Abe-attentatet. Ordet «sekt» er et verktøy for diskriminering

Kampanjen mot Enhetskirken i Japan er nok et notorisk eksempel på bruken av «sekt»-stempelet for å diskriminere upopulære minoriteter.

av Massimo Introvigne, italiensk religionssosiolog, publisert 2. september 2022 av Bitter Winter, et magasin for religionsfrihet og menneskerettigheter. Gjengitt med tillatelse.

Artikkel 6 av 7. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3, artikkel 4, artikkel 5, artikkel 7.

6. juni 2014 besøkte Japans statsminister Shinzo Abe pave Frans i Vatikanet. Abe ga paven en kopi av et japansk «hemmelig speil» fra 1600-tallet. Det ser ut som et vanlig speil, men når det blir stilt opp i riktig vinkel til å fange opp en solstråle, avslører det et bilde av Jesus Kristus. Kristne i Japan måtte bruke de hemmelige speilene på den tiden ettersom du ble henrettet hvis du ble tatt med et kristent bilde eller symbol.

Abe ba den katolske kirken om unnskyldning for de mer enn 5.000 katolikkene som ble drept i Japan under forfølgelsene på 1500- og 1600-tallet og senere. Mange av dem ble korsfestet.

Så sent som i 1829 ble tre kvinner og tre menn paradert gjennom gatene i Osaka og korsfestet for å være medlemmer av den «onde sekten» kristendom – kanskje var de ikke det – og for å rekruttere tilhengere ved å bruke svart magi.

Abes unnskyldning var prisverdig, men ser ut til å angå grusomheter fra en fjern fortid. Eller kanskje ikke. Forskere som James T. Richardson og Wu Junqing har bemerket at ikke mye har endret seg fra tiden da hekser ble brent i Vesten, og «onde sekter» ble blodig forfulgt i det keiserlige Kina og Japan. Den eneste forskjellen er at svart magi er blitt til hjernevask i vår sekulære verden, et pseudovitenskapelig begrep, som antyder at «sekter» nå forhekser tilhengerne sine gjennom mystiske psykologiske teknikker.

Abe ba om unnskyldning for forfølgelsen av kristendommen i Japan som en «ond sekt», som brukte svart magi. Ironisk nok blir attentatet på ham brukt til å oppfordre til å slå ned på «sekter» generelt og stemple Enhetskirken / Familieforbundet som «sekt», som får donasjoner ved hjelp av hjernevasking, den moderne versjonen av svart magi. Den forvrengte logikken som støtter disse påstandene, er basert på det faktum at Abes attentatmann hatet Enhetskirken fordi moren hans ga kirken store donasjoner for tjue år siden. Han drepte Abe for å straffe ham for å ha deltatt via video på begivenheter i regi av en organisasjon med tilknytning til kirken. I stedet for å skylde på attentatmannen og hatkampanjene, som kan ha oppildnet ham, mot Enhetskirken, er det ofrene som skal dømmes, i en spektakulær demonstasjon av både logikk og rettferdighet snudd på hodet.

Public domain image Oversikt fra 1647 over flere sekter og trosretninger i England og andre land, med kort illustrasjon av deres angivelig falske og farlige trossetninger. Øverst fra venstre: Jesuitter, Walisisk vranglærer (Hevdet han var Kristus), Arminianister (Motstandere av den kalvinske predestinasjonslæren), Arianere (Trodde Jesus var forskjellig fra Faderen og underordnet ham), Adamitter (Ville gjenskape tilstanden før syndefallet ved å være nakne), Libertinere (Antinomister eller fritenkere) (bilde av mann som går løs på de ti bud med hakke), Antescripturians (Betraktet ikke Bibelen som hellig autoritet), Sjelesovere (Trodde de døde sover helt til oppstandelsen), Anabaptister (Gjendøpere), Familister (Familia Caritatis, dvs. kjærlighetsfamilie – Family of Love), Søkere (Seekers, forløpere for kvekerne), Divorcers (Fraskilte, bilde av mann som slår sin kone). Foto: Wikimedia Commons

