Enhetskirken: Ny uttalelse til FNs menneskerettighetskomité

Det er blitt forelagt FNs menneskerettighetskomité en ny uttalelse, som protesterer mot menneskerettighetsbrudd etter attentatet på Shinzo Abe.

av Massimo Introvigne, italiensk religionssosiolog, publisert 5. november 2022 av Bitter Winter, et magasin for religionsfrihet og menneskerettigheter. Gjengitt med tillatelse.

Brudd på religions- eller trosfriheten til medlemmer av Enhetskirken / Familieforbundet fortsetter med uforminsket styrke i Japan etter attentatet på tidligere statsminister Shinzo Abe. Og det internasjonale menneskerettighetssamfunnet tier ikke.

Etter en første innsending og en første tilleggserklæring, er en ny tilleggserklæring blitt innlevert til FNs menneskerettighetskomité (HRC) 4. november av Samordning av foreninger og enkeltpersoner for samvittighetsfrihet (Coordination des Associations et des Particuliers pour la Liberté de Conscience – CAP-LC), en ikke-statlig organisasjon med spesiell konsultativ status ved FNs ECOSOC (FNs økonomiske og sosiale råd). Uttalelsen gir ytterligere bevis på at det som skjer, bryter med forpliktelser som Japan påtok seg da de ratifiserte Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR), og dens valgfrie protokoll, som anerkjenner HRCs autoritet til å vurdere bruddene.

Uttalelsen, som blant annet bygger på forskning publisert av Bitter Winter, bemerker at Abe ble myrdet 8. juli av en mann ved navn Tetsuya Yamagami, som hevdet at han ønsket å straffe Abe for hans deltakelse i begivenhetene til en organisasjon knyttet til Enhetskirken (nå kalt Familieforbundet for verdensfred og enhet – FFWPU). Yamagami sa at han var motivert av det faktum at moren hans gikk konkurs i 2002, etter at hun hadde gitt for store donasjoner til kirken. Han hadde også planlagt å myrde Familieforbundets leder, dr. Hak-ja Han Moon.

Sammen med Abe hadde Enhetskirken vært både mål og offer for forbrytelsen. CAP-LC bemerket imidlertid at antisekt-lobbyen, som har drevet en kampanje i flere tiår mot kirken i Japan, klarte å forandre fortellingen totalt og overbevise flere medier og politikere om at Enhetskirken, i stedet for å være offer, i en viss grad var ansvarlig for attentatet på Abe.

CAP-LCs nye tilleggsuttalelse bruker den såkalte «Roma-modellen», foreslått av OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) på organisasjonens konferanse 12. september 2011 i Roma om intoleranse og diskriminering av kristne, og tatt i bruk av flere innen akademia og ikke-statlige organisasjoner de påfølgende årene.

«Det er en tretrinns modell,» forklarer CAP-LC, «som forutsier at intoleranse raskt fører til diskriminering og diskriminering til forfølgelse. Angrepet på en upopulær minoritet begynner med intoleranse. En gruppe blir latterliggjort ved hjelp av stereotyper og fremstilt som ondskapsfull, skadelig og noe som hemmer lykkefølelsen og samklangen blant folk flest. Svært ofte spres intoleranse av pressgrupper, som manipulerer mediene. I Roma-modellen kommer diskriminering, en juridisk prosess, hakk i hæl på intoleranse.

Det er en forvridd logikk i dette utviklingsforløpet. Hvis en gruppe eller organisasjon truer samfunnet og samklangen blant folk flest, trenger samfunnet juridiske og administrative tiltak mot det. De samme pressgruppene er klare til å innføre nye lover og krever administrative og rettslige skritt. Det tredje trinnet i intoleransespiralen fører fra diskriminering til forfølgelse. Hvis diskriminering ikke klarer å undertrykke en minoritet som anses som sosialt uønsket, er det ikke overraskende at enkelte, oppildnet av hatytringene, tar loven i egne hender og bruker fysisk vold mot denne minoriteten.»

Samtidig som de advarer at vi selvsagt «ikke kan sammenligne en demokratisk regjering som den i Japan med totalitære regimer», gir CAP-LC situasjonen til jøder i Nazi-Tyskland som eksempel på Roma-modellens «intoleransespiral». De «ble angrepet ved hjelp av bøker og karikaturer (intoleranse), deretter diskriminert av lovene (diskriminering), og til slutt kom Auschwitz (forfølgelse).»

CAP-LC konstaterer at det kan innvendes «at intoleranse, i motsetning til diskriminering, ikke innebærer brudd på ICCPR. Mens stater diskriminerer, er det private borgere, pressgrupper og media som sprer intoleranse. Det fins imidlertid tilfeller der statlige organer fremmer intoleranse, og dermed bryter bestemmelsene i artikkel 17 i ICCPR om retten til verdighet og omdømme, samt artikkel 18.1 i ICCPR om religions- og trosfrihet og artikkel 26 i ICCPR om ikke-diskriminering.»

Disse bruddene inkluderer det faktum at advokat Masaki Kito, en av de mest militante motstanderne av Enhetskirken, er blitt inkludert av regjeringen i Forbrukerdepartementets utvalg som gransker kirken. I tillegg bemerker CAP-LC at statsminister Fumio Kishida selv har kunngjort at han vil møte et kvinnelig «frafallent» eksmedlem av Enhetskirken, som har stått fram som en av hovedpersonene bak svartmalingen. På den måten legitimerer Kishida kampanjene hennes basert på falske nyheter.

