Abe-attentatet og Enhetskirken i Japan: Hvordan skape en mobb

Hvordan hat ble skapt og rettet mot en religiøs minoritet, er et lærebokeksempel på «mobbepsykologi».

av Massimo Introvigne, italiensk religionssosiolog, publisert 1. september 2022 av Bitter Winter, et magasin for religionsfrihet og menneskerettigheter. Gjengitt med tillatelse.

Artikkel 5 av 7. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3, artikkel 4, artikkel 6, artikkel 7.

I 1895 publiserte den franske antropologen Gustave Le Bon det som skulle bli en enormt innflytelsesrik bok, «The Crowd» (Flokken). Selv om den ikke er uten sine akademiske kritikere, skulle den bli studert av Lenin, Hitler og Mussolini – som alle innrømmet at de i boken fant en kilde til inspirasjon. Le Bon etablerte et nytt vitenskapsfelt, som han kalte «massepsykologi». De fleste flokkene han beskrev, var imidlertid opptatt av sosialt destruktiv atferd, og ville på moderne norsk heller bli kalt «mobber».

Le Bon beskrev tre stadier i prosessen med å skape en mobb. Det første er hint. Han mente at borgere i moderne samfunn lett lar seg påvirke og manipulere av media og propaganda, en forutseende kommentar med tanke på at han skrev lenge før TV og internett. Det andre stadiet er påvirkning. I slike epidemi-tider er vi alle godt klar over at et virus sprer seg usynlig, men ustoppelig. Det samme, påpekte Le Bon, skjer med myter og desinformasjon, det vi i dag vil kalle falske nyheter.

Le Bons tredje stadium var anonymitet. Individer i en mobb kjenner kanskje ikke hverandre, men de viser den samme oppførselen og ser ut til å være styrt av et «gruppesinn». Dette – som en ondartet edderkopp i midten av et usynlig nett – styrer handlingene deres. Når de opptrer anonymt, men vet at millioner samtidig gjør det de gjør, mener de i en mobb at de ikke har et personlig ansvar, og opplever en berusende følelse av uovervinnelighet.

Le Bons bok er overraskende moderne, og kunne ha blitt skrevet med moderne sosiale medier i tankene. Beskyttet av anonymitet krenker millioner av selvutnevnte krigere i mobbelignende cyberkriger ofrene sine og tror at de selv kan unnslippe ansvar. Krigerne føler at de er anonyme soldater i en uovervinnelig hær.

Etter drapet på tidligere statsminister Shinzo Abe er Japan vitne til et lærebokeksempel på hvordan en mobb skapes gjennom hint, påvirkning og anonymitet. Attentatmannen hevdet at han ønsket å straffe Abe fordi den tidligere statsministeren hadde deltatt på arrangementer i regi av en organisasjon knyttet til Enhetskirken / Familieforbundet. Drapsmannen trodde moren hans var blitt ruinert av hennes for store donasjoner til kirken, som hun er medlem av.

Det er tydelig hva som skjedde. Det er en skyldig, Abes morder, og det er ofre, Abe selv og Enhetskirken – som har en leder som morderen også planla å drepe. Mobbepsykologi fungerer imidlertid uavhengig av logikk og fakta.

Mobber skapes ikke spontant. Enhetskirken i Japan har mektige motstandere, og de kommer med hint til media og manipulerer mange til å tro at kirken, heller enn å være offer, var ansvarlig for Abes død. Gjennom medias påvirkning ble hintet spredt, og det ble dannet en anonym mobb, der individer som ikke kjente hverandre, fulgte et gruppesinn, krenket, truet og, i noen tilfeller, begikk forbrytelser. Disse individene følte seg beskyttet ved å være en del av en flokk, eller ved å gjemme seg bak telefonene eller datamaskinene sine.

Fra Abes attentat 8. juli fram til 20. august hadde Enhetskirken i Japan dokumentert rundt 150 hathendelser. Men de fortsetter, og tallet er sannsynligvis høyere, siden krenkelser og trusler mot enkelte medlemmer av kirken ikke nødvendigvis rapporteres til hovedkvarteret.

Å undersøke dokumentene i disse sakene byr på alarmerende lesning. Det viser hvor enkelt og raskt mobber skapes i dag, med en teknologi som ikke eksisterte på Le Bons tid. Mange av de som kom med truende telefonoppringninger – som ble tatt opp – til Familieforbundets hovedkvarter eller avdelinger, startet med setninger som «Jeg leste i media», eller «Jeg så på TV». I samsvar med den typiske prosessen som mobbepsykologi beskriver, trodde mobberne på det de hørte, overbevist om at å «fortelle sannheten» er en naturlig del av det å være media. Ikke bare trodde de at de sporenstreks var blitt «eksperter» på Enhetskirken; de følte seg også klare til å «gjøre noe» og ta loven i egne hender.

Fordi de hadde lest det eller hørt det på TV, trodde de at de visste det, og ropte på telefonen eller skrev på internett at Enhetskirken

  • «drepte Abe» – som faktisk ble drept av en fanatisk motstander av kirken,
  • «bruker hjernevask» – et begrep som fikk et dårlig omdømme og i lang tid er blitt betraktet som pseudovitenskap av ledende forskere på nye religiøse bevegelser,
  • og «begår forbrytelser».

Det er også en urovekkende rasistisk undertone i flere av telefonoppringningene og kommentarene: «Dere er koreanere, kom dere tilbake til Korea!», «Vi vet koreanere er kun interessert i penger!», «Dere er en koreansk anti-japansk gruppe». Selv om Enhetskirken ble grunnlagt av koreanere, er medlemmene i Japan for det aller meste japanske.

Anonymiteten og den giftige følelsen av å ikke være ansvarlig får, akkurat som Le Bon forutsa, dem i denne mobben til å begå flere og flere forbrytelser. 17. juli postet noen på en elektronisk oppslagstavle: «I morgen tidlig skal jeg komme til hovedkvarteret deres og drepe alle med kniv.»

Dødstrusler ble mottatt av Enhetskirke-avdelingene i Aichi, Hokkaido og Osaka. I Nara førte trusler, som ble rapportert til politiet, om å drepe pastorene, til en føre-var-stenging av den lokale kirken.

I Tokyo, Nara og Osaka kjørte lastebiler med store høyttalere langsomt forbi kirkene og basunerte ut fiendtlige slagord. Noen av bilene ble bemannet av høyreekstreme, som i Osaka 4. august ropte: «Koreansk anti-japansk gruppe, kom dere ut av Japan!»

I Aichi 15. august ble kirkens postkasse malt svart, og spraymalt med grafitti, som hyllet ham som myrdet Abe.

For å fullt ut forstå faren ved alt dette, må vi tilbake til Le Bon. En eller to isolerte hendelser kan bli avvist som noe mindre farlig, selv om det alltid er mulig at drapstrusler eskalerer til konkret vold. Hundre hendelser eller mer viser at en mobb av anonyme selvutnevnte «overvåkere» nå er i full aktivitet. De kjenner ikke hverandre, men blir alle manipulert av den ondartede edderkoppen i sentrum av nettet – en edderkopp som hater, baktaler, diskriminerer, og som en vakker dag kan drepe.

Oversatt til norsk av Knut Holdhus

Tilbake til nyhetssiden