Dr. Balcomb utdyper Fader og Moder Moons mange trossprang

Moder Moon feiret sin 80-årsdag 27. januar, som er sjette dag i første måned ifølge den orientalske månekalenderen, kalenderen som brukes til å markere fødselsdager i Korea. Utrolig nok, ifølge den kalenderen ble hun født på samme dag som Fader Moon!

Dette er en av Familieforbundets helligdager, feiret av medlemmer over hele verden. Ved feiringen i Sør-London søndag 29. januar, kommenterte dr. Michael Balcomb, president av Familieforbundet i Europa og Midtøsten-regionen, de mange trossprangene som både Moder og Fader Moon hadde tatt opp gjennom livet:

For dem av dere som kanskje er med oss for første gang i dag, feirer vi fødselen til begge våre grunnleggere, som vi kaller Fader og Moder Moon. De ble født på samme dag ifølge månekalenderen som brukes i det fjerne Østen , sjette dag i første måned, i forskjellige år – Fader Moon i 1920 – så han ville ha blitt 103, men han døde for ti år siden – og Moder Moon i 1943. Det er hennes 80-årsdag i dag, hennes såkalte «palsun» på koreansk.

Både i sitt fødselsdagsbudskap (27. jan.) og i sitt nyttårsbudskap, som var for noen dager siden (22. jan.), nevnte Moder Moon at vi går inn i harens år, den svarte haren.

Og hun fortalte oss at vi derfor burde ta et sprang fremover og bevege oss fort. Men vi er ikke i Østen her, så dere tenker kanskje: «Vel, er dette bare en slags artig orientalsk tradisjon, denne idéen om å hoppe og løpe som en hare?»

Jeg tror det er noe mer enn det. Hele livet var Fader Moon veldig inspirert av historiene om mennesker som satte i gang med noe utenom det vanlige på vegne av Gud.

Familien hans konverterte til kristen tro da han var rundt ni år, og umiddelbart ble han fascinert av historiene om mennesker som Noah, som bygde en ark, tilsynelatende ikke nede ved sjøen, men på toppen av et fjell, eller Abraham, som fulgte med sin far, forlot sitt komfortable hjemland i den siviliserte verden og reiste hundrevis av kilometer inn i et ukjent land. Etter Abraham kom Moses, som tok sitt folk ut av Egypt og gjennom ørkenen.

Og det var ikke bare skikkelser fra eldgammel historie eller kristen historie, som inspirerte Fader Moon. Han ble rørt av historien om Buddha, som forlot komforten i palasset sitt, og til og med sin familie, for å kunne tilegne seg åndelig opplysning. Fader Moon leste om hvordan sikh-troen ble grunnlagt, og ble dypt rørt av historiene om profeten Muhammed, som – som respons på Guds kall – startet en ny tro dedikert til å akte og ære Gud, forlot sitt hjemland og forente til slutt hele Arabia.

Senere ble Sun Myung Moon dypt rørt av historien om pilegrimsfedrene, som forlot Europa for å dra til Amerika for drøyt 400 år siden, overbevist om at de kunne bygge en verden der folk kunne tilbe Gud i fred og enhet.

I forrige århundre ble Fader Moon rørt av historien om doktor Martin Luther King, jr., som forlot det som kunne ha vært et veldig behagelig liv som predikant i en velstående kirke i Atlanta, og investerte seg selv, og ga til slutt sitt liv, som talsmann for borgerrettigheter og enhet.

Kort sagt beundret Fader Moon mennesker som ikke bare hadde stor tro på Gud, men som satte i gang med noe basert på troen, forlot det som var behagelig, og gjorde noe som var ubehagelig, utfordrende – ja til og med risikabelt.

Og selv fulgte han dette mønsteret hele livet. Da han var rundt 13 år gammel, hadde han en gripende opplevelse med sin grandonkel, som var frihetskjemper i det okkuperte Korea. Han og en flokk på rundt et dusin personer kom en natt til familiens hjem.

Og selv om Fader Moon var ung da, forsto han hvordan landet hans led, og han bestemte seg den dagen: «Jeg skal gjøre noe med det!» Men han forsto egentlig ikke hva dét kom til å gå ut på.