Problemet, bemerker CAP-LC, er faktisk mer omfattende. Historier spredt av antisekt-aktivister og frafalne eksmedlemmer blir akseptert og formidlet av myndighetene, uten å gi Enhetskirken mulighet til å forsvare seg, noe som også er et brudd på artikkel 14 i ICCPR om rettssikkerhet eller rettferdig behandling.

«Slike sprik mellom fremstillinger fra negative eksmedlemmer av Enhetskirken (og andre nye religioner), og virkeligheten, slik det er kommet fram i ettertid ved nærmere undersøkelser og ved objektiv analyse,» anmerker CAP-LC, «er relativt vanlige innen faglitteraturen i religionssosiologi. Som (blant annet) arbeidet til David Bromley og avdøde Anson Shupe i USA tydelig viser, er de som forlater Enhetskirken ofte sterkt påvirket av et opplegg med tvang i regi av en eller annen kombinasjon av familiemedlemmer, venner, media og antisekt-aktivister. Blant de sistnevnte er det de som bruker teknikker påtvunget den troende, slik som tvungen frihetsberøvelse arrangert av såkalte ‘deprogrammerere’, for å omtolke på en negativ måte den troendes erfaringer i kirken, som vedkommende på det tidspunktet hadde sett i et veldig positivt lys. Enkelte av dem som blir utsatt for dette, blir overtalt til å bli frittalende motstandere av kirken i media og til å bli en del av den såkalte antisekt-bevegelsen.»

Dette er eksmedlemmene som sosiologer kaller «frafalne». CAP-LC bemerker imidlertid: «Studier av Bromley og andre har vist at bare et mindretall av dem som forlater en religion, blir ‘frafalne’. De fleste eks-medlemmer går simpelthen videre og opplever nye ting. De er ikke interessert i å offentlig angripe religionen de forlot. De ‘frafalne’ er imidlertid de eneste eksmedlemmene som antisekt-bevegelsene mobiliserer og setter i kontakt med media, som gladelig rapporterer om det sosiologer omtaler som ‘redselsfulle historier’.»

Idet de ignorerer tidligere tilfeller fra andre land og fagvitenskapelig kritikk, betrakter japanske myndigheter seg som heldig stilte med «frafalne» som sin kilde til informasjon om Enhetskirken. CAP-LC ber «om at FNs menneskerettighetskomité seriøst vurderer å gjøre de japanske myndighetene oppmerksomme på de alvorlige manglene i deres måte å håndtere utredningen av Familieforbundet på hittil. CAP-LC ber myndighetene om å nøye holde seg til sine forpliktelser ifølge ICCPR i all fremtidig håndtering av Familieforbundet, inkludert spesielt kravet om å anse en anklaget som uskyldig inntil det motsatte er bevist, retten til rettferdig saksbehandling og retten til dem under etterforskning til å bestride bevis som blir fremført mot dem.»

I Roma-modellen blir intoleranse fulgt av diskriminering, «dvs. juridiske og administrative tiltak rettet mot en upopulær minoritet.» Disse tiltakene er nå blitt trappet opp så mye at det er blitt opprettet en egen kommisjon for saken. Den undersøker Enhetskirken / Familieforbundet med sikte på å vurdere et søksmål for oppløsning.

Hvordan kommisjonen er organisert, bemerker CAP-LC, «er i strid med artikkel 14 i ICCPR. I stedet for å bli ansett som uskyldig (artikkel 14.2 i ICCPR), anses Familieforbundet som skyldig helt fra begynnelsen av i prosessen.»

Selv om politiske partier ikke er en del av regjeringene, har de en konstitusjonell rolle og bør også respektere prinsippene i ICCPR. I Japan har det regjerende liberaldemokratiske partiet endret sine styringsforskrifter for å forby partiets medlemmer i nasjonalforsamlingen å samarbeide med «organisasjoner eller grupper med aktiviteter som skaper uro relevant for samfunnet». Partiet har sendt brev til alle sine parlamentarikere, der det forklares at med «organisasjoner eller grupper» menes det Enhetskirken / Familieforbundet og alle tilknyttede organisasjoner. CAP-LC påpeker: «Dette er et åpenbart brudd på artikkel 22 i ICCPR om organisasjonsfrihet og artikkel 25 i ICCPR om retten til politisk deltakelse.»

Det faktum at organisasjoner tilknyttet Enhetskirken, inkludert Universal Peace Federation og Women’s Federation for World Peace International, begge anerkjent av FN, blir diskriminert bare på grunn av den religiøse troen til sine grunnleggere og (noen) medlemmer, bryter også med artikkel 2 og artikkel 18 i ICCPR, slår CAP-LC fast.

CAP-LC skriver til slutt: «Vi vil gjerne konkludere med å si at det tredje trinnet i Roma-modellen – forfølgelse – tilhører fremtiden. Det kan fortsatt unngås, nemlig ved å stoppe tiltakene mot Enhetskirken på det stadiet de er nå – diskriminering. Dette er imidlertid bare delvis sant. Mens Familieforbundet ennå ikke er oppløst, og ingen medlemmer er blitt anklaget for straffbare handlinger eller arrestert, har et klima med intoleranse og diskriminering, fyrt opp under av hatytringer, beregnelig nok ført til hatkriminalitet.»

CAP-LC lister opp flere tilfeller med verbal og fysisk vold mot Familieforbundets medlemmer og eiendommer.

«En intervensjon fra komitéen [Red. anm.: FNs menneskerettighetskomité] er mer enn noen gang i ferd med å bli noe som virkelig haster!» konkluderer CAP-LC.

Oversatt fra engelsk av Knut Holdhus.

Tilbake til nyhetssiden