Kampanjen mot Enhetskirken i Japan: Skyggen fra kommunistpartiet

En eksplosiv journalistisk rapport hevder at japanske kommunister har spilt en nøkkelrolle i å fyre opp under fiendtlighet mot den antikommunistiske religiøse gruppen.

av Massimo Introvigne, italiensk religionssosiolog, publisert 13. desember 2022 av Bitter Winter, et magasin for religionsfrihet og menneskerettigheter. Gjengitt med tillatelse.

8. juli 2022 ble tidligere statsminister Shinzo Abe myrdet av en mann, som hevdet at han ønsket å straffe politikeren for hans samarbeid med en organisasjon knyttet til Enhetskirken (nå kalt Familieforbundet for verdensfred og enhet – FFWPU, selv om media fortsatt bruker det gamle navnet «Enhetskirken»). Moren til attentatmannen hadde vært medlem av Enhetskirken i flere tiår. Hun gikk konkurs i 2002, ifølge sønnen på grunn av de overdrevne donasjonene hun hadde gitt til den religiøse gruppen.

Det er klart at Abe og Enhetskirken var ofrene for en forbrytelse, der gjerningsmannen hatet bevegelsen grunnlagt av nå avdøde Sun Myung Moon, og hadde samhandlet på sosiale medier med bevegelsens motstandere fra antisekt-bevegelsen. I en ekstraordinær prosess der både sannhet og rettferdighet ble snudd på hodet, ble imidlertid Enhetskirken fremstilt som temmelig ansvarlig for forbrytelsen. Et vridd argument ble brukt, nemlig at sønnen ikke ville hatt nag til Abe og ikke drept ham hvis moren ikke hadde donert svære summer til Enhetskirken. En nasjonal kampanje fulgte, der attentatmannen nesten ble glemt, og medie- og myndighetskampanjer brukte Enhetskirken som målskive. Dette kulminerte i en offisiell etterforskning, som kan resultere i rettslige tiltak fra myndighetene med sikte på å juridisk oppløse den religiøse organisasjonen.

Etter attentatet på Abe startet disse kampanjene så godt som over natten. Det var ikke nødvendig med en konspirasjonsteoretiker for å ane at kampanjene var blitt forberedt lang tid i forkant, og bare lå på vent til den rette muligheten til å lansere dem.

Nå publiserer en journalist ved navn Masumi Fukuda en serie artikler i «Hanada» [japansk månedlig magasin, ugitt av Asuka Shinsa], hvorav to allerede er tilgjengelige. De kaster litt lys over problemet. «Hanada» er et konservativt magasin, men ikke ytterliggående. Faktisk hadde Abe selv, noen måneder før han ble drept, brukt et intervju han ga til «Hanada», for å gjøre sine politiske synspunkter kjent etter at han hadde gått av som stasminister.

Før vi kommer til Fukudas artikler, bør ikke-japanske lesere gjøres oppmerksomme på noe som kanskje er en overraskelse for mange av dem. Japan har et av de sterkeste kommunistpartiene i demokratiske land. Det har mer enn 250.000 medlemmer. Ved valg er det gått opp og ned, og kommunistene oppnådde sine beste resultater i 1949 med 35 seter i Representantenes hus, 1972 med 38 og 1979 med 39. I 1951, etter instruksjoner fra Stalin, vedtok partiet «1951-plattformen», som oppfordret til voldelige handlinger og resulterte i angrep mot politiet og opprettelsen av væpnede geriljaenheter i fjellene. Den sterke reaksjonen fra de japanske institusjonene overtalte partiet til å avvise «1951-plattformen» i 1955 og love å kjempe for kommunismen med ikke-voldelige midler. Forståelig nok har imidlertid mange japanere ikke glemt den røde volden på begynnelsen av 1950-tallet.

Fram til 1996 hadde Japan også et sosialistisk parti som var mer moderat enn kommunistpartiet, men omfattet en venstreorientert fraksjon som åpent fremmet marxisme og samarbeid med kommunistene. De to sosialistiske fraksjonene skilte lag og slo seg sammen igjen gjentatte ganger.

