Det japanske kommunistpartiet gjør alt de kan for å stoppe Enhetskirken

Kommunistpartier i demokratiske land har en utspekulert måte å angripe religioner på. Det som skjer i Japan, er bare siste kapittel i en lang historie.

Innlegg ved Massimo Introvigne, italiensk religionssosiolog og leder av Senter for studier av nye religioner (CESNUR), presentert på «2. konferanse for håp for universelle menneskerettigheter og religionsfrihet for å overvinne trusler mot tanke-, samvittighets- og trosfrihet», Gapyeong, Sør-Korea, 17. desember 2022.

Uansett hvor kommunister har sittet med makten – fra Sovjetunionen til Nord-Korea og Kina – har de arrestert, holdt fengslet, torturert, voldtatt og drept millioner av troende fra alle religioner.

Men hva med landene der kommunismen ikke har hatt makten? Mye mindre kjent enn den brutale fysiske avlivingen av troende i Sovjetunionen og Kina er den «åndelige avlivingen» i land med store kommunistpartier som Italia eller Japan.

Jesus sa i Matteus 10,27: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen.» I demokratiske land kunne ikke kommunister drepe kropper, men de prøvde å drepe sjeler.

Jeg kommer fra et land – Italia – som i nesten femti år hadde Vestens største kommunistparti. Hovedlederen for partiet, Palmiro Togliatti, utviklet med Sovjetunionens fulle velsignelse en strategi for å ta seg av religion. Togliatti ble sett på som så lojal mot sovjeterne at da han døde i 1964, ble en stor russisk by, Stavropol, omdøpt etter ham til «Tolyatti». Takket være Vladimir Putin har byen beholdt navnet helt til i dag.

Den italienske kommunistiske strategien for religion var basert på tre prinsipper.

For det første, ikke angrip religion offentlig og finn troende som vil bli medlemmer av partiet og opptre som «nyttige idioter», idet de offentlig hevder at kommunisme og religion er helt forenlige.

For det andre, fortsett samtidig å spre ateistisk propaganda diskret innad i partiet. Samtidig som Togliatti offentlig forkynte sin respekt for religion, gjorde han Ambrogio Donini, marxistisk akademiker og kommunistisk medlem av nasjonalforsamlingen, ansvarlig for et svært arbeid som tok sikte på å spre vitenskapelig ateisme. Virkningene av dette arbeidet kan fortsatt merkes i Italia i dag.

For det tredje, samtidig som du smiler til troende som enten er vennligsinnet til eller ettergivende overfor kommunismen, angrip nådeløst de religiøse organisasjonene som bekjemper marxismen åpent og ideologisk, enten de er katolske eller ikke-katolske.

Jeg utga min første bok om Sun Myung Moon og Enhetskirken på italiensk i 1987. Jeg hadde samlet hundrevis av presseklipp og oppdaget tydelig at en kampanje som stemplet Enhetskirken som «sekt», var blitt iscenesatt i Italia av den kommunistiske og venstrevridde pressen, som var blitt uroet av Enhetskirkens antikommunistiske virksomhet. Akkurat det samme hadde skjedd i Frankrike med den kommunistiske dagsavisen «L’Humanité».

Utenfor Japan er det ikke mange som vet at det japanske kommunistpartiet i mange år har vært blant de største ikke-regjerende kommunistpartiene i verden, og kan i dag godt være nest størst etter sine indiske våpenbrødre.

I 1951, i samsvar med instrukser fra Sovjetunionen og Kina, vedtok det japanske kommunistpartiet «1951-programmet», som inkluderte de berømte ordene: «Det er feil å tro at Japans frigjøring og demokratiske omforming kan oppnås ved hjelp av fredelige midler.» Programmet ble vedtatt under Koreakrigen, da Stalin og Mao håpet at opptøyer organisert av kommunistene i Japan ville virke distraherende på USA. Public Security Intelligence Agency, Japans nasjonale etterretningsbyrå, rapporterte at som en følge av «1951-programmet» kommunistpartiet var ansvarlig for «drap og opptøyer i flere byer».

Den håndfaste reaksjonen fra japanske myndigheter, politi og etterretning overbeviste partiet om å trekke tilbake «1951-programmet».

Et av biproduktene av denne tilbaketrekningen var at de japanske kommunistene inntok en holdning som forskere har beskrevet som lik det italienske kommunistpartiets holdning i flere spørsmål, inkludert religion. Partipublikasjoner begynte å insistere på at japanske kommunister ikke var imot religion. I 2007 kunngjorde partiets offisielle organ «Shimbun Akahata» at partiets medlemmer inkluderte buddhistiske «prester, prestekoner, shintoprester, kristne, Tenrikyo-tilhengere og andre religiøse mennesker.»

