Abe-attentatet. Donasjoner til Enhetskirken: Skille fakta fra fiksjon

Media har tatt for god fisk anklagen fra advokater som motarbeider Enhetskirken, om at «ofre» blir svindlet ved hjelp av «åndelige salg». Den virkelige historien er annerledes.

av Massimo Introvigne, italiensk religionssosiolog, publisert 3. september 2022 av Bitter Winter, et magasin for religionsfrihet og menneskerettigheter. Gjengitt med tillatelse.

Artikkel 7 av 7. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3, artikkel 4, artikkel 5, artikkel 6.

Terroren under den franske revolusjonen tok livet av rundt 30.000 prester, nonner og lekkatolikker. For å oppildne opinionen mot den katolske kirken brukte arkitektene bak terroren et argument de visste alltid var effektivt – penger. Utallige trykksaker, tidsskriftartikler og karikaturer viste grådige prester, som ruinerte familier ved å be om donasjoner i største laget.

Rettferdiggjøring av et folkemord: propaganda fra kommunistpartiet i Mongolia mot «grådige» munker. Fra samlingen til det nå nedlagte Memorial Museum of the Victims of Political Repression, Ulaanbaatar, Mongolia. Foto: Massimo Introvigne.

Kommunistisk propaganda hadde lært av dette og brukte det. Da Mongolia var under kommunistisk regime, ble rundt 60.000 buddhistiske munker drept. Regimet hadde gjort sine forberedelser med en massiv kampanje med propagandaplakater, der munker ble avbildet som vampyrer som suger blodet til den mongolske befolkningen ved å be om store donasjoner.

Vi er nå vitne til at den samme propagandaen blir brukt mot Enhetskirken / Familieforbundet i Japan etter attentatet på Shinzo Abe. Attentatmannen hevdet at han ønsket å straffe Abe for å ha sendt en video til ett arrangement i regi av en organisasjon knyttet til Enhetskirken, og en melding til en annen begivenhet. Enhetskirken var en gruppe morderen hatet fordi han trodde morens donasjoner til kirken hadde ført til at hun gikk konkurs.

Hiroshi Watanabe, advokat som er fiendtlig innstilt til Familieforbundet, på en pressekonferanse etter attentatet på Shinzo Abe, Japans tidligere statsminister, 8. juli 2022. Foto: Skjermdump / Bitter Winter

I Japan er det en gruppe som motarbeider Enhetskirken, kjent som Nasjonalt nettverk av advokater mot åndelige salg (National Network of Lawyers Against Spiritual Sales). De hevder at utallige japanere er blitt ruinert både av donasjoner og kjøp av verdiløse gjenstander solgt av Enhetskirken til en urimelig pris.

«Åndelige salg» er en betegnelse som venstreorienterte medier i Japan som var sterkt imot Enhetskirken, fant på en gang på 1980-tallet. Et selskap kalt Happy World importerte vaser og miniatyrpagoder til Japan og solgte dem. Noen av de som kjøpte dem, var knyttet til andre små nye religioner enn Enhetskirken, og erklærte at disse håndverksproduktene var gjennomsyret av god åndelig energi. Ikke overraskende ble Happy World glad over å høre dét og hevet prisene. Det var ikke Enhetskirken som solgte vasene og pagodene, og kirken hadde heller ikke noe å gjøre med påstander om deres påståtte mystiske krefter. De som drev Happy World, var imidlertid medlemmer av Enhetskirken og donerte deler av overskuddet til kirken. Dermed ble de anklaget for «åndelige salg», spesielt etter at den fiendtlige advokatforeningen ble stiftet i 1987.

Segl og tilhørende etuier er forseggjort håndverk i Japan og dyre å kjøpe. Foto: Bitter Winter

Etter 1987 stoppet salget av vaser og pagoder, men andre medlemmer av Enhetskirken hadde forretningsvirksomheter, som solgte håndverksprodukter, smykker og segl eller stempler, brukt i Japan for å bekrefte underskrifter. Disse stemplene var et resultat av forseggjort håndverk og laget av dyre materialer, men de ble solgt til høyere priser enn vanlig. Dette var også fordi det ble hevdet at de brakte hell og lykke, en vanlig påstand om forskjellige håndverksprodukter i Japan. Heller ikke disse gjenstandene ble solgt av Enhetskirken, men av medlemmer som deretter brukte deler av overskuddet til å donere til kirken.

