Sekterisme hos Rødt og kommunister

Sterke krav til rettroenhet

Kommunistpartiet er blitt kalt en sekt styrt fra Moskva. Arbeidernes kommunistparti (AKP) blir sammenlignet med en sekt.

«Religion er opium for folket,» skrev Karl Marx. Dette er av senere kommunistbevegelser forstått som: «Du skal ikke ha andre guder enn kommunismen.» I motsetning til sekulære politiske bevegelser , som vil at stat og religion gjensidig skal la hverandre i fred, har kommunismen i likhet med andre religiøse politiske bevegelser, aktivt motarbeidet andre livssyn.
Kommunistbevegelser er, som religiøse, også sterkt sekteriske. Dette følger av sterke krav til rettroenhet blant dens tilhengere. Dette følger igjen av et annet trekk kommunismen har felles med øvrige religioner: De insisterer alle på å forstå dagens samfunn ut fra noen gamle og hellige tekster. […] En del religiøse bevegelser har det trekk ved seg at de enten forfølger, eller i det minste ekskommuniserer sine frafalne. Mange som har brutt med kommunistiske bevegelser kan rapportere at de er blitt ekskommunisert av tidligere venner. Mindre rettroende som ikke selv finner veien ut, blir gjerne ekskludert, lyst i bann og ekskommunisert. I religiøse bevegelser er det gjerne nettopp slik nye retninger og sekter oppstår.
– Fra «Rødt – et religiøst parti?», en kronikk av Fredrik Mellem, leder i Oslo Arbeidersamfunn og styremedlem i Oslo Arbeiderparti, Klassekampen torsdag 19. oktober 2017, side 22-23.

Et system av instrumentelle felleshandlinger og av ideologisk og psykologisk karakter, som innbyrdes påvirket hverandre, ble igangsatt i 1974. AKP utviklet seg til et enda mer totalitært, sekterisk og ekstremistisk parti. […] Høsten 1974 gikk det opp for AKPs ledelse at partiet hadde for få arbeidere i sin midte. Arbeiderklassens fravær skulle løses ved at AKP skapte sin «egen arbeiderklasse».
Gymnasiaster, studenter, intellektuelle og andre i «småborgerlige» yrker ble derfor kommandert ut, i såkalte vanlige yrker og jobber. Det oppsto et voldsomt press mot medlemmer som satt i trygge stillinger de selv syntes var interessante — ingen ville bli karakterisert som småborger eller karrierist. Mange av dem valgte jobbskifte i stedet for å melde seg ut.
Våren 1975 samlet sentralkomiteen i AKP seg om det 100 sider lange dokument «Teser om høyreavviket», skrevet av Tron Øgrim. Det ble innledet en klappjakt på en imaginær 5. kolonne og dermed avvikende ideer som kunne tolkes som høyreavvik.
Pål Steigan, som overtok etter Sigurd Allern etter oppgjøret mot «høyreavviket», hevder at dette oppgjøret var som en «katarsis, en renselse, eller en demonutdrivelse». Steigan gjorde bruk av religiøse termer for å beskrive oppgjørets karakter — AKP skulle renses for politisk ondskap.
Farlige og skadelige politiske tanker skulle lukes bort. Ugressmiddelet var kadervurderingen, som innebar at det enkelte medlem selv måtte legge frem sine svake og sterke sider i partilagene der de øvrige medlemmer kritiserte og domfelte den vurderte.
Medlemmene måtte så avgi et skriftemål og formulere en selvkritikk dersom kadervurderingen ikke falt heldig ut, noe den ofte ikke gjorde på grunn av de sterke kravene til politisk korrekthet. En slik blottstilling kombinert med selvransakelse, handlet ikke bare om politiske feil, også personlige og familiemessige forhold ble trukket inn.
    — Fra «Da AKP renset ut ondskap», en kronikk av Bjørn Westlie, historiker, forfatter, førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Vårt Land fredag 14. juni 2013, side 40.

I et knapt tiår, fra slutten av nittitallet til 2007-2008, var Lars Akerhaug aktiv i en rekke internasjonale solidaritetsbevegelser. Han var medlem i AKP (Arbeidernes Kommunistiske Parti) og Rød Valgallianse og var i en periode internasjonalt ansvarlig i sistnevnte. Nå har han skiftet standpunkt. I en artikkel i siste nummer av det konservative tidsskriftet Minerva skriver han om sin «glideflukt mot høyre».
I artikkelen fremmer Akerhaug to hovedpåstander:
• Venstresida mener den forvalter sannheten og «det gode». Dette forholdet speiler samtidig kampen mellom «de sterke og de svake» globalt, hvor de svake samtidig representerer det gode.
• At denne overbevisningen om å alltid ha rett fører til at venstresida blender ut de delene av virkeligheten som ikke passer inn i eget verdensbilde.
— Fra «Til sengs med fienden», en artikkel av Mirjam Sorge Folkvord i Klassekampen mandag 29. juli 2013, side 4-5.
Kommunismen kan da også føres tilbake til hemmelige små sekter i Frankrike på 1830- og 1840-tallet.
Kommunistgruppene som fantes på den tiden var gjerne organisert som hemmelige små sekter. De hadde røtter i ytterste venstre fløy av den franske revolusjonen, representert ved rabulisten Gracchus Babeuf. Ut av dette vokste blant annet De rettferdiges forbund, en hemmelig gruppe tyske emigranter og håndverkere. Utover 1840-tallet ble stadig flere medlemmer av forbundet misfornøyd med den sekteriske politikken, og utenfra ble de kritisert av Marx og Engels, som mente at tiden var over for hemmelighold og drømmeri. Organisasjonen tok kontakt med sine to kritikere for å legge an en ny linje.
Resultatet ble en oppvask der det meste fikk gjennomgå. Den hemmelige ledelsen ble byttet ut med et ordinært organisasjonsdemokrati, og bruken av mystiske ritualer, løfter om dødsstraff mot svikere og liknende, ble fjernet. Fra å være en liten sekt som drømte om heltemodige kupp, skulle forbundet bli en åpen organisasjon […]. Organisasjonen skiftet navn til Kommunistenes forbund, og den nye linjen ble oppsummert i «Det kommunistiske partis manifest», skrevet av Marx og Engels.
– Fra «En handlingens Marx», en artikkel av Oscar Dybedahl, filosof, Klassekampen lørdag 5. mai 2018, side 26-28. 