To viktige saker i historien til japansk kommunisme og sosialisme var valgkampen om guvernør i Kyoto i 1978 og Levsjenko-saken, som startet året etter. Kyoto var en høyborg for de venstreorienterte, der en venstreradikal guvernør hadde sittet i 28 år, og guvernørvalget i 1978 var i høyeste grad en tøff kamp. Til slutt gikk seieren til kandidaten utpekt av Det liberaldemokratiske partiet, og dette var et stort tilbakeslag for de japanske kommunistene. Internasjonalt forbund for seier over kommunismen (IFVOC), en organisasjon opprettet av Enhetskirkens  grunnlegger Sun Myung Moon i 1968, mobiliserte tusenvis av frivillige, som spilte en viktig rolle i Kyoto-valget.

License: Creative Commons CCO. Cropped

Dette ble erkjent av kommunistlederen Kenji Miyamoto og av den offisielle partidagsavisen «Shimbun Akahata» (Avisen Rødt flagg), som 8. juni 1978 oppfordret partimedlemmer til å kjempe en «hellig kamp for å beseire IFVOC.»

I 1979 hoppet den sovjetiske KGB-agenten og toppspionen i Japan Stanislav Levsjenko av til USA. Han vitnet om at fremtredende japanske politikere, knyttet til både det kommunistiske og det sosialistiske partiet i Japan, var betalte sovjetiske agenter. Selv om Levsjenkos avsløringer senere ble bekreftet av dokumenter som ble oppdaget i russiske arkiver etter Sovjetunionens fall, responderte sosialistpartiet i 1983 med å fordømme avsløringene som en konspirasjon organisert av IFVOC og amerikanske CIA. IFVOC saksøkte sosialistpartiet. Saken ble senere avgjort ved at sosialistpartiet betalte to millioner yen til IFVOC som forliksbeløp.

Levsjenko-saken satte sterke følelser i sving i Japan og ga næring til kampanjen for en lov for å forhindre spionasje, populært kjent som antispionloven. IFVOC var en viktig aktør, som støttet antispionloven. Allerede før Levsjenko-saken startet, hadde IFVOC i 1978 lansert sin «nasjonale kampanje for å samle inn 30 millioner underskrifter for å vedta spionasjeloven». I 1979 sluttet IFVOC seg til «Samarbeidsorganet nasjonalt råd til støtte for å få spionasjeloven vedtatt» (National Council for Promoting the Enactment of the Espionage Law Conference).

I 1985 la Det liberaldemokratiske partiet lovforslaget om å forhindre spionasje fram i nasjonalforsamlingen. Dette førte til voldsom motstand fra partiene på venstresiden og mange japanske medier som hellet mot venstre og samtidig var bekymret for at lovforslaget ville begrense pressefriheten. Til slutt ble loven ikke vedtatt, og påfølgende forsøk mislyktes også, selv om i 2013 en statshemmelighetslov foreslått av regjeringen da ledet av Abe, ble vedtatt av nasjonalforsamlingen. 2013-loven tok for seg noen av (men ikke alle) bekymringene IFVOC og de som støttet antispionloven, hadde påpekt.

Fra 1970-tallet var IFVOC en torn i øyet for den japanske venstresiden. Og nå kommer altså Fukudas undersøkelser, som knytter venstresidens ergrelse over IFVOC til kampanjene mot «åndelige salg» (dvs. salg av gjenstander som angivelig bringer en hell og lykke eller gir en åndelige fordeler til priser som er mye høyere enn gjenstandenes materielle verdi). Medlemmer av Enhetskirken har solgt slike gjenstander, men begrepet er senere utvidet til også å omfatte donasjoner til samme kirke. Disse ble merkelig nok definert som «åndelige salg som ikke involverer varer».

I 1981 ble Sosialt senter for kultur og juridiske saker opprettet i regi av Japans sosialistparti. Fukuda dokumenterer senterets nære samarbeid med foreninger av advokater etablert av kommunistpartiet og til og med pressgrupper til støtte for Nord-Korea. I 1986 samlet Sosialt senter for kultur og juridiske saker forskjellige organisasjoner mot antispionloven.

31. januar 1987 publiserte senterets offisielle nyhetsbrev, «Senternyheter», en artikkel av advokat Hiroshi Yamaguchi, som angrep «åndelige salg» og påsto at «pengene tjent fra slike salg går til å finansiere Enhetskirken og innsatsen til IFVOC for å få vedtatt statshemmelighetsloven [dvs. antispionloven]. Nå har de medlemmene av Sosialt senter for kultur og juridiske saker som har arbeidet med spørsmålet om ‘åndelige salg’, bestemt seg for å gå sammen for å danne ‘Samarbeidsutvalg til forsvar for erstatning for skade fra åndelige salg’ (foreløpig navn). Vi vil gjerne benytte anledningen til å be om at alle våre medlemmer deltar.»

