Familieforbundet var representert på årskonferansen til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) i Litteraturhuset i Oslo 2. desember. Tema var «Religion, demokrati og menneskerettigheter».

Trond Enger, styreleder i STL, innledet konferansen.

Første innlegg var digitalt, ved Samirah Majumdar, forskningsmedarbeider ved det uavhengige forskningssenteret Pew Research Center i Washington DC. Hun kom inn på hvordan mange regjeringer rundt om i verden innfører restriksjoner på utøvelsen av religion. Området som særlig utmerker seg her, er Midtøsten og Nord-Afrika, men også i Asia og Stillehavsregionen ser man en slik tendens tydelig.

Midtøsten og Nord-Afrika utmerker seg også når det gjelder en utbredt fiendtlig innstilling i samfunnet til annerledestroende. Dette kan være trakassering utført av individer eller grupper av mennesker, eller det kan utarte seg som religiøs vold utført av organiserte grupper eller også som fiendtlighet knyttet til religiøse normer.

Majumdar viste også at det er en økende tendens i mange land til statsstyrte restriksjoner på religiøse grupper. Dette kommer til uttrykk i form av statlig favorisering av religiøse grupper, generell lovgivning og politikk, trakassering av religiøse grupper og begrensninger på religiøs aktivitet.

Fire av ti land har en offisiell statsreligion eller en foretrukket religion. Dette fremkommer av analysen «Mange land favoriserer en spesiell religion, offisielt eller uoffisielt», som tar for seg 199 land. Islam er den vanligste statsreligion i verden (27 land), kristendom er statsreligion i 13 land, buddhisme i to land og jødedom i ett land. Samtidig er kristendom den foretrukne eller favoriserte religionen i 28 land. Det samme kan sies om buddhismen i fire land.

Det uavhengige forskningssenteret har også funnet at det er langt mer sannsynlig med statlige restriksjoner på religion i autoritære land. Blant autoritære land er ni fiendtlig innstilt til religiøse institusjoner, 17 har en offisiell statsreligion, 12 en foretrukken eller favorisert religion.

Informasjonen er tilgjengelig på www.pewresearch.org

Lene Wetteland, seniorrådgiver i menneskerettighetsorganisasjonen Den norske Helsingforskomitéen, tok deretter for seg temaet tradisjonelle verdier kontra menneskerettigheter i Russland. Landet har en inngripende og detaljert lovgivning mot eligiøse grupper. Samtidig har lovene en vag ordbruk, slik at det er lett å bruke dem vilkårlig. Lovene er så vage at selv rettsvesenet ikke vet hvordan de skal forholde seg til dem. Russland har for eksempel en ekstremismelov og en lov som sier at man ikke skal såre følelsene til troende. Staten har listet Jehovas vitner som en ekstremistisk organisasjon.

Wetteland hevdet også at tradisjonelle verdier blir brukt av myndighetene for å styrke nasjonalfølelsen og vinne støtte i befolkningen.

Iselin Frydenlund, professor i religionsvitenskap ved MF vitenskapelige høyskole, kom inn på «Religion – de nye autoritære krefters maktspråk?» Hun påpekte at 68 prosent av jordens befolkning bor i autoritære stater, bare 14 prosent i sterke liberaldemokratier. I tillegg er det nå mindre demokrati i verden enn for 10-15 år siden. I den sammenhengen spurte hun om religiøse tradisjoner har et autoritært potensial.

I India har for eksempel hindunasjonalisme tatt landet i en mer autoritær retning. Religiøs nasjonalisme definerer islam og kristendom ut av det nasjonale fellesskapet, som uønskede fremmedelementer.

Sri Lanka har en grunnlovsbefestet religiøs preferanse. Muslimer blir ikke lenger tiltenkt en plass i det nasjonale fellesskapet.

I Myanmar støtter buddhistiske grupper lett opp om landets autoritære styre. Utroskap og flerkoneri er forbudt ved lov og blir sett på som islamsk påvirkning.

Deretter var det to paneldiskusjoner, den første ledet av Vebjørn Horsfjord og bestående av Lene Wetteland og Iselin Frydenlund. Det var også flere spørsmål fra salen.

Den andre paneldiskusjonen ble ledet av Ingrid Rosendorf Joys fra STL. Panelet besto av Ed Brown, generalsekretær i Stefanusalliansen, Senaid Kobilica, sjefsimam for Det Islamske Fellesskap i Bosnia og Hercegovina, og Egil Lothe fra Buddhistforbundet.

Brown påpekte at verden går i en autoritær retning. De som har makt, vil beholde den. De frykter for å miste den. Og de som ikke har makt, vil gjerne ha det.

Mange steder utøves det kontroll over «vanskelige» religiøse grupper. Demokratiske spilleregler blir lett lagt bort der det er «to ulver» og «én sau». «Ulv» her betyr stor majoritetsgruppe, mens «sau» er minoriteten.

Kobilica, som representerer en minoritet i Norge, mente at hans rettighter ikke er i fare her. Det finnes imidlertid slike «ulver» som Brown nevnte, både i muslimske og ikke-muslimske land. Kobilica nevnte den positive utviklingen som Marrakesh-erklæringen fra 2016 representerer. Mer enn 250 muslimske religiøse ledere, statsoverhoder og lærde, uttalte da at de «forsvarer rettighetene til religiøse minoriteter i overveiende muslimske land». Også Abu Dhabi-erklæringen fra 2019, signert av pave Frans og storimam el-Tayeb fra Al-Azhar-universitetet i Egypt, peker i riktig retning. Begge lederne oppfordrer troende og ikke-troende til å leve fredelig sammen.

Rosendorf Joys fra STL spurte om det er slik at en religion bare holder seg i skinnet når den er i minoritet. Vi ser til og med eksempler på at religiøst hat brukes i statsbyggingsprosjekter.

Ed Brown snakket om etnoreligiøs nasjonalisme. Religion er i flere land blitt en viktig markør. I enkelte land tenker makthaverne at de ikke kan regjere hvis alle ikke har samme religion. Man ser lett på religiøse minoriteter som fiender, som må overvinnes.

Egil Lothe påpekte at ifølge buddhismen er hat den verste sinnsgift. Det verste er når religion lar seg bruke av maktfokuserte politikere til å skape hat mot annerledestroende minoriteter.

Brown sa at kristne ikke bare bør stå opp for kristne, men også for dem som tror annerledes. Da får man større slagkraft. Man bør være tro mot sin egen religion, men samtidig kunne forsvare andre.

Det er langt lettere å bryte ned enn å bygge opp. En moské kan bli sprengt i luften over natten, mens det tar tid å knytte bånd til «de andre» og skape tillit.

Tekst: Knut Holdhus

Tilbake til nyhetssiden