Europeisk antisemittisme
I løpet av 1100- og 1200-tallet utviklet det seg nye antijødiske anklager: blant annet påstanden om at jødene myrdet kristne barn som et ledd i sine religiøse ritualer. I billedkunst, drama, satire og legender ble jødene også identifisert med Antikrist og djevelen.
Disse anklagene ledet både i middelalderen og tidlig moderne tid til voldelige forfølgelser – med pogromene under Svartedauden midt på 1300-tallet som kulmineringspunkt. Reformasjonen på 1500-tallet brakte ikke slutt på demoniseringen. Martin Luther fremstilte i sine senere verker jødene som djevelens barn, og hevdet at de arbeidet for å skade den kristne majoriteten. […] I løpet av det 19. århundret vokste det frem en ny form for antijødisk fiendtlighet, som gjerne omtales som «den moderne antisemittismen». […] For det første hentet den ideologisk næring fra tidens raseteorier: påstander om at menneskeheten var inndelt i ulike raser med forskjellig verdi. Antisemittene hevdet at Jødens «negative» egenskaper var nedfelt i blodet. Med dette utgangspunktet kunne de konkludere med at en jøde forble en jøde selv om hun eller han konverterte til kristendommen.
Antisemittismen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var også knyttet til kritikken av det moderne. Jødene ble beskyldt for å styre den moderne pengeøkonomien, for å undergrave tradisjonelle kristne verdier, for å spre liberalisme, sosialisme og feminisme, og for å beherske pressen. […] Etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 ble antisemittismen i Europa radikalisert. Påstander om at en jødisk sammensvergelse sto bak utbruddet av verdenskrigen, revolusjonen og de økonomiske vanskelighetene etter krigen ble spredt på kryss og tvers av Europa. Særlig i landene som gikk tapende ut av første verdenskrig oppsto det nasjonal nederlags- og krisestemning. En av organisasjonene som vokste frem i dette klimaet var det tyske nazipartiet, NSDAP.[…] Kjernen i nazistenes antisemittisme var tanken om at kampen mellom ulike «menneskeraser» var drivkraften i historien og politikken. «Den germanske» og «jødiske¬ rasen» ble beskrevet som evige¬ fiender. Konspirasjonsteorier spilte også en helt sentral rolle¬. Nazistene hevdet at jødene over hele verden arbeidet i det skjulte for å oppnå verdensherredømme¬.[…] Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 iverksatte NSDAP en forfølgelses- og diskrimineringspolitikk, som etter utbruddet av 2. verdenskrig ble radikalisert til en systematisk drapspolitikk. 6 millioner jøder – kvinner og barn – ble myrdet. Fra Norge ble 773 jøder deportert. Holocaust er slik sett det absolutte kulmineringspunktet i antisemittismens historie.
– Fra «Samme fenomen, nye ord», en kronikk av Kjetil Braut Simonsen, forsker og prosjektmedarbeider ved jødisk museum i Oslo, Vårt Land lørdag 29. desember 2018, side 38-39.
Siden er fra seksjonen