Tre år senere, en dag i påsken, hadde han en mektig opplevelse med Jesus Kristus. Jesus åpenbarte for ham at det ikke bare var verden som led, men at også Gud hadde det vondt.

Og utrolig nok spurte Jesus denne unge gutten: «Gud leter etter personen som kan utgjøre den store forskjellen. Vil du være den personen?» Og Sun Myung Moon svarte: «Ja! Ja, det vil jeg!»

Dette var ikke eneste gang han tok et trossprang. Snart befant han seg i Japan som student. Japanerne følte at dette jo måtte være en stor ære for enhver koreaner, men i stedet for å fokusere på studiene, bestemte han seg for å slutte seg til undergrunnsmotstandsbevegelsen og arbeide for å frigjøre sitt land. Dette førte til at han ble arrestert flere ganger, jult opp og torturert.

Ti år senere, tilbake i Korea og nå gift, fikk han en dag et fryktinngytende kall fra Gud: «Dra nå til Nord-Korea, det kommunistiske landet, og forkynn mitt ord!»

Å gjøre dét betydde så godt som den visse død, men han tok det trosspranget. Og sannelig havnet han i en kommunistisk fangeleir og var på nippet til å dø. Han ble befridd, som mange av dere vet, dagen før han skulle henrettes.

Og slik fortsatte han sitt enestående vågale liv. Hva så med Moder Moon? Også hun har fødselsdag i dag. Hun sier: «Et av mine største trossprang tok jeg dagen jeg giftet meg med Fader Moon siden jeg da bare var 17, og han 40. Faktisk minnet han meg om min bestefar. […] Men jeg følte trykket ettersom jeg forsto hva det betydde for Gud: ‘Jeg vil at dere skal bli Sanne foreldre. Jeg vil at dere skal være paret som kan klare det Adam og Eva ikke gjorde. Vil du være kvinnen som sier ja til dette kallet?’» Og hun svarte: «Ja, det vil jeg.»

Nå var ikke livet i Sør-Korea på 1960-tallet lett. Landet var i ferd med å komme seg etter Koreakrigen. Det var et fattig land. Ingen respekterte det.

Og i 1970 tok Fader og Moder Moon hele familien med til USA. Men som nye innvandrere kom de ikke stille, selv om de nesten ikke snakket engelsk. De sa: «Vi er kommet til Amerika som brannmenn, som leger for å slukke flammene fra alt det umoralske og helbrede denne nasjonen.»

Dette var ord egnet til å skape oppstyr, særlig når de kom fra nykommere! Og det var virkelig mange som tok til motmæle og sa: «Hvem er dere til å fortelle oss at landet vårt er sykt eller i brann?» Mektige fiender dukket opp, og det endte med at Fader Moon igjen havnet bak lås og slå .

Moder Moon gjorde sitt beste for å oppdra en familie med 13 barn, men likevel besøkte hun sin mann i fengselet annenhver dag – det maksimalt tillatte – i ett år, til han ble løslatt.

Etter det følte de at de kanskje burde holde seg stille en stund? Overhodet ikke! I stedet bestemte de seg for å gå til frontalangrep på trusselen fra materialisme og kommunisme.

Og i 1990 dro de til Kreml, til Moskva for å møte president Mikhail Gorbatsjov og Raisa Gorbatsjeva, i landet til KGB. Og året etter for å besøke Kim Il-sung, president i Nord-Korea, en mann som faktisk hadde forsøkt å drepe dem ved flere anledninger.

Det var nok et stort trossprang. Og en beslutning om at de, uansett hva som krevdes, ikke ville holde seg til sin egen komfortsone.

Når jeg tenker på grunnleggerne av Familieforbundet og deres liv, som vi lovpriser i dag, er dét jeg alltid kommer til å huske dem for: en mann og en kvinne med et enestående mot og engasjement.

Hva er da beste måte vi kan feire deres fødselsdag på? Jeg tror svaret gir seg selv. Vi må bli som dem. Vi må ha det samme motet, ville det samme som dem og være villige til å ta et trossprang.