Yamaguchi var advokaten som uten suksess hadde representert sosialistpartiet i injuriesøksmålet IFVOC hadde anlagt i forbindelse med Levsjenko-saken. Hans megetsigende artikkel, oppdaget av Fukuda, ble publisert 31. januar 1987. To uker senere, 13. februar, holdt Yamaguchi sammen med advokatkolleger Kazuo Ito og Yasushi Higashizawa en pressekonferanse i Juridisk presseklubb. De kunngjorde stiftelsen av Advokatnettverk for erstatning for skader forårsaket av åndelige salg, forgjengeren til Nasjonalt nettverk av advokater mot åndelige salg, som er drivkraften bak den nåværende kampanjen mot Enhetskirken. Advokat Higashizawa var også medlem av Sosialt senter for kultur og juridiske saker. Han hadde tidligere representert venstreekstremister anklaget for voldelige handlinger og medlemmer av pressgrupper som støttet Nord-Korea.

19. mars 1987 sa Yamaguchi til ledende massemedier at advokatgruppen «bare ønsket å hjelpe ofre» – selv om noen av advokatene innrømmet at det i begynnelsen var svært få ofre som hadde kontaktet dem, og at de måtte «oppdages» . 20. februar hadde Yamaguchi imidlertid fortalt sosialistpartiets avis «Shakai Shimpo» at det endelige målet for advokatforeningen var å overtale «Utdanningsdepartementet til å oppheve registreringen av Enhetskirken som religiøs organisasjon». Det som skjer nå i 2022, hadde Yamaguchi allerede uttenkt i 1987.

Som Bitter Winter tidligere har forklart, er mye av propagandaen om «åndelige salg» falsk. Og salg av varer fra medlemmer av Enhetskirken, enten det er «åndelig» eller annet salg, støttet, slik Fukuda understreker, aldri IFVOC. På den annen side kan en ulovlig praksis – kidnapping og deprogrammering av medlemmer av Enhetskirken – ha støttet advokatnettverket, ettersom deprogrammerte eks-medlemmer i etterkant anla søksmål mot sin tidligere kirke og ble representert av de samme advokatene.

Det som er interessant i Fukudas serie er at hun kommer med de manglende koblingene. Hun hevder ikke (selvfølgelig heller ikke jeg) at alle de som er imot Enhetskirken i Japan, er kommunister eller sosialister. Det er mer enn én grunn til å være imot sekter.

Det hun imidlertid viser, er at nettverket av advokater mot Enhetskirken ble grunnlagt i en sosialistisk organisasjon med kommunistiske bånd. Hun tydeliggjør også at nettverket ble etablert med en uttalt ambisjon om å bekjempe Internasjonalt forbund for seier over kommunismen (IFVOC) og forbundets antikommunistiske aktiviteter ved å ødelegge dets moderorganisasjon Enhetskirken ved hjelp av argumentet om åndelige salg. Yamaguchi og hans medarbeidere på Sosialt senter for kultur og juridiske saker forklarte at IFVOC og Enhetskirken burde ødelegges fordi deres antikommunistiske kampanjer var vellykkede og i stor grad skadet de politiske partiene de helst ville ramme.

Kanskje trenger vi ikke engang Fukuda for å komme til denne konklusjonen. 6. november 2022, i «Sunday Mainichi» [japansk ukentlig nyhetsmagasin], diskuterte kommunistpartiets formann Kazuo Shii spørsmålet om Enhetskirken / Familieforbundet med journalisten Soichiro Tahara.

Tahara sa: «Fra kommunistpartiets synspunkt er dette den siste krigen mot Enhetskirken.» Partiets formann Shii svarte: «Det har vært en lang kamp. Første gang de tok et oppgjør med kommunistene, var i Kyotos guvernørvalg i 1978 for å velge etterfølger til Torazo Ninagawa, som hadde sittet i sju perioder som foregangsmann for nye idéer som guvernør i Kyoto prefektur i 28 år.» Shii la til: «Denne gangen skal vi kjøre hele løpet helt til vi lykkes.»

Mange er mikrofonstativ for uttalelsene til advokatene som motarbeider Enhetskirken, inkludert enkelte vestlige journalister. Forstår de hvem sin «endelige krig» det er de slutter seg til?

Oversatt fra engelsk av Knut Holdhus

Les den opprinnelige artikkelen i Bitter Winter på engelsk.

Tilbake til nyhetssiden