Myter og fakta om nye religiøse bevegelser 

Sekterisme – et historisk perspektiv

Ingen større religion – kristendom, jødedom, buddhisme, islam – startet som en stor religion. Alle startet som sekter. Det var alltid én person som hadde noen ideer, fant noen som fulgte ham, og utviklet en sekt basert på disse ideene. I Bibelen blir kristendommen kalt sekt og Paulus sektleder:

Den mannen der har vist seg å være den rene pest. Han skaper uro blant alle jøder rundt i verden og er leder for nasareersekten (Apostlenes gjerninger 24,5).

Paulus sa i sin forsvarstale foran Felix, guvernør av Judea 53-60 e.Kr.:

Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære (Apostlenes gjerninger 24,14).

Fader Moons bevegelse er bare litt over 60 år gammel. Enhver ny religiøs bevegelse går til å begynne med gjennom en fase med forfølgelse og kontroverser. Myter oppstår. Man hører ville rykter, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

De som tror på disse mytene, mangler ofte en forståelse av religionshistorie og hvordan de aller fleste religioner har utviklet seg.

For 2 000 år siden var Jesus selv så kontroversiell at de religiøse lederne på den tiden slo seg sammen for å rydde ham av veien. De tidlige kristne ble forfulgt på en grusom måte i Romerriket i nesten 400 år.

Baptistene, kvekerne, mormonerne, syvendedags-adventistene, metodistene, Frelsesarméen og Jehovas vitner ble i sin tid alle utsatt for forferdelig forfølgelse. Slike bevegelser var alle omgitt av misforståelser og ble møtt med stor intoleranse, vold og av og til en hysterisk mobb. Joseph Smith, grunnleggeren av Mormonkirken, ble drept av en slik mobb. George Fox, grunnleggeren av kvekerne, ble fengslet i årevis på grunn av sin tro. Medlemmer av Frelsesarméen ble mange ganger angrepet av en rasende mobb, slått, sparket og til og med drept. Fader Moon ble fengslet seks ganger uten å ha begått noen forbrytelse.

Den norske predikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) ble arrestert mange ganger, satt lenge i fengsel uten dom og sonet over ti år for å forkynne Guds ord. Selv den norske Grunnloven var lenge dypt sekterisk i og med at dens opprinnelige paragraf 2, den såkalte jødeparagrafen, utestengte annerledestroende fra riket.

Meningen med forbudet mot jøder var å utestenge de som tilhørte det mosaiske trossamfunn, ikke jøder som rase. Det ser en av ordlyden for øvrig, som avviste munkeordener og jesuitter, dvs. katolsk tro. Grunnloven var således intolerant overfor andre livssyn enn den evangelisk-lutherske religion, men ikke rasistisk. At dette er den historisk riktige fortolkning fremgår også av Frede Castbergs verk om norsk forfatningsrett.
— Fra «Grunnloven ville utestenge tro, ikke rase», et debattinnlegg av Odd Langaas, advokat, Aftenposten torsdag 9. januar 2014, Kultur & Meninger-seksjonen side 6.

Public domain image. Cropped.

«Menneskene avviser sine profeter og dreper dem, men de elsker sine martyrer og ærer dem de har myrdet».
— Fjodor Dostojevskij, russisk forfatter, 1821-1881.
— (Sitert fra «Ord for dagen», Dagsavisen søndag 14. september 2003, side 43).