Familieforbundet var representert på en konferanse om religion og media i Pressens hus i Oslo 9. november. Begivenheten var organisert av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og hadde som tema «Fører klikkjag til hatefulle ytringer mot og diskriminering av religioner og livssyn».
Audun Fladmoe ved Institutt for samfunnsforskning presenterte først noen funn fra «Integreringsbarometeret 2020», et statsfinansiert forskningsprosjekt om holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Norge. Et av funnene er at 70 prosent av befolkningen er skeptiske til folk med sterk muslimsk tro, men samtidig stiller 54 prosent seg skeptisk til personer med sterk kristen tro.
Ingeborg Dybvig, kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, snakket om en undersøkelse Den norske kirke hadde organisert for å finne ut mer om sine medlemmer. Hun påpekte at 3,7 millioner fortsatt står oppført som medlem i DnK, selv om «det er superenkelt å melde seg ut». 50 prosent har et sterkt forhold til kirken, og 24 prosent bruker den ofte.
Trond Bakkevig, tidligere prost i Den norske kirke, fremhevet at det er vi i det sekulære Norge som er unntaket i en global sammenheng. Religion står mye sterkere i andre verdensdeler. Han sa også at å snakke for mye om norske verdier, lett kan bli et uttrykk for ren nasjonalisme. Ifølge paragraf 2 i Grunnloven er det demokrati, rettsstat og menneskerettigheter som er de norske verdiene, ikke brunost og svinekjøtt.
Knut Lundby snakket om «Religion i medienes grep – Medialisering i Norge» – for øvrig samme tittel som hans bok, utgitt i år. Han sa blant annet:
«Anders Firing Lunde, som i dag er journalist i Morgenbladet, intervjuet i 2013 redaksjonelle ledere i de største mediene til sin masteroppgave i medievitenskap. Han var opptatt av å finne ut om deres holdning til å dekke islam og muslimske miljøer. Han spurte hvilket rom i den norske medieoffentligheten redaksjonelle ledere, med sin tilnærming til islam, gir muslimer.
De redaksjonelle lederne stilte seg positive til å dekke det, men mente det er opp til muslimene å by seg fram for redaksjonene. Dette var 2013, så det kan jo ha skjedd mye siden da, men de la også til: ‘Det må handle om konflikt.’
Dette vet vi jo godt – konflikt som et nyhetskriterium, som er viktig for å få frem skjæringspunkt i saker, men som selvfølgelig også kan bidra til mer polarisering enn det som godt er.»
Lundby påpekte også at islam dominerer religionsdebatten, nettopp fordi religionen ofte knyttes til konflikter:
«Islam dominerer i religionsdebatten. Retriever har gjort noen fine oppsummeringer og undersøkelser. Lederen av Retriever, Kristina Nilsen, gikk i 2015 ut og sa at det var ti ganger så mye omtale av islam enn kristendommen i norske medier – både kringkasting og aviser. Når vi tenker på hvor liten andel av befolkningen muslimene utgjorde, er dette en voldsom oppblåsing av islam. Men det er fordi mediene kunne knytte konflikt og terror til religionen.»
Forskeren introduserte også begrepet «dyp medialisering»:
«I dag snakker også forskere om ‘dyp medialisering’, for vi vet alle hvordan vi overvåkes av de store dataplattformene, Facebook, Amazon og Google, og alle de der, de fem store amerikanske, som vi gjerne snakker om, hvordan de fanger opp alle våre data med vår bruk av deres tjenester og bruker det overfor oss i reklame og markedsføring. Dette er en veldig dyp problemstilling på mange måter, men dette er en grunnleggende medialisering vi slipper til, hvordan data er blitt en nøkkelressurs i samfunnet.
Og dette trykket vil jo ikke avta. Det er ikke mange dager siden sjefen i Facebook kunngjorde et nytt navn i selskapet, der Facebook kommer til å bestå, men innen en ny og bredere plattform, som blir kalt Meta, der de pakker inn Facebook i et større såkalt univers, et metaverse, der vi kan få bevege oss sømløst mellom online, virtuelle og utvidede såkalte verdener.
Så Meta vil jo ta grep også om religion og livssyn og gi oss nye utfordringer på dette feltet.»
Lundby tok også for seg hvordan mediene vinkler religiøse saker:
«I denne boka prøver jeg å få tak i mediedynamikken her. Jeg samler det under begrepet «medienes formatering av religion», som skjer på tre forskjellige måter. Tre danske kolleger skrev for øvrig om dynamikken i medialiserte konflikter (I boken The Dynamics of Mediatized Conflicts).
Den ene er at mediene selvfølgelig kan forsterke en sak, en konflikt, en event helt ut over proporsjoner simpelthen ved at den blir dekket veldig omfattende, skaper stor oppmerksomhet. Vi får store overskrifter og mye omtale.
Så kan mediene også være med og formatere rett og slett ved måten å fortelle på, sin fremstilling. Vi vet at når man skal ha en historie i mediene, må man velge innramming for å skjære det til. Og den fremstillingen er i seg selv en måte å formatere på. Men det kan veldig lett innebære at man fortegner det man vil ha fram, og det kan være former for dramatisering eller andre måter.
Det tredje aspektet er forankringen i medie- og maktstrukturen, som sier noe om hvordan formateringen skjer, for det er ikke bare enkeltgrepet som er viktig, men hele strukturen.
Medialiseringen av religion drives over tid fram gjennom denne mediedynamikken, men kan som sagt også utløses gjennom ting som brått skjer.»
Sosiologen beskrev hvordan media ser på det sekulære som normalen:
«Jeg har observert noen lederartikler i Aftenposten, som begynner å skrive ‘de religiøse’, ‘de religiøse’ som koster samfunnet litt for mye penger, ‘de religiøse’ som opptrer sånn og sånn. Dét er en interessant kategori fordi det er alle oss som tror. Det å være sekulær er blitt en ny normal også i mediefremstillingen, syns jeg, selv om vi er et veldig komplekst samfunn også med tanke på medier og livssyn, med et stort mangfold i offentligheten.»
Knut Lundby utfordret til slutt mediene:
«Noen utfordringer til nyhetsmediene til slutt. Jeg mener at konflikt må vi si ja til å få fram i nyhetsmediene. Religionskritikk er viktig. Men det er også en utfordring å få en bredere gjenkjennelse i religiøse miljøer. For det er mange mennesker som er religiøse i dette landet. […]
Jeg syns også nyhetsmediene bør utfordre den sekulære normalen som avtegner seg, og synet på religiøsitet som noe ekstremt. Er det mulig?
Til slutt: Hvordan kan redaksjonene få tilstrekkelig kompetanse på religion og livssyn? Rundt i redaksjonene er det jo knapt noen som har dette som spesialområde. Det syns jeg er en stor utfordring til bransjen som sådan. Vi vet hvor komplisert og komplekst det kan være å forstå religion og livssyn. Derfor kreves det også kompetanse i redaksjonen.»
Til slutt var det et panel med Knut Lundby og to representanter for media – Åse Brandvold fra Klassekampen og Kadafi Zaman fra TV2. De svarte på spørsmål fra konferansedeltagerne.
Tekst: Knut Holdhus