I 2000 ble en daværende lov om dør-til-dør-salg betydelig endret, og navnet ble endret til «Lov om spesifiserte kommersielle transaksjoner». Det ble forbudt å «skremme eller forurolige» mulige kjøpere for å gjennomføre et salg. Basert på denne loven ble medlemmer av Enhetskirken som solgte segl, anholdt. De fikk etter hvert betingede fengselsstraffer. Den daværende formannen av kirken i Japan erkjente sitt ansvar for ikke å ha instruert medlemmene om den nye loven og deres plikt til å respektere den. Han trakk seg i 2009, og Enhetskirken vedtok nye retningslinjer, der de ga råd til medlemmer med forretningsvirksomhet som omfattet salg av «håndverksgjenstander for hell og lykke», inkludert stempler. Rådet til medlemmene var at de måtte strengt overholde loven fra 2000.

De fiendtlige advokatene brukte betegnelsen «åndelige salg» også for donasjoner til Enhetskirken, selv om dét er noe helt annet. De hevdet at kirken mot donasjoner «selger» evig frelse, både for de levende og deres avdøde kjære. Advokatene klarte å overtale enkelte japanske domstoler til å etablere det tvilsomme prinsippet om at hvis donasjonsbeløpet var høyt, skulle det antas at det var blitt oppnådd på en «uærlig eller truende» måte, eller ved hjelp av «psykologiske teknikker», som fratok giverne deres «frie vilje» (et begrep farlig nær den dårlig omtalte pseudovitenskapelige teorien om hjernevask).

Små gaver man gir for å takke givere, kan også, hvis man legger vrangviljen til, settes i samme kategori som gjenstander solgt som et «åndelig salg». I enkelte katolske organisasjoner mottar de som gir betydelige donasjoner, en bok eller et diplom signert av paven. Det er klart at de ikke «kjøper» diplomet eller boken for en ublu pris. Boken eller diplomet er bare et symbolsk tegn på at kirken er takknemlig for deres donasjoner.

Public domain image. Jörg Breu den eldre (1475–1537), «Salg av avlat». Foto: Pvasiliadis / Wikimedia Commons

Advokatene satte sin lit til en hyppig feilslutning i kampanjer mot gruppene stemplet som «sekter», og  presenterer det som noe unikt praksiser disse gruppene har til felles med ledende religioner. Den katolske kirke mener at mange sjeler havner i skjærsilden etter døden, en midlertidig tilstand mellom himmel og helvete. Tiden i skjærsilden kan forkortes av ens slektninger og venner gjennom bønner, sjelemesser – som de betaler et honorar til presten for – og donasjoner. En av grunnene til at Martin Luther skilte lag med Romakirken, var hans motvilje mot den katolske doktrinen om avlat, som lærte at pengegaver automatisk kan forkorte tiden man soner i skjærsilden. Buddhistiske ordener har lignende læresetninger, som knytter donasjoner til bedre reinkarnasjoner for avdøde slektninger, og at de slipper unna de fryktede ishelvetene.

Hundrevis av protestantiske kirker praktiserer det bibelske prinsippet om tiende, og ber medlemmer donere ti prosent av inntekten. Tiende blir foreslått som en mulighet, selv om det ikke er obligatorisk. Slik er det også i Enhetskirken, som i tillegg har spesifikke praksiser som å donere i fire år et multiplum av tretti hvert år, idet man erkjenner menneskehetens kollektive ansvar for at Judas svek Kristus, som ble solgt for tretti sølvpenger.

Ifølge Enhetskirkens generelle læresetninger er læren om donasjoner overraskende lik tilsvarende doktriner i den katolske kirke og protestantiske kirker. Japanske domstoler er begynt å innse dette, også fordi givere nå signerer attesterte erklæringer, der de oppgir at de donerer av egen fri vilje, forstår alle implikasjonene og ikke kommer til å saksøke Enhetskirken i fremtiden. I 2021 tapte Familieforbundet likevel én donasjonssak, men vant to andre – i den ene av de to slo Tokyo tingrett fast at saksøkeren hadde tuklet med bevisene.

Til syvende og sist er problemet teologisk og filosofisk. For en troende kan donasjoner være dype åndelige opplevelser. For en ateist, eller noen som tror at grupper som Enhetskirken ikke er «ekte» religioner, vil det uansett ikke være godt nok samme hvor påpasselig man er med å ikke be om for store donasjoner. Ingen donasjon vil noensinne bli anerkjent som resultat av et fritt og rimelig valg.

Oversatt til norsk av Knut Holdhus

Dette er artikkel 7 av 7. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3, artikkel 4, artikkel 5, artikkel 6.

Tilbake til nyhetssiden