Men hva er en «sekt»? Et stort flertall av religionsforskere er enige om at det ikke finnes noen sekter. «Sekt» er utelukkende en merkelapp som brukes til å diskriminere grupper som mektige lobbyer, uansett grunn, ikke liker. Det har ikke alltid vært slik. «Sekt», og tilsvarende ord brukt i andre språk avledet fra det latinske ordet «secta», som det franske «secte», hadde en presis betydning i sosiologien på begynnelsen av det 20. århundre. Det indikerte unge religioner, der de fleste eller alle medlemmer hadde konvertert som voksne i stedet for å være født i troen. Eksemplet som ble brukt av de tidlige sosiologene, var at Jesus og apostlene var en del av en «sekt», ettersom ingen av dem ble født som kristen; de var alle omvendte jøder. Etter noen århundrer utgjorde de som ble født kristne, flertallet, og kristendommen utviklet seg fra «sekt» («secte» på fransk) til kirke. De fleste av de lærde som brukte denne terminologien, var selv kristne, og for dem hadde ordet «sekt» tydeligvis ingen negative implikasjoner.

Men i løpet av det 20. århundre, med enkelte eldre tilfeller, begynte en ny vitenskap, kriminologi, å bruke ordet «sekt» med en helt annen betydning. En «sekt» var en religiøs gruppe som systematisk begikk forbrytelser, eller sannsynligvis ville begå forbrytelser i fremtiden. Denne betydningen av «sekt» var lik uttrykket «ond sekt», som ble brukt for å forfølge og korsfeste kristne i det keiserlige Japan. Det skapte også forvirring. En sosiolog på 1960-tallet spurte om Jesus og apostlene var del av en «sekt». Man burde ha svart ja basert på tradisjonelle sosiologiske kategorier. Men den kriminologiske bruken av begrepet hadde gjort sitt inntog i media. Derfor risikerte man at begrepet ville bli misforstått, og bli anklaget for å ha stemplet de første kristne som kriminelle.

Public domain image. Cropped.

Av den grunn, i det minste siden 1980-tallet, har internasjonale religionsforskere, ledet av den britiske sosiologen Eileen Barker, gått bort fra ordet «sekt» og tatt i bruk «nye religiøse bevegelser» for de nyetablerte gruppene der de fleste medlemmene var førstegenerasjonskonvertitter. Religionsforskere var klar over at kriminologer brukte ordet «sekt», og benektet ikke eksistensen av grupper som rutinemessig begår forbrytelser i religionens navn. Slike grupper fins blant «nye», men også blant «gamle» religiøse tradisjoner – slik som nettverk av pedofile katolske prester eller terrorister som bruker eller misbruker navnet islam. Ettersom ordet «sekt» bare ville skape forvirring, tok religionsforskerne i bruk andre uttrykk, som senere inkluderte «kriminelle religiøse bevegelser», foreslått av undertegnede.

Kriminelle religiøse bevegelser er grupper som systematisk begår eller i det minste oppfordrer til å begå vanlige forbrytelser som fysisk vold, voldtekt, barnemishandling eller drap. Siden slutten av 1960-tallet dukket det opp aktivistiske «anti-sekt»-grupper som etterlyste restriksjoner for aktivitetene til «sekter». De ble ikke definert som bevegelser som begår vanlige forbrytelser som drap eller seksuelle overgrep, men som grupper som er skyldige i en innbilt forbrytelse – hjernevask. Ordet «hjernevask» ble laget under den kalde krigen av CIA for å betegne mystiske teknikker, som angivelig ble brukt av de kinesiske maoistene og sovjeterne for nesten umiddelbart å kunne gjøre ellers «normale» borgere til kommunister. Ordet ble senere brukt om «sekter». Innen 1990 var det blitt avslørt av religionsforskere som et pseudovitenskapelig begrep, som simpelthen ble brukt for å diskriminere visse grupper. Begrepet ble avvist av domstolene, i det minste i USA.

Abe-attentatet blir nå brukt for å gjenopplive det for lengst forlatte begrepet «hjernevask» og teorier som hevder at dårlige «sekter», i motsetning til gode «religioner», rekrutterer medlemmer og givere ved hjelp av mental manipulasjon. Akkurat som under de europeiske heksejaktene og den japanske forfølgelsen av kristne – som Abe ba om unnskyldning for – må det sies at både anklager om svart magi – som hjernevask rett og slett er den sekulariserte versjonen av – og om å støtte en «ond sekt» bidrar til å dehumanisere, diskriminere og forfølge dem som blir anklaget for det. I dag kommer de etter Enhetskirken. I morgen kan de komme etter hvilken som helst religion som blant sine fiender har lobbyer kraftige nok til å overtale media at det er en «sekt».

Oversatt til norsk av Knut Holdhus

Tilbake til nyhetssiden