lagt til.
— Jeg dikter ikke. Holdningene jeg beskriver, er vanlige i det muslimske USA som i resten av den muslimske verden. Som pakistansk-amerikansk gutt vokste jeg opp med dette rundt meg, sier Ayad Akhtar til Dagsavisen. […] Den pakistansk-amerikanske forfatteren er ute etter å utfordre den sunnimuslimske tradisjonen for bokstavelig tolkning av Koranen. Blant annet starter den med at hovedpersonen er på en universitetsforelesning der professoren påpeker at nyere forskning har avdekt flere litt forskjellige versjoner av Koranen, som slik utfordrer den kanoniserte versjonen.
— I kristendommen er tekstkritikk gammelt nytt. I sunniislam er muligheten for det svært radikal, men desto viktigere. Endring må skje.
— Fra «Jødehat på amerikansk», en artikkel av Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen tirsdag 8. mai 2012, side 26.
I antisemittismens moderne form som oppsto på slutten av 1800-tallet, blir jødene som folkegruppe tilskrevet den paradoksale egenskap av å være både undermennesker og overmennesker: undermennesker i form av en biologisk eller kulturell mindreverdighet, overmennesker i og med konspirasjonsteorien om at de styrer mediene, finanssektoren og bruker venstreideologier (som bolsjevismen) instrumentelt for å ta kontroll over samfunn, land, kontinenter eller hele verden. Fabrikasjonen «Sions vises protokoller» er det klassiske eksempelet på antisemittismens historiske kobling mellom rasisme og konspirasjonsteori.
— Fra «Fordekte konspirasjonsteorier», en kronikk av Remi Nilsen, ansvarlig redaktør norske Le Monde diplomatique nr. 6 i 2015, juni 2015, side 2.
Teksten er fra seksjonen