«Jeg skriver denne boken om oppveksten på innsiden av den sagnomsuste AKP (m-l)-bevegelsen, og om det å bli kristen.» Slik introduserer Tania Michelet sin bok «Min egen vei fra Mao til Gud» (2020). […] Oppvekstmiljøet blir omtalt slik. «Jeg vokste opp i flere hjem, da både pappa og mamma giftet og skilte seg mer enn én gang. I disse hjemmene var religion erstattet med politisk ideologi, man snakket om revolusjon framfor hyggelige ferieopplevelser.» «I dette miljøet vokste jeg opp og lærte å dyrke nettopp Mao, Marx og Lenin uforbeholdent, uten å stille spørsmål, men jeg følte aldri at jeg passet inn.» «Jeg føler at jeg som m-l-barn har vært levende begravd, omsluttet av en fanatisme som jeg ikke hadde eierskap til, men som truet med å virvle meg med i et dragsug, lenger og lenger ned.» […] Som kommentar til sin fars bok «Brev fra de troende», skriver Tania: […] «Hele boken er et opprop mot tvang. Men tvang ikke ml-erne selv sine barn inn i en tro? Jo, … i hvert fall meg. Han så på revolusjonen som en så opplagt løsning at alternativer var utenkelige.»
Røde pionerer var navnet på AKPs barnegruppe. Der ble Tania sendt med rødt tørkle rundt halsen festet med en gullnål med bilde av Mao.
De skrev slagord på plakater som de skulle gå i barnedemonstrasjon med. «Formann Mao lenge leve!» «Stopp USA-imperialismen!» Men det hendte at Tania syv år gammel snek seg av gårde hjemmefra tidlig søndags morgen, for å gå på søndagsskole med andre barn. «Jeg fant trøst og støtte i Jesus, men følte at det ikke var lov.»
– Fra «Fri kjærlighet eller familieverdier», et debattinnlegg av Jon Kvalbein, norsk pedagog, redaktør og skribent, avisen Dagen onsdag 20. januar 2021, side 17.

Kommunismen er en utopisk-revolusjonær og radikalt kollektivistisk ideologi. Den kommunistiske utopi er det klasseløse samfunn, en fullkommen tilstand uten undertrykkelse og urettferdighet – et slags jordisk paradis. I dette idealsamfunnet kan mennesket endelig realisere sitt fulle potensial.
Men veien til det klasseløse samfunn går gjennom væpnet revolusjon og «proletariatets diktatur». I realiteten hviler kommunismen på en grunnleggende individforakt – individets rettigheter ofres for realiseringen av den utopiske samfunnsvisjon.
Sett fra kommunismens ståsted er historien en naturnødvendig prosess: Intet kan stå i veien for revolusjonens juggernaut, ethvert individuelt avvik knuses under det uavvendelige Fremskrittets vognhjul.
Resultatet er kompromissløs intoleranse for annerledestenkende – en fanatisk tro på at man selv besitter den absolutte sannhet. Kommunismen er et «trossystem», slik Hagtvet skriver. Ideologien hviler på en rekke trospostulater som dens tilhengere fastholder med fanatisk glød. De siste hundre år har tydelig vist hvordan kommunismen arter seg som en politisk vekkelse, hvor mennesker ser «lyset» og rives med av en kollektiv begeistring som gjør dem blinde for motforestillinger. […] Med jevne mellomrom dukker det opp apologier for kommunismen, uten at det medfører noen offentlig fordømmelse. Slik bør det ikke være i et liberalt demokrati med en velutviklet historiebevissthet. I norsk offentlighet har det aldri vært tatt et generaloppgjør med kommunismen som et totalitært og voldslegitimerende tankesystem.
Det er all grunn til å være antikommunist – kommunismen er en menneskefiendtlig ideologi.
– Fra «Kommunismen er en menneskefiendtlig ideologi», et debattinnlegg av Carl Müller Frøland, idéhistoriker, Nettavisen tirsdag 14. september 2021.

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Myter og fakta