Medias «fakta» er ofte vridde
«Dokumentasjon» som skal se ut som fakta, er ensidig utplukket informasjon
«Politimannen trakk våpenet i en travel gate, og publikum ble redd.» Slik oppsummerte flere norske medier en hendelse som skjedde i en av Oslos travleste gater. Bakgrunnen for at politiet trakk våpenet var at en ustabil mann med kniv kom løpende mot politifolkene.
Jeg ønsker å spørre et samlet norsk mediekorps om dette var en klok og riktig fremstilling av saken? Min påstand er at dette var et krampaktig forsøk på å snakke negativt om politiets bevæpning. Jeg mener at denne måten å fremstille et godt stykke politiarbeid som noe samfunnsfarlig, avdekker usunne tendenser innen norsk presse.
Bare et farget mediekorps kunne fremstille en sak hvor politiet står i en livstruende situasjon og redder publikum fra overhengende livsfare som en situasjon som taler mot politiets bevæpning.
— Fra «Mediene har mistet evnen til å tenke selv», et debattinnlegg av Harald Skibelid, politibetjent, Ordensavdelingen, Oslo politidistrikt, Aftenposten torsdag 22. januar 2015, del 2, side 15.
Ofte er ensidig utplukket informasjon kommet journalister i hende fra interesseorganisasjoner eller lobbyister, uten at det opplyses hvor opplysningene kommer fra. Kildene holdes bevisst skjult, slik at leserne blir ført bak lyset og tror det er objektiv journalisme de blir servert.
Denne høsten har pressen kikket stortingspolitikerne i kortene. Journalister er ikke like flinke til å blottlegge strategiene til alle dem som jobber i kulissene for å påvirke politikernes beslutninger – via mediene.
Men når skandaler utrulles og klanderverdige forhold avdekkes i mediene, står det ofte strategiske interesser bak. […] Og ofte forblir den rollen disse aktørene spiller, mer eller mindre skjult for publikum: Enten ved at de ikke synes i i det hele tatt, eller ved at de opptrer som idealistisk motiverte stemmer, der deres særinteresser i saken ikke undersøkes eller utspørres.
En grunnlæresetning innen strategisk kommunikasjon og lobbyisme er som følger: Man får lettest gjennomslag for et krav om man lykkes med å få sin foretrukne løsning til å fremstå som en kamp for allmenn rettferdighet eller medmenneskelighet – og ikke som en særinteresse.
Om du for eksempel jobber for høyere lønn til en yrkesgruppe, er det smart å fokusere på en uskyldig tredjepart som blir skadelidende hvis profesjonen du jobber for, ikke får sine ønsker oppfylt, heller enn å gå rett til yrkesgruppens egne behov. Særinteressene bør altså dempes i mediene, for ikke å si maskeres.
– Fra «Er journalister nyttige idioter for særinteresser?», en artikkel av Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Aftenposten fredag 3. desember 2021, side 37.
Spådommene om det amerikanske valget er bare ett av flere eksempler den siste tiden (brexit er et annet) på at de såkalte ekspertene innen akademia, tenketanker og media ikke alltid vet hva de snakker om. I saker som har med politikk og økonomi å gjøre, kan vi ikke lenger stole på dem (om vi noen gang har kunnet gjort det). De kan ha sine doktorgrader, de kan ha lest alle «relevante» teoretikere, de kan ha diskutert med likesinnede og fått priser. Og de kan ha alle sine fakta på plass. Likevel tar de feil. […] En grunn til at mange er skeptiske til de «fakta» såkalte «eksperter» legger fram, som i oppløpet til brexit, er at de påståtte fakta ofte er konstruerte eller vridde. Det gjelder typisk «dokumentasjon» som «tenketankene» legger fram, som skal se ut som fakta, og som man har brukt mye tid på å presentere på en «seriøs» måte med masse tall og henvisninger, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være ensidig utplukket informasjon.
– Fra «Kjempesjokk i kvasiland», en kronikk av Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist, Klassekampen torsdag 17. november 2016, side 12-13.