Samtidig fortsatte partimedlemmer å bli formet etter marxismens hellige tekster, som virkelig er ateistiske. En god stund etter at det hadde forkastet «1951-programmet», beholdt partiet Bunkichi Okada (岡田文吉) i sin sentralkomité. Han hadde vært en av grunnleggerne av Allianse for antireligiøs kamp (反宗教闘争同盟) og skaperen av Japans militante ateistforbund (日本戦闘的無神論者同盟).

Samme år, 2007, da det japanske kommunistpartiet skrøt av at det hadde religiøse som medlemmer, skrev det også at det ønsket at «Enhetskirken burde bli behandlet som en kriminell gruppe.»

Faktisk hadde kommunistpartiets planer om å ødelegge Enhetskirken startet mye tidligere. I 1968 grunnla Sun Myung Moon Internasjonalt forbund for seier over kommunismen (IFVOC). Forbundet spilte en nøkkelrolle i å stagge det japanske kommunistpartiet og dets sosialistiske allierte. Som partilederne selv sa, bidro også IFVOC sterkt til å beseire kandidaten som ble støttet av kommunistene i guvernørvalget i 1978 i Kyoto. Dette satte en stopper for 28 år med venstrevridd styre der.

Året etter hoppet den øverste sovjetiske spion i Japan, Stanislav Levsjenko, av til USA og vitnet om at fremtredende japanske kommunistiske og sosialistiske politikere var betalte sovjetiske agenter. I flere tiår spilte IFVOC en ledende rolle i kampen for en effektiv antispionasjelovgivning.

Etter Sovjetunionens fall fikk man bekreftet av dokumenter i de sovjetiske arkivene at Levsjenkos avsløringer stemte helt nøyaktig. På det tidspunktet hevdet imidlertid sosialistpartiet at de var blitt del av en IFVOC-konspirasjon. Derfor ble partiet saksøkt av IFVOC. For å unngå et ydmykende nederlag måtte sosialistpartiets advokat overtale sine klienter til å betale IFVOC to millioner yen som forliksbeløp.

Den advokaten tilga aldri IFVOC eller Enhetskirken. Han het Hiroshi Yamaguchi. I 1987 skrev han i en sosialistisk publikasjon og oppfordret andre venstrevridde advokater til å slutte seg til hans innsats for å etablere en forening mot såkalte «åndelige salg», dvs. salg av visse gjenstander som Enhetskirken ble anklaget for å ta ublu priser for. Han skrev: «Pengene skaffet til veie fra dette brukes til å finansiere Enhetskirken og kampanjen til IFVOC for å vedta en statshemmelighetslov.»

Dette er opphavet til organisasjonen som senere ble kalt Nasjonalt nettverk av advokater mot åndelige salg, som organiserte den massive svertekampanjen mot Enhetskirken / Familieforbundet etter attentatet på Shinzo Abe. Nettverket ble startet for å knuse IFVOC og dets støtte til antispionasjelovgivning.

Forrige måned, november 2022, diskuterte journalist Soichiro Tahara og kommunistpartiets formann Kazuo Shii spørsmålet om Enhetskirken / Familieforbundet og presenterte kampanjen etter Abe-attentatet som den «endelige krigen mot Enhetskirken». Shii sa at krigen hadde startet så tidlig som i 1978 da det ble holdt guvernørvalg i Kyoto. «Denne gangen,» sa han, «skal vi kjøre hele løpet helt til vi lykkes.»

Det er definitivt ikke alle som er kommunister i den japanske «endelige krigen mot Enhetskirken». Men dette er ikke poenget. Redegjørelsen min har, håper jeg, oppklart hvem som startet krigen og hvorfor, og hvem som leder troppene.

Vi bør imidlertid ikke gå glipp av et viktig poeng. Kommunismen vinner ikke alle sine kriger. Selv det mektige Sovjetunionen var ikke udødelig. Japans militante ateistforbund har erklært at de er «i krig med Gud». Kriger mot Gud har ett karakteristisk trekk. De kan ikke vinnes. I Japan i dag er det de tror de vinner, et slag. Men de kommer ikke til å vinne krigen. Religioner overlever vanligvis lenger enn antireligiøse ideologier. Og det er religionene som ler sist.

Oversatt til norsk fra engelsk av Knut Holdhus

Tilbake til nyhetssiden