I en undersøkelse som Research Institute on International Change ved Columbia University foretok blant 240 ledende amerikanske journalister og mediafolk i 1979-80, fant forskerne Stanley Rothman og S. Robert Lichter at 86% av dem sjeldent eller aldri går til kirke eller i synagogen. Den generelle atmosfære blant medie-eliten er uhyre verdslig, om ikke rett og slett antireligiøs. Media inntar oftest en skeptisk holdning til religiøse spørsmål, særlig hva nye religiøse bevegelser angår. Selvsagt er det veldig vanskelig for en utenforstående med en negativ holdning å bedømme et menneskes religiøse tro. Derfor er det stor fare for vår religiøse frihet, hvis ikke-troende får lov til å dømme troende, slik media i stor grad gjør i dag.
Hva tror journalisten på? Journalistenes storting er rødt. Slik det har vært hver gang medieundersøkelsen har blitt presentert på Nordiske Mediedager. Men hvordan ville svarene sett ut om de ble spurt om hvilket livssyn de har?
Nordiske Mediedager har siden 1999 gjennomført en omfattende opinionsundersøkelse for mediesektoren. Her avdekkes blant annet […] hvordan journalister og redaktører ser på seg selv og sitt arbeid og hvordan de ville stemt om det var stortingsvalg i dag. Også i år ville det blitt flertall for Ap, SV og Rødt om bare journalistene fikk stemme.
Men en ting er hva journalistene stemmer. En annen ting er i hvor stor grad dette påvirker journalistikken. […] Om redaksjonslokalet er rødt, krever det at man bruker ekstra ressurser på å forstå andre politiske ståsted.
På samme måte med livssyn. Og da snakker jeg ikke kun om institusjonaliserte, religiøse livssyn. Alle har et livssyn, en måte å tolke og forstå verden på. Dette former deres syn på meningen med livet og hva som er rett og galt, løgn og sannhet. […] Det er helt riktig at menneskers livssyn er en personlig ting. Men den er ikke privat. Den påvirker vårt liv i offentligheten, og da må journalister og redaktører gå foran i åpenhet på dette området.
– Fra «Hva tror journalisten på?», en artikkel av Jarle Haugland, daglig leder i Familie og Medier, Vårt Land lørdag 21. mai 2016, side 29.
Blant de spurte i undersøkelsen [en undersøkelse Norstat gjorde på vegne av Aftenposten 26. mars – 1. april 2019] mente også mer enn halvparten (57 prosent) at enkelte norske journalister har for nære forbindelser til politikerne de skriver om. En stor andel (63 prosent) sier at de ikke har tillit til at norske medier dekker alle politiske partier og interesser like kritisk.
Medieforsker Gunn Enli ved UiO mener det er høye tall. […] Hun påpeker at det alltid har vært tette bånd mellom politikere og journalister, men at det blir mer debattert enn før.
– Kanskje er det mer synlig nå. Men NRK har jo blitt kalt ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting, journ. anm.) av enkelte siden 1970-tallet. Så diskusjonen om politisk slagside i mediene er ikke ny, sier hun.
– Fra en reportasje ved Caroline Enge og Morten Schwencke i Aftenposten torsdag 4. april 2019, side 38-39.
— Fra «Journalisten – bølle eller gentleman?», en kronikk om medienes moralske ansvar av Åge Korsvold, tidligere konsernsjef i Storebrand, Aftenposten, lørdag 5. april 2003, side 9.
Seriøs forskning viser at det er nettopp de som er blitt utsatt for kidnapping og trosnedbryting, dvs. de som er blitt «hjernevasket» av anti-sekt-bevegelsen, som er blitt virkelig negative eks-medlemmer. Det er disse spesielt utvalgte eks-medlemmene anti-sekt-bevegelsen lar media intervjue. Media tjener dessuten store penger på sensasjonspregede historier. Forvridde historier om sekter er av den grunn et yndet tema. Dr. Henry O. Thompson ved Unification Theological Seminary, New York, sier om medias holdning:
«I all denne forfølgelsen har de ateistiske trosnedbryterne og anti-sekt-bevegelsen (som selv er en sekt) hatt enormt mye hjelp fra media. Uten å ta hensyn til sannhet eller integritet, har media satset på det sensasjonelle som en måte å selge sine ‘nyheter’ på, uten å bry seg med å sjekke fakta, samtidig som de anklager de nye religionene for å føre folk bak lyset!» (Fra en artikkel i Unification News, januar 1987, side 11).
Teksten er fra